NTNU Vitenskapsmuseets flateavdekking på Gravråksmoen i Melhus ble avsluttet i midten av november 2015. Etter nesten 3 måneder med graving sto vi igjen med 6 flotte langhus og 2 mindre bygninger. Feltet hadde tilslutt litt over 2100 anleggsspor, så det sier seg selv at vi etterlot oss en stor mengde ugravde strukturer, men vi mister ikke nattesøvnen av den grunn. Det er ikke ofte det blir gjennomført utgravinger av slike store boplassområder i trøndersk sammenheng.
Det har gått litt tid siden vi kom inn fra felt, og på den tiden har det begynt å tikke inn dateringer. Vi har tidligere spekulert litt på både det ene og det andre og ikke alt har slått til, men vår gjetting om at anleggssporene tilhørte førromersk jernalder stemte på en prikk! Utgravingen på Gravråksmoen har gitt oss et verdifullt innblikk i bosetningen i Gauldalen i eldre jernalder. Sammen med utgravingene i forbindelse med utvidelse av E6 Melhus på Søberg og Skjerdingstad i 2002 har vi begynt å få et mer helhetlig bilde av et bosetningsområde innenfor en relativt liten radius. Gravingene fra 2002 ligger henholdsvis kun 1,3 km nord og 50 – 400 m sør for Gravråksmoen, og daterte seg til hovedsakelig førromersk jernalder og romertid, men hadde også andre spredte dateringer til både bronsealder og yngre jernalder.
8 bygninger
På Gravråksmoen hadde vi til sammen 8 bygninger innenfor feltets 9000 m², og de skiller seg ut ved å være flotte eksempler på byggeskikk i eldre jernalder. Hus II er det største og mest komplette huset på feltet med midtstilt, gjennomgående inngangsparti og to ildsteder, ett i hver ende. De første dateringene som er kommet inn plasserer ildstedene til tidsrommet 360-120 f.Kr. Huset har også bevart en indre stolperekke med mindre stolper som går parallelt med ytterveggen rundt hele bygningen. Disse tolkes til å være et konstruksjonselement i form av dobbel vegg.
Hus VII sett mot nord. Ferdig utgravd ovnsgrop sees rett i forkant av stubben midt i huset. Bygningen måler 11 x 5,5, m. Foto: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet
Verksted
Likevel var det hus VII som vekket mest interesse i den siste måneden av feltarbeidet. Vi sto her ovenfor en liten treskipet bygning som antas å være et verksted. Det har 3 takbærende stolpepar og rester etter en ovnskonstruksjon. Disse ovnene har vi forøvrig 4 stykker av på feltet, men ovnen i hus VII er den eneste vi sikkert kunne identifisere en bygning rundt. Felles for disse ovnsgropene er leire, både brent og ubrent, steinheller og sterkt rødbrent silt i undergrunnen. Selve nedgravingene i gropene var ikke spesielt dype, ca. 30 cm på det dypeste, men den brente silten under nedgravingen spredte seg opptil 40 cm ned i grunnen. Dette vitner om høy varme, sannsynligvis over tid. Det spesielle var mangelen på kull i gropene. To av ovnene hadde enkelte spredte kullbiter, men som ved analyse er blitt avskrevet som rester etter røtter. De to andre gropene hadde ikke spor etter kull i det hele tatt. Spørsmålet vi står igjen med er hvor varmen kommer i fra, og hvorfor vi ikke finner rester etter brenning. Så langt kjenner vi ikke til paralleller i Midt-Norge, men det er gjort flere funn på Vestlandet hvor det både er like ovner og verkstedsbygninger slik som f.eks. i Etne i 2013. Disse er da tolket som keramikkovner. Vi har fortsatt en rekke prøveanalyser som skal utføres og håper disse kan gi flere svar enn de vi har i dag.
Delvis utgravd ovnsgrop. Her sees lag med brent leire over steinheller. Foto: Isabella Foldøy, NTNU Vitenskapsmuseet
