Siden begynnelsen av august har arkeologer fra Kulturhistorisk museum undersøkt fangstgroper, bosetning, smievirksomhet og gravhauger i forbindelsen med Fellesprosjektet Ringeriksbanen og E16. Nå som vi går inn i den tolvte uka er fem av de totalt seks lokalitetene ferdig undersøkt, men det gjenstår fremdeles et par uker med feltarbeid før gravfeltet er ferdig utgravd.
Fra gravhaug til skytestilling
Lokalitetene med gravhaugene, smieanlegget og kullfremstillingsanlegget ligger tett inntil hverandre langs Svingerudveien på Helgelandsmoen i Hole kommune (figur 1, over).
Gravfeltet består av fire gravhauger og flatmarksgraver som basert på gjenstandsmaterialet fra gravene kan typologisk dateres til romertid (Kr.f.-400 e. Kr.). Så langt har vi blant annet funnet en romersk fibula, kamfragmenter dekorert med punktsirkler og linjer, fragmenter av ei hårnål og spinnehjul, begge dekorert med den samme typen punktsirkler som kamfragmentene. I tillegg er det funnet mye keramikk og brente bein i alle gravene. Analyser av beina tyder på at beinfragmentene fra den ene gravhaugen stamme fra menneske. Dette er en av de mindre gravhaugene, som er omsluttet av en flott ytre kantkjede og en indre steinsirkel (figur 2). Den indre delen av gravhaugen er imidlertid forstyrret, noe som også er tilfellet for to av de andre gravhaugene.
Masser fra midten av haugene har blitt spadd opp og etterlatt forholdvis dype hull. Forstyrrelsene kan være plyndringer, og for eksempel ble det funnet et ildstål som kanskje kan dateres til vikingtid (800-1030 e.Kr.). Kanskje ble dette mistet under plyndringen, men vi kan likevel ikke utelukke at den stammer fra en sekundær begravelse. Et annet alternativ er at forstyrrelsene stammer fra militær aktivitet, som har pågått i området helt siden siste halvdel av 1800-tallet. Den store mengden løspatroner, såkalt rødfis, funnet i og rundt gravhaugene samt også de nærliggende kullgropene, levner ingen tvil om at de har blitt benyttet som skytestillinger.
Figur 2: De fire gravhaugene. I den nærmeste gravhaugen ble ildstålet funnet, mens gravhaugen til høyre for denne er langt flatere enn de andre og den eneste som ikke er forstyrret. Den indre steinsirkelen til grava med beinfragmenter tilhørende et barn er synlig i gravhaugen lengst bak til venstre. Den største gravhaugen øverst til høyre er den som virker mest forstyrret (Foto: Magne Samdal, KHM).
Smieesser og brente bein
Tett inntil og langs med hulveisystem som går bort til gravhaugene, ligger smieanlegget. Her har det blitt funnet spor etter smieesser (figur 3), en mulig slaggropovn, og det som trolig er et gulvlag (figur 4). Vi har rundt seks esser eller mulige esser. Noen av essene er tydelig steinsatte konstruksjoner, mens andre er groper i bakken med litt eller ingen stein, men med spor etter høy varme. Vi har ikke funnet noen gjenstander eller sikre spor etter hva som har blitt produsert her, men det er ikke usannsynlig at smievirksomheten skal knyttes til en nærliggende gård. Kanskje den vi undersøkte noen kilometer lengre nord som del av samme prosjekt?
Figur 3: Den best bevarte smieessa (Foto: Julia Hiorthøy, KHM).
I tillegg til essene undersøkte vi også et kompakt, nærmest nedtråkket og mer leirholdig område som vi tidlig mistenkte kunne være en gulvflate. Etter at prøver var tatt fra det mulige gulvlaget, begynte vi å grave oss stratigrafisk nedover og det dukket opp flere adskilte konstruksjoner innenfor flaten. I en av disse var det mye brente bein, liggende en halv meter under gulvflata. Her har vi sannsynligvis støtt på ei avfallsgrop eller et depot fylt av brente bein. Det som så langt er artsbestemt er sau/geit, og beina kan således stamme fra matlaging eller matavfall, men det kan også ha sammenheng med de nærliggende smieessene og herding av gjenstandene.
Selv om hulveisystemet som passerer like ved, og fortsetter bortover mot gravhaugene og over til kullfremstillingsanlegget, er en sterk indikasjon på samtidighet, må vi vente på radiologiske dateringer for svar på om strukturene innad på smieanlegget og kullgropene på andre siden av veien er samtidige. Fra registreringen vet vi at dateringer av kullgropene (og et ikke undersøkt kullmileanlegg) spenner over hele jernalder og middelalder, mens dateringer fra smieanlegget og den mulig slaggropovnen, sammen med gjenstandsfunnene fra gravene tyder på at det også var mye aktivitet her i eldre jernalder (500 f.Kr.-500 e.Kr.).
Figur 4: Feltleder Julia Hiorthøy er godt i gang med å undersøke de ulike konstruksjonen som dukket opp i og under gulvlaget. Gjeldende struktur fortsatt omtrent 50 cm ned i bakken og var fylt med brente bein (Foto: Anette Sand-Eriksen, KHM).