Ryttergraven fra Torgård

I 1938 ble det funnet en rik ryttergrav under flat mark på Torgård. Funnet ble gjort i et grustak 100 m sørøst for gårdshusene, i en grav som var dekket av kuppelstein under markoverflaten. Her ble det funnet et komplett våpensett med sverd, våpenkniv, øks, skjold og pilespisser, i tillegg til et rikt ornert hesteutstyr med rembøyler og rembeslag. Riktignok ble det ikke påvist rester av noe lik, men dette skyldes sannsynligvis bevaringsforholdene; ubrente bein løses lett opp i den godt drenerte undergrunnen i dette området. Gjenstandene i funnet levner liten tvil om at dette har vært en ubrent mannsgrav, anlagt i tiden rundt år 600 e.Kr. Graven står i en særstilling, da det er et av de tidligste og mest velutstyrte funnene vi kjenner fra merovingertiden i Norge (ca. 575 – 793 e.Kr.).

Gjenstandene i graven indikerer at den døde har hatt en forbindelse til østsvenske områder. Skjoldbulen, det ornerte sverdhåndtaket og hesteutstyret har nemlig sine nærmeste paralleller på de  østsvenske gravplassene fra Vendel og Valsgärde, hvor noen av de rikeste gravfunnene vi kjenner fra perioden opptrer; i Sverige kalles perioden betegnende nok også for Vendeltid. Torgårdmannen har åpenbart hatt kontakt med aristokratiske miljøer i det østlige Skandinavia, et trekk man også kan spore i andre trønderske funn fra perioden. Konsentrasjonen av s.k. ryggknappspenner, nordenfjeldske skjeggøkser, tidlige båtgraver, samt forekomsten eksklusive våpen som spydspissen fra By i Steinkjer og sverdhåndtaket fra Hunn i Overhalla er markante uttrykk for at trønderske eliter i merovingertid orienterer seg mot nye økonomiske og politiske arenaer i øst.

Trønderske småkonger hadde for så vidt lenge vært aktive på tvers av den skandinaviske halvøy. Allerede tidlig i folkevandringstid (ca. rundt 400 e.Kr.) ser en at masseproduksjonen av jern i Trøndelag forgrener seg østover mot Jämtland og Medelpad. De tallrike depotfunn av jernbarrer i de samme områdene indikerer at denne produksjonen er knyttet til handel.  Gravfunnene fra denne perioden indikerer da også et livlig samkvem hvor prestisjevarer som glass, bronsekar, spenner, keramikk og hvalrosstenner har vært utvekslet mellom Vestlandet, Trøndelag og Medelpad, noe innholdet i Högomgraven er et markant uttrykk for. Det er dermed også sannsynlig at de nettverk som utvikles i folkevandringstid ligger til grunn for den orienteringen mot øst som bevitnes i Trøndelags merovingertid.

I det engelske heltediktit Widsið omtales trøndere for første gang i skriftlige kilder. Diktet er nedfelt i ”The Exceter Book”, en samling med engelsk diktning som er transkribert i perioden 970-990 AD. Språklige og innholdsmessige forhold viser imidlertid at Widsith sannsynligvis er forfattet i andre halvdel av 600-tallet. I en oppregning av ulike folkeslag oppgis  þrowendas(Þrōwend/Þrōwendum) mellom Thüringere og Burgundere, et stammenavn som de fleste forskere mener henviser til trøndere. Dette diktet har dermed blitt ansett som en indikasjon på at trøndere var et etablert stammefelleskap på dette tidspunktet; imidlertid antyder det også trøndere har hatt befatning med kontinentalgermanske områder på et temmelig tidlig tidspunkt; en finner da også paralleller til hesteutstyret fra Torgård så langt sør som i Gammertingen i Syd-Tyskland. Vi vet ikke hvordan utstyret fra Torgård har havnet der, men det indikerer at en i dette området har hatt nære kontakter med andre områder i Skandinavia og kanskje på kontinentet.