Boligstrukturer fra mesolitikum (eldre steinalder ca. 10 000 f. Kr-4000 f.Kr) er forholdsvis lite kjent på Østlandet. Det var dermed med stor glede og interesse vi kom over to steinsirkler og flere strukturerer vi har tolket som rester etter boliger.
En steinsirkel og flere strukturer på Vassum
Vassum er en senmesolittisk boplass i Frogn. Boplassen lå på en klassisk sadelformasjon med hellende terreng mot øst og vest. På toppen av sadelformasjonen lå det en flate på ca. 9 x 6 meter, klemt mellom en bratt skråning i nord og berg i sør. På denne flaten, hvor det var mest funn på hele boplassen, ble vi tidlig klar over en steinsirkel som kunne være rester av en boligstruktur. Inntrykket ble ytterligere forsterket da vi avdekket flere strukturer i samme område.
Steinsirkelen består av en rekke større og noen mindre steiner i to svakt buede segment, i henholdsvis sørvest og nordøst. I sørvest består steinsirkelen av tre større steiner, hvor det like inntil disse har ligget mindre steiner. To av disse steinene hadde en lett avrundet side vendt innover, noe som også kan ha vært tilfelle for den siste, men denne har sannsynligvis blitt dratt noe ut av posisjon under maskinell avtorving. I nordøst er fem større steiner tolket som del av steinringen, flere av disse er kraftige og opp mot 70 cm i største mål. Steinsirkelen i nordøst har mer krumming enn hva som var tilfelle i sørvest. Steinsirkelen fullføres ikke, og det er to større åpninger i sørøst og nordvest. Antakelig har dette vært innganger vendt mot to naturlige naturhavner. Flata innenfor steinsirkelen fremsto som tydelig ryddet.
Det ble funnet fire strukturer på denne delen av boplassen, hvor i hvert fall to kan knyttes til tufta. Like vest for tufta ble det funnet et avlangt (over 120 cm) og diffust avgrenset lag med mye skjørbrent stein og trekull. Dette har vi tolket som rester av et utkastlag, basert på lagets manglende organisering og påfallende plassering like utenfor tufta.
Et ildsted ble oppdaget vest i tufta på ca. 20 cm dybde. Ildstedet var synlig i plan som en rektangulær steinpakning med noe skjørbrent stein og spredte kullbiter. Snitting viste at et sterkt kullholdig og lett organisk lag stakk så dypt som 20 cm ned, og ildstedet har dermed vært senket ned fra opprinnelig gulvnivå. Ildstedet har sannsynligvis også vært tømt, og settes således i sammenheng med utkastlaget. En kokegrop ble funnet like nordøst for steinsirkelen. Opprinnelig ble kokegropen mistenkt å stamme fra senere aktivitet, men resultatet fra C14-dateringen var i overenstemmelse med den senmesolittiske aktiviteten på boplassen. Til sist ble det også funnet et sterkt utvasket ildsted like ved inngangen i sørøst. Det lot seg dermed ikke datere dette ildstedet.
Etter endt arkeologisk undersøkelse og maskinell avdekking ble det samlet inn jordprøver fra Vassum for fosfatkartering. Prøver fra hele boplassflaten ble samlet inn og senere analysert på KHMs fasiliteter. Høyt fosfatutslag i jorda indikerer steder det har vært mest aktivitet/deponert organisk avfall, og er en fin metode for å få et annet syn på aktiviteten på en steinalderboplass enn bare det littiske materialet. Resultatet var svært oppløftende, med høyt utslag på toppen av sadelformasjonen – samsvarende med like innenfor og like vest for tufta. De høye verdiene sammenfaller med hvor vi antar den senmesolittiske aktiviteten har vært mest intensiv.
Resultat fra fosfatkarteringen på Vassum. Rødt viser til høye verdier. Illustrasjon av: Linnea Syversætre Johannessen/KHM.
Isolert sett er ikke steinringen og en ryddet flate i seg selv et overbevisende argument for at det er rester av en boligkonstruksjon. Det ble ikke gjort funn av kulturlag, stolpehull eller voller. «Boligkonstruksjonteorien» får derimot forsterket validitet når man ser på dens relasjon til øvrige strukturer på toppen av sadelformasjonen. En steinsirkel med minst et ildsted, et utkastlag like utenfor, to innganger vendt mot naturlige naturhavner, og høye fosfatverdier i jorda, fremstår som for iøynefallende at det kan tilskrives tilfeldigheter.
Steinsirkel og sterkt utvasket kulturlag på Verpen 6
Verpen 6 var en særdeles funnrik boplass. Det ble det samlet inn 17 000 funn, men ettersom det bare var tid til å undersøke en liten del av boplassen, er det totale antall funn betraktelig høyere. I en skjermet flate på denne boplassen, bedre beskrevet som en «tarm», var det en stor opphoping av funn. Etter at det var åpnet et større utgravningsfelt i dette området dukket det opp en rekke mistenkelige steiner i en rundoval formasjon som virket intensjonelt plassert. Den maskinelle avdekkingen avdekket senere et sterkt utvasket lag (heretter omtalt som kulturlag) som sammenfalt med steinsirkelens nordre avgrensning. Like utenfor ble det også påvist to lag tolket som utkastlag. Et ildsted og en mulig stolpe ble også påvist innenfor steinsirkelens omslutning.
«Tarmen» på Verpen 6 sett fra oven. Bildet er tatt etter opprens av gravelag 2. Sett mot øst. Foto: John Asbjørn Munch Havstein
Steinsirkelen fremsto som nokså komplett i vestre- og sørvestre del, med en rekke større og mindre steiner som dannet en skarp avgrensning til flata innenfor som fremsto ryddet – og et steinete parti like utenfor. I østre og nordøstre del fremsto steinsirkelen som mer usikker, men to større steiner var plassert like ved avgrensningen mot kulturlaget og antatt ryddet gulvflate. Åpning i steinsirkelen i sør og nord er tolket som innganger.
Et sterkt utvasket lag, tolket som kulturlag, ble påvist etter maskinell flateavdekking. Laget var utydelig, men besto av gråbrun kullholdig sand med noe grus – og et snitt viste at laget var mellom 5-10 cm tykt. Lagets utstrekning sammenfaller med steinsirkelens avgrensning i nord, men ble mer utydelig mot sør. Avgrensningen i nord var særlig påfallende, da det sammenfalt med steinsirkelens omslutning i nord, hvor det også kunne skilles ut en smal stripe ikke-kulturpåvirket sand mellom kulturlagets avgrensning og antatt utkastlag like utenfor tufta. Antakelig stammer kulturlaget fra nedbrutt organisk materiale, og kun nedre deler av laget er bevart. Trekull fra kulturlaget er C14-datert 5982-5741 f. Kr (2 σ avvik) (6980±50 BP).
Snitt gjennom det sterkt utvaskede kulturlaget. I bakgrunnen ses inngang til boplassen, som ble sterkt oversvømt. Sett mot nord. Foto: John Asbjørn Munch Havstein
Kjent mønster?
Et generelt utviklingstrekk er at boligstrukturer i Sørøst-Norge blir mer solide og permanente i mellom- og senmesolitikum (Roalkvam 2015). Tuftene fra Oslofjordforbindelsen ser ut til å passe inn i et kjent mønster fra senmesolitikum, basert på indre mål (15-20 m²), nedgravde strukturer, flere aktivitetsflater mm. Et viktig spørsmål i videre behandling av materialet blir om man kan spore spesifikke aktivitetsmønstre innenfor tuftas avgrensning, spesielt produksjon og vedlikehold av mikroflekker. Det vil i så fall passe inn i (nok) et kjent mønster fra senmesolitikum (Glørstad 2010). Foreløpig kan vi i hvert fall registrere to nye tufter fra mesolitikum på Østlandet.
Kilder (og anbefalt videre lesning):
Glørstad, H. 2010. The Structure and History of the Late Mesolithic Societies in the Oslo Fjord Area 6300-3800 BC. Bricoleur Press, Lindome
Roalkvam, I. 2015. Å bo i mesolitikum. En kontekstualisering av den mellommesolittiske tuftlokaliteten Hovland 3 fra Larvik, Vestfold. Upublisert masteravhandling i arkeologi. Institutt for arkeologi, konservering og historie. Det humanistiske fakultutet. Universitetet i Oslo.