Vinterbro i Ås, Akershus er kjent for fornøyelsesparken Tusenfryd og som et av landets største veikryss. Men det er ikke bare disse møtepunktene som gjør stedet betydningsfullt. På 1870-tallet ble det samlet inn steinøkser og flintredskaper nær gården Nøstvet. Funnene ga etter hvert navnet til et 1700 år langt tidsrom av steinalderen – Nøstvet-fasen (ca. 6350–4650 f.Kr.).
Det er funnet rester etter hundrevis av boplasser fra denne delen av steinalderen i regionen. Mange av dem er spor etter målrettede stopp i forbindelse med at steinaldermenneskene har sanket planter, jaktet, fisket og skaffet råstoff til steinøkser og redskaper. Andre steder var bosatt over lang tid, kanskje sesongvis i mange år.
Men Nøstvet er bare et av stedene som gjør Vinterbro spesielt. Rundt årtusenskiftet undersøkte nemlig arkeologen Lasse Jaksland boplasser fra mellommesolitikum (8250–63500 f.Kr.) på stedet. Hans arbeid ble banebrytende for utforskningen av dette tidsrommet rundt Oslofjorden.
Vinterbros forhistorie strekker seg imidlertid enda lenge tilbake i tid, og i løpet av seks høstuker graver nemlig Kulturhistorisk museum for første gang boplasser fra slutten av pionerfasen (ca. 8500 f.Kr.) i området.
En av flere tidstypiske pilspisser fra utgravningen på Vinterbro. Foto: KHM.
Vi har så langt funnet seks velbevarte, teltplasstore samlinger og gravd frem rundt 3000 steingjenstander. Sannsynligvis er det spor etter kortvarige strandhugg vi undersøker. Funnene passer godt i det overordnede bildet vi har av pionertiden (ca. 9200–8350 f.Kr.) fra før. Trolig var det et jakt- og fangstsamfunn hvor menneskene foretok lange reiser og stadig forflyttet seg i skjærgården. Livet må med andre ord ha fortonet seg ganske annerledes for pionerene, enn for nøstvetfolkene som hadde fast tilhold på Vinterbro ca. 3000 år senere.
De nye funnene vil utvilsomt gi oss større innsikt i pionerfasen, men også et bedre grunnlag for å forstå når, hvordan og hvorfor menneskene valgte å legge om til en mindre mobil tilværelse utover i steinalderen.
En av boplassene ligger i en smal og liten dalgang. Ca. 8500 f.Kr. befant boplassen seg på et nordvendt nes. Et sund skilte stedet fra den største av boplassområdene. Foto: KHM.
Kristin Orvik dokumenterer den største av steinalderboplassene. Oppholdsstedet har ligget på en liten øy og har hatt strender på flere sider. Foto. KHM.