Jernvinne på Seljestad i yngre jernalder

Universitetsmuseet i Bergen har undersøkt et jernvinneanlegg på Seljestad i Ullensvang kommune, bestående av ovner, slagghauger og kullgroper. Undersøkelsene vitner om storstilt jernproduksjon i yngre jernalder. Bakgrunnen for prosjektet er ny tunnel langs E134 mot Røldal.

Oversiktsfoto over hovedlokaliteten, med snittede slagghauger, røsteplass og ovner.

Seljestad ligger i en fjelldal på omtrent 650 moh. Dalføret er en gammel ferdselsåre over fjellet mot øst. Myrområdene på Seljestad har vært malmrike, og det er kjent et stort antall kulturminner i området knyttet til jernproduksjon i forhistorisk tid. Denne typen lokaliteter har sjeldent vært undersøkt på Vestlandet, sist var i 2007 på Filefjell. Jernproduksjon på Vestlandet er med andre ord dårligere kartlagt enn i mange andre deler av landet, og denne undersøkelsen representerer derfor verdifull kunnskapsproduksjon for å komplettere dette bildet.

Det ble benyttet gravemaskin for å snitte kullgroper og slagghauger. Lokalitetsflatene for øvrig ble avtorvet med maskin, med unntak av spesielt sensitive områder der hvor ovnsstrukturen stakk opp over dagens markoverflate.

Jernvinneanlegget på Seljestad

Det undersøkte jernvinneanlegget bestod av syv kullgroper, fire slagghauger, to røsteplasser og fem smelteovner (samt ytterligere tre rester etter mulige ovner). Produksjonsanlegget lå på et platå på en forhøyning ovenfor myrområdene. Én av kullgropene lå imidlertid på andre siden av myrområdet, og tilhører et annet produksjonsanlegg. Det undersøkte anlegget omfatter dermed alle stadiene i produksjonsprosessen. Kullgropene ble brukt for å produsere trekull til smelteovnene, ved å brenne tørr ved under tildekking med lav oksygentilførsel. Malmen ble hentet ut fra de nærliggende myrene, og røstet over bål på spesielle røsteplasser nær ovnsanleggene. Den røstede malmen ble så smeltet i ovnene sammen med trekull, for å fjerne slagg. Avfallet ble til slutt kastet i de store slagghaugene, og jernet tatt med for videre bearbeiding et annet sted.

Ovnstypologi

De fleste av de undersøkte ovnene på Seljestad er såkalte sjaktovner, med tydelig slaggrop på siden for avrenning av slagg. Store mengder renneslagg vitner om dette. Denne ovnstypen var i bruk i yngre jernalder.  Én av ovnene hadde deler av den oppbyggede leirsjakten bevart. Store kantsatte heller var satt opp langs ovnenes sidekanter. Kanthellene var gravd dypt ned i undergrunnen, for å stå stabilt og støtte opp om ovnsstrukturen. I flere av ovnene var disse hellene fjernet, og kun avtrykket etter nedgravningen stod tilbake. De brukte hellene lå fortsatt i arbeidsområdet, sannsynligvis har de vært gjenbrukt i andre ovner og brukt til hellelegging av overflaten i produksjonsområdet rundt ovnene.

Gjentatt produksjon over et lengre tidsrom

Den ene av ovnene var synlig på overflaten før vi begynte å avdekke. Begge de kantsatte sidehellene stakk opp ca. 15 cm over markoverflaten. Etter fjerning av torv kom flere ovner til syne på produksjonsflaten. I tilknytning til ovnene lå store kullag med høyt innhold av røstet malm, som sannsynligvis representerer røsteplasser eller oppbevaringssteder for røstet malm og trekull. Under kullaget kom ytterligere to ovner til syne. De stratigrafiske forholdene tilsier altså at det har vært jernproduksjon i flere omganger over et lengre tidsrom. Flere av kullgropene viser også tydelig tegn til å ha vært brukt flere ganger, med synlige bruksfaser i profil adskilt av sandlag som følge av erosjon mellom bruksfasene.

Kullgrop med flere bruksfaser adskilt av sandlinser.

To ovner tett i tett

To av ovnene stod side om side, og delte tilsynelatende en sidevegg. Spørsmålet var selvsagt om disse hadde vært i bruk samtidig eller om de representerte ulike bruksfaser. Ved snitting ble det tydelig at ovnene sannsynligvis ikke var samtidige, men at kanthellene i den yngste ovnen så ut til å være gravd ned etter at den eldste var gått ut av bruk.

Kvantifisering av produksjonsomfanget

Det har vært en målsetting å prøve og gjøre et estimat for omfanget av jernproduksjonen på Seljestad. Dette ble gjort gjennom sålding og kvantifisering av slagghaugene. Prøveruter ble gravd i samtlige slagghauger, hvor massene ble såldet og fraksjonert i slagg, ovnsfragmenter, stein og jord/malm. Alle fraksjonene ble kvantifisert i vekt og volum. Ved å måle mengden slagg per volumenhet kan vi stipulere den totale mengden slagg for hele haugens samlede volum. Deretter kan det gjøres et grovt estimat av mengden jern som har blitt produsert. Et forsiktig estimat antas gjerne å være 0,3 kg jern per kilo slagg. Den største av de fire undersøkte slagghaugene på Seljestad var opp til 50 cm tykk, med en omkrets på ca. 40 m². Et foreløpig anslått volum er på omtrent 11 m³. Kvantifiseringen av slagg per kubikkmeter masse i denne haugen ble estimert til 894 kg. Dette gir en estimert jernproduksjon på over 260 kg jern per kubikkmeter masse, og en samlet jernproduksjon på i underkant av 3000 kg jern. Og dette er et svært forsiktig estimat. Produksjonsanlegget på Seljestad representerer med andre ord jernproduksjon i stor skala.

Profil i slagghaug etter at én sektor er gravd ut.

Datering og naturvitenskapelige prøver

Det ble tatt ut store mengde prøver for radiologisk datering av de ulike strukturene, og for vedartsanalyse av trekull for å undersøke hvilke treslag som ble benyttet til kullproduksjonen. I tillegg har vi hatt botaniker i felt, som har tatt ut pollen- og makroprøver fra de nærliggende myrområdene for å kartlegge vegetasjonshistorien, og hvordan denne henger sammen med den menneskelige aktiviteten i området i jernalderen. Vi ser frem til analyseresultatene, og det videre arbeidet med dette spennende prosjektet.