I perioden 23. mai til 24. juni utførte Kulturhistorisk museum (KHM), Telemark Fylkeskommune (TFK) og Norsk Maritimt Museum (NMM) et prosjekt ved Møsvatn i Vinje og Tinn kommuner i Telemark. Møsvatn ligger på 918,5 moh. og er landets tredje største kunstige innsjø med et areal på nærmere 78 km2 ved fullt magasin. Møsvatn fungerer i dag som hovedmagasin for Frøystul kraftverk og er en del av Skiensvassdraget. Før reguleringen i 1903 besto Møsvatn av tre mindre vann: Kråmvatn, Martinsfjorden og Møsvatn. I dag er vannstanden regulert opp 16,5 meter og det er anslått at et område på 35 km2 er oppdemt. Vassdraget skjærer seg innover det sørlige Hardangervidda og har vært en viktig kommunikasjonsåre innover mot vidda i forhistorisk og historisk tid.
Arkeologiske undersøkelser i forkant av vannkraftutbygging ble innført først i 1960 og utbyggingen av Møsvatn, som foregikk i perioden 1903-1942, ble dermed utført uten kartlegging eller videre undersøkelser av kulturminner. I 2008 ble det innført en avgiftsordning som skal brukes til å finansiere kulturminnetiltak i vassdrag der opprinnelig konsesjon ble gitt før 1960. Sektoravgiften skal dekke kartlegging, sikring og utgraving av kulturminner i regulerte vassdrag, men også rapportering og formidling av resultatene. KHM, TFK og NMM har derfor utarbeidet og gjennomført et samarbeidsprosjekt som tar utgangspunkt i nye problemstillinger knyttet til den kjente jernvinneaktiviteten ved Møsvatn.
Kart over Møsvatn med registrerte kulturminner markert med røde prikker. Strandlinjer hentet fra et kart fra 1860, altså før reguleringen, er lagt over et moderne kart (illustrasjon: Lise Loktu/Telemark Fylkeskommune).
Det har lenge vært kjent at det har vært stor jernvinneaktivitet ved Møsvatn i jernalder og middelalder, blant annet gjennom skriftlige kilder. I perioden 1960-1973 undersøkte Irmelin Martens et stort antall tufter og jernvinneanlegg ved Møsvatn, hovedsakelig på Tangen og Hovdøya. Undersøkelsene viste at den eldste jernvinneaktiviteten ved Møsvatn stammer fra 500-tallet e.Kr. og at aktiviteten fortsetter frem til tidlig på 1200-tallet. I 1999 ble de fire øverste meterne av reguleringsonen (914,5-918,5 moh.) rundt store deler av Møsvatn kartlagt av Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) i forbindelse med fornyelse av reguleringskonsesjon. Et stort antall kulturminner ble registrert, i all hovedsak kullgroper, jernvinneanlegg og tufter. Det ble også registrert seks steinalderboplasser. Martens’ undersøkelser var den første arkeologiske forskningen på jernvinna i Norge og har i stor grad vært med på å forme den moderne jernvinneforskningen her til lands. I løpet av de mer enn 40 årene som har gått siden Martens´ undersøkelser har imidlertid norsk arkeologi gjennomgått en enorm utvikling både metodisk og teoretisk. Digital innmåling og nye naturvitenskapelige analysemetoder gir helt nye muligheter for å tolke utviklingen av jernvinneteknologien og sette jernvinneaktiviteten inn i en samfunnsmessig sammenheng.
Reguleringssonen ved Møsvatn ved feltarbeidets oppstart, 24. mai (Foto: Kulturhistorisk museum).
En viktig del av årets undersøkelser har vært å kartlegge store områder av reguleringssonen. Dette har vært avgjørende for å finne godt egnede objekter for utgravning, men det gir også viktige opplysninger om jernvinneanleggenes geografiske spredning og topografiske lokalisering. En hovedutfordring i forbindelse med dette arbeidet har vært at store deler av reguleringssonen ved Møsvatn har vært dekket av snø og is, og at vannstanden raskt stiger når smeltingen begynner. Store deler av reguleringssonen har derfor vært tilgjengelig for arkeologene i et svært kort tidssrom, ofte bare i timer eller noen dager. Det enorme omfanget av reguleringssonen ved Møsvatn har derfor gjort det nødvendig å prioritere områder hvor det på forhånd kunne forventes å være kulturminner med høyt vitenskapelig potensial. Kartleggingen har stort sett foregått i følgende områder: Hondlebukta/Svillinge, Kråmviki, Kråmøyi, Draghaugøya, Mellomøyi, nordsiden av Tangen, Mogen samt områder ved Skinnarbu og Frøystul. Kartleggingen har i tillegg til et antall nyregistrerte jernvinneanlegg, kullgroper, tufter og steinalderboplasser også gitt oss mulighet til å kontrollregistrere tidligere kjente kulturminner. Ved å sammenstille dagens kulturminner med tidligere opplysninger kan vi få ny kunnskap om omfanget av erosjonsprosessene som foregår i reguleringssonen.
Eksempel på hvordan et typisk jernvinneanlegg ved Møsvatn ser ut når arkeologene finner det (Foto: Kulturhistorisk museum).
Et lite antall av de registrerte jernvinneanleggene ble pekt ut som særlig interessante i henhold til prosjektets problemstillinger og det ble foretatt utgravinger av disse. De utvalgte anleggene tilhører en type anlegg som kalles «hellegryte», en type ovn bygget opp av kantstilte heller og fuget med leire. Flere hellegryter ble undersøkt av Irmelin Martens, og dateringene viser at de tilhører den eldste fasen av jernvinneaktiviteten på Møsvatn (ca. 550-800 e.Kr.). Hellegrytene er blitt tolket som gropovner uten slaggavtapping tilhørende jernvinnas teknologiske fase I, men typen er omdiskutert. Anleggene Martens undersøkte utviste nemlig stor variasjon og det ble også undersøkt ovner med tydelig spor av slaggavtapping, et yngre teknologisk trekk som tilhører jernvinnas teknologiske fase II (slaggavtappingen introduseres rundt år 800 e. Kr.). Det er foreslått at ovnstypen kan være en overgangstype eller hybrid mellom de to teknologiene, og hellegryta kan derfor være en viktig brikke i forskningen rundt jernvinnas teknologiske utvikling. Et av de mest sentrale målene med årets undersøkelse har derfor vært å forsøke å øke kunnskapen om denne ovnstypen gjennom utgravinger av nye anlegg.
Skisse over oppbyggingen av en hellegryte. De store mengdene ovnsforing av brent leire som er funnet på anleggene viser at det har vært konstruert en sjakt over selve hellegryta (Illustrasjon: Hauge, T.D. 1946: Blesterbruk og myrjern).
Til venstre kan man se den samme ovnen etter at sand og stein avsatt av vannet er renset bort. Rensingen avdekket også en nesten fullstendig bortvasket kullgrop. Kullgropa er yngre enn jernvinneovnen og en del av ovnen har blitt fjernet når gropa ble gravd (Foto: Kulturhistorisk museum).
Det ble undersøkt fem hellegryter i løpet av årets prosjekt. De fem ovnene var utvasket i ulik grad, men alle var bygget opp på samme måte. Bunnen av ovnen bestod av en tilnærmet rund, tilhugget helle. Ovnenes sider har bestått av kantstilte heller, men på grunn av erosjon var disse i tre av tilfellene veltet utover. Kun i ett tilfelle var ovnen godt nok bevart til at noen av hellene forsatt stod oppreist. Ovnene var fylt av kullholdige masser iblandet slagg og biter av brent leire. Den brente leira stammer fra foringen av ovnen og en sjakt som har vært konstruert over den bevarte delen av ovnen.
Til venstre kan man se den samme ovnen etter at sand og stein avsatt av vannet er renset bort. Rensingen avdekket også en nesten fullstendig bortvasket kullgrop. Kullgropa er yngre enn jernvinneovnen og en del av ovnen har blitt fjernet når gropa ble gravd (Foto: Kulturhistorisk museum).
Tre av de undersøkte hellegrytene hadde mer eller mindre tydelige avrenningsgroper for slagg, og det ble funnet renneslagg i gropene. Det ble ikke funnet groper for avrenning eller renneslag i forbindelse med de to øvrige ovnene. Årets undersøkelser viser på lik linje som Martens´ utgravinger at det er betydelige teknologiske variasjoner mellom hellegrytene og forsterker inntrykket av at hellegryta er en ovnstype med stort kunnskapspotensial. I løpet av høsten og vinteren skal dokumentasjonen av anleggene gjennomgås og det innsamlede prøvematerialet vil bli sendt til analyse. Forhåpentligvis vil resultatene bringe oss litt nærmere en forståelse av den teknologiske utviklingen av jernvinna ved Møsvatn.
Bunnen av hellegrytene består av en tykk, grovt tilhugget steinhelle. Hella ble plassert i bunnen av en grop, og veggene ble deretter bygget ved å plassere kantstilte heller rundt kanten av gropa (Foto: Kulturhistorisk museum).
Jernvinna har stått i sentrum for årets prosjekt, men vi har også vært på utkikk etter andre typer kulturminner. Blant annet er det registrert to nye lokaliteter med steinartefakter i Hondlebukta og på Draghaugøya, og det er gjort funn av steinartefakter på to tidligere kjente funnsteder på Mogen og på Kråmøyi. I 1999 fant NIKU en kniv og en skraper av finkornet kvartsitt på en jernvinnelokalitet på vestsiden av Kråmøyi. Under årets undersøkelse ble det på samme sted funnet om lag 30 store avslag av finkornet kvartsitt, i tillegg til et lite antall skrapere og forarbeider til flateretusjerte pilspisser. Det ble også funnet en stor skraper av flint. En foreløpig datering tilsier at gjenstandene stammer fra bronsealderen (ca. 1800-500 f. Kr.). De aller fleste av gjenstandene ble funnet innenfor et 2×2 meter stort område, noe som gir grunn til å tro at det kan dreie seg om et depot med råmateriale og emner. Dessverre har området vært intensivt utnyttet i forbindelse med jernvinna allerede i forhistorisk tid, og stedet har også vært gjenstand for kraftig erosjon de siste hundre årene. Det er derfor ikke trolig at det er bevart strukturer eller boplasslag på funnstedet.
Redskaper av kvartsitt funnet på Kråmøyi. Gjenstanden plassert nederst i midten er et forarbeid til en flateretusjert pilspiss (Foto: Kulturhistorisk museum).
Funnstedet ved Mogen (Foto: Kulturhistorisk museum).
Det også verdt å nevne funnene fra Mogen. Mogen ligger i dag lengst nord i Møsvatn, og stedet er siste stopp før man kommer opp på Hardangervidda. I 1961 undersøkte Irmelin Martens deler av en steinalderboplass på en lav grusslette ved et elveutløp på nordsiden av Møsvatn. Det ble samlet inn et stort antall funn som viste at boplassen hadde vært i bruk gjennom store deler av steinalderen. Under årets kontrollregistrering på stedet ble det samlet inn et stort antall gjenstander av flint, kvartsitt og bergkrystall, deriblant en enegget tangespiss og en tversspiss av flint. Eneggede tangespisser har vært i bruk i flere faser av steinalderen, men funnet fra Mogen synes å ha teknologiske trekk som tilsier at den er av en eldre type. Flere tangespisser fra Martens´ utgravning, i dag utstilt på Hardangerviddasenteret på Skinnarbu, utviser samme trekk. Dette skulle tilsi at boplassen på Mogen kan ha vært tatt i bruk allerede en gang i løpet av tidligmesolitikum, ca. 9500-8250 f.Kr.!
Enegget tangespiss og tverrspiss funnet på boplassen ved Mogen (Foto: Kulturhistorisk museum).
Gjenstandsfunn fra boplassen ved Mogen (Foto: Kulturhistorisk museum).
Feltarbeidet ble avsluttet den 24. juni og i løpet av høsten og vinteren kommer dokumentasjonen og funnmaterialet til å gjennomgås. Kullprøver fra hellegrytene og en rekke andre anlegg er allerede vasket og skal sendes til datering. Det vil også bli foretatt metallurgiske analyser av innsamlet slagg fra utvalgte jernvinneanlegg. Forhåpentligvis vil resultatene av disse analysene gi oss mye ny kunnskap om jernvinna ved Møsvatn.