I det kalenderen har bikket februar, er feltsesongen for lengst over. Arkeologene har trukket innomhus, og andre fase av de arkeologiske undersøkelsene er i gang. Etter utgravningen kommer nemlig arbeidet med å få full oversikt over materialet man har samlet inn, man får prøveresultater som både gir svar og åpner for nye spørsmål, og man jobber mot en forståelse av hvordan stedet passer inn i sine omgivelser. Det er fra denne spennende etterarbeidsfasen at det kommer en oppdatering fra Viklem, hvor to lokaliteter ble undersøkt høsten 2018.
Man får ofte kjenne på været når man jobber med arkeologi på høsten. Her holder Lill-Heidi og Krzysztof på å grave frem den store kokegropen, rett etter en skikkelig haglskur. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet
Ørlandet er et spennende sted å være som arkeolog, og dette skyldes i stor grad stedets gunstige plassering i munningen av Trondheimsfjorden. Fjordmunningene er knutepunkter for ferdsel langs kysten og inn og ut fjorden, og vil nok ha vært ettertraktede steder å ha kontroll over. Med et slikt utgangspunkt kan man nærmest forvente å finne materielle spor etter tidligere bosetning.
Det har vært gjort flere arkeologiske undersøkelser rundt Ørland kirke siden 1990-tallet, og vi begynner å få en oversikt over aktiviteten i området i jernalder (500 f.Kr.-1030 e.Kr.) Bruken av området er spesielt tydelig i den eldste og yngste delen av perioden, med en gårdsbosetning fra eldre jernalder (trolig fra tiden etter år 0) vest for kirken, og et gårdstun fra vikingtid og tidlig middelalder (800 til tidlig 1000-tall) nord for kirken. Funnene fra 2018 passer inn i denne eldste fasen. Det ble ikke gjort funn av hus på de to feltene som ble undersøkt, men vi fant andre spor etter aktivitet på stedet. På Prestegårdsjordet, sør for kirken, var det spesielt to strukturer som skilte seg ut. Den ene var en smiegrop, som er en grop på nærmere tre ganger to meter, om lag en halv meter dyp, hvor det var rester av en esse, og funn av slagg og jern. Den andre var en nærmere tre meter lang kokegrop. Begge ble datert til romertid (0-400 e.Kr.)
Det er forskjellige teorier om hva kokegroper har blitt brukt til, men det er enighet om at det nok i mange tilfeller er snakk om matlaging. De aller fleste kokegropene på feltet var runde og opp mot en meter i diameter, og i så måte er denne store kokegropen ganske annerledes. Det ville krevd innsats å grave gropen og å fylle den med stein, og man kan tenke seg at det nok var snakk om et skikkelig festmåltid som skulle forberedes. Hva som ble tilberedt får vi ikke vite, ettersom maten naturlig nok ble tatt ut av gropen for å bli spist. For oss som avdekker kokegropen er det bare trekull og stein igjen. Like ved kokegropen ble det funnet en bit ildflint, og selv om vi ikke kan si hvorvidt denne har direkte tilknytning til kokegropen, er det et fint bilde å se for seg at det var denne som ble brukt for å få bålet i gang, for nærmere to tusen år siden.
Den store kokegropen fotograferes og dokumenteres etter hvert som den avdekkes. Foto: Krzysztof Kiersnowski og Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet
Smiegropen var også et tydelig tegn på at området har vært i bruk i jernalderen, og kanskje kan den også forklare hvorfor man ikke fant hus innenfor utgravningsområdet. Det vil være naturlig å holde en viss avstand mellom smiaktivitet og øvrig bebyggelse, på grunn av brannfare forbundet med smiingen. Om en gnist skulle komme på avveie er det ille nok om smien går, om ikke resten av gården skal følge etter. Samtidig virker det usannsynlig at smiegropen skal ha ligget helt isolert, og det er dermed sannsynlig at det kan være gårdsbebyggelse i nærheten, beliggende under åkeren.
Undersøkelse av smiegropen. Restene av essen kan ses til venstre for Lill-Heidi på første bilde. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet
På feltet vest for kirken, rett innenfor gjerdet til hovedflystasjonen, dukket det opp en betydelig konsentrasjon av kokegroper, men ingen av samme type som den store på Prestegårdsjordet. Disse var mindre, og stort sett runde eller ovale. Det har vært flere undersøkelser rundt kirken, og også der dukket det opp kokegroper. Trolig er det snakk om et kokegropfelt, som har vært i bruk gjennom eldre jernalder. Dette kan potensielt ha tilknytning til gårdsbosetningen like ved. Kokegroper er noe av det vi finner mest av på denne typen utgravninger, men det er likevel ikke så mange at man tror at alle måltider ble tilberedt i grop. Det er nok også her kanskje snakk om mer spesielle anledninger. Hva disse anledningene var kan vi bare tenke oss, men det er nok helt sikkert at det å samles rundt et måltid hadde minst like stor betydning for folk da, som nå.
Digital innmåling av strukturer. De hvite pinnene markerer kokegroper, stolpehull og nedgravninger, som så skal undersøkes. Foto: Lill-Heidi Teigen, NTNU Vitenskapsmuseet
Gjennom årets undersøkelser på Viklem kan vi si å ha fått både noen fine øyeblikksbilder av aktiviteten som har vært, og også et supplement til den stadig økende kunnskapen om de lange linjene i Ørlands forhistorie.