Ti uker er over og funn, prøver og annet utstyr er kjørt tilbake til museet. Undersøkelsen har totalt sett svart til forventningene og vel så det. Både antall funn og strukturer oversteg det vi hadde sett for oss, i tillegg til at begge kategorier inneholdt noen riktige godbiter.
Fra fastlandet ser vi over på den sørøstlige enden av Eigerøy. Lokaliteten er markert med rød sirkel.
Som det ble nevnt i det første blogginnlegget er beliggenheten til lokaliteten ikke tilfeldig. Tilgangen til ressurser i havet sammen med mulighetene til ferdsel både nord og sør har vært avgjørende for etablering av denne lokaliteten i likhet med de mange lokalitetene som ellers ligger langs kysten og i tilknytning til dette sundet. Boplassflaten ligger ca. 7 meter over havet i et ellers småkupert og steinete landskap. Flaten er med det et naturlig sted å slå seg ned med gode solforhold og ly for vind og vær.
Dronebildet med lokalitetsflaten markert med rød sirkel. Industri og utfylling i sjø gir et annet inntrykk enn hva det ville vært når lokaliteten var i bruk. Havet ville da stått ca. 5 meter høyere enn i dag.
Etter hvert som vi gravde oss ned i lagene på lokaliteten kom det flere strukturer til syne i overflaten. Både steinsamlinger, mørkere fyllskifter og åpenbare kokegroper. I tillegg ble et større lag med stein avdekket i den sørlige enden av feltet. Det som skiller seg ut som ekstra interessant er en halvsirkelformet steinfyllt grøft, en større grop innenfor denne halvsirkelen, og dette steinlaget. Den største, og mest komplekse, gropen (markert med rødt på bildet) inneholdt flere lag og fremstår ikke som en «vanlig» grop brukt til utelukkende matlaging eller varme, men heller til et annet ukjent formål. Det kan være koking av spekk, eller videreforedling av et annet råmateriale. Flere naturvitenskapelige prøver er hentet inn fra denne gropen som forhåpentligvis vil gi oss svar på dette. Det kan også nevnes at gropen i seg selv inneholdt ca. 2500 funn!
Den steinfyllte, halvsirkelformede grøften sammen med stolpehullene fremstår som restene av en konstruksjon som er satt opp i forbindelse med gropen. Det kan være restene etter en tuft eller en enklere overbygging. Sammenhengen virker uansett ganske klar. Kokegropene ligger litt i utkanten av det sentrale området på flaten og er restene etter matproduksjon på stedet. Steinlaget som strekker seg ned mot sør var et kompakt lag med stein, hvor en god del av disse har vært varmepåvirket. I tillegg til dette inneholder laget store mengder gjenstandsfunn. I stor grad er dette avfall fra redskapsproduksjon, og laget tolkes om en utkastsone for søppel fra boplassen.
Fotomosaikk av den gravde flaten. Blått markerer den steinfyllte grøften/veggen, gult markerer stolpehull, sort markerer kokegroper og rødt markerer gropen inne i tuften. Til venstre på feltet ser vi steinlagets utstrekning.
Totalt har vi gjort i overkant av 17.500 funn på denne lokaliteten. Det aller meste er åpenbart avfall fra redskapsproduksjon, men en god del hele og ødelagte redskaper er også funnet. 25-30 pilspisser, skrapere, kniver og noen økser for å nevne noe. I tillegg har i flere knakkesteiner og slipe- plater/steiner som forteller oss at en god del av produksjonen har foregått på stedet. De aller fleste gjenstandene er av flint, men det er også gjort funn av grønnstein, rhyolitt og bergkrystall. Et par av øksene er i tillegg tilvirket av en lokal bergart. Funnene er stort sett gjort i sammenheng med strukturene beskrevet ovenfor, eller i tilknytning til rester av kulturlag spredt utover flaten, noe som gir funnene en god kontekst med tanke på datering av både strukturer, og boplassen i sin helhet.
En flott slipestein brukt til sliping av økser.
En diamant av et funn! En stor konisk mikroflekkekjerne i bergkrystall.
Hovedbruksfasen til boplassen kan tidsmessig plasseres til ca. 4000 f.Kr. Dette tilsvarer overgangen mellom eldre og yngre steinalder. Funn av koniske og sylindriske kjerner, pilspisser av A- typen, innslag av rhyolitt sammen med Mikroflekke- produksjon gjør at dette er en rimelig sikker datering. Samtidig sendes trekull til datering som vil kunne bekrefte dette inntrykket.
Boplassen på Grønnehaug er en av flere lokaliteter som er registrert langs sundet som skiller Eigerøy og fastlandet. Noen av disse er også tidligere undersøkt, dog for en god stund siden. Flere ble undersøkt i forbindelse med Aker- utbyggingen noe lengre sør på øya i begynnelsen av 70- tallet, mens en lokalitet like mot nord ble undersøkt i 1979/80. Når vi nå skriver 2018 har både teknologi og vitenskapelige analysemetoder kommet noe lengre, og vi håper å kunne utnytte dette i arbeidet som kommer med gjennomgang og analyse av både gjenstandsfunn og naturvitenskapelige prøver.
Interessante konstruksjoner, blir spennende å se hva gropen har vært brukt til. Og flotte funn, som den koniske mikroflekkekjernen i bergkrystall, forhøyer jo alltid stemningen selv om de ikke gir så mye mer informasjon. Den er jo nærmest for et smykke å regne. Nydelig!