To av de fem ukene av undersøkelsen i Schirmers gate 1 i Trondheim er nå fullført. I den første uka fikk vi fjernet mesteparten av de innraste leiremassene i feltet, og påbegynt avdekkingen av et eldre dyrkningslag og en antatt gravrøys. I den andre uka har vi avdekket mer av røysa, og fjernet mesteparten av det eldre dyrkningslaget.
Området sør for den omtalte kabeltraseen. Den antatte gravrøysa ses til høyre, og den avdekkede opprinnelige skråningen i forgrunnen. Bildet er tatt mot nord. Foto: Dag-Øyvind Engtrø 2014, NTNU Vitenskapsmuseet.
Tvers over utgravningsfeltet går en grøft med strømkabler som har forsinket oss i avdekkingen av den antatte gravrøysa. Heldigvis er tiltakshaver og Trønder-Energi nå i ferd med å få denne fjernet, et arbeid som etter planen skal fullføres i midten av neste uke. Vi har likevel fått avdekket mer av sørsiden av røysa, som har vist seg å være større enn først antatt. En foreløpig gjetning, ut i fra det vi har avdekket så langt, er at røysa har vært ca fem meter i diameter. En bred kloakkgrøft er gravd gjennom røysa fra sørvest, og har fjernet kanskje så mye som 1/3 av ytterkanten av røysa. De store steinene avdekket under forundersøkelsen ble antatt å være rester av en kantkjede (en markering av større steiner man ofte ser rundt ytterkanten av gravrøyser), men har vist seg å trolig være deler av kjernen i røysa. Det kan vi se av at den intakte delen av røysa vi har avdekket kun har knyttnevestore steiner og ingen rester av en slik kantkjede. Kloakkgrøfta ser ut til å ta en sving mot øst akkurat der røysa foreløpig er dekket av jord vi har latt stå igjen (på grunn av strømkablene), så sannsynligvis har den fjernet ganske store deler av røysa. Det gjenstår å se hvor mye av røysa som har blitt ødelagt, men foreløpig kan det se ut som sentrum av den er bevart. Mest sannsynlig er det i sentrum av røysa selve graven har ligget, så det blir spennende å se hvor mye av røysa som er bevart når vi får avdekket resten av den.
Sør for røysa har det opprinnelige terrenget stupt mot sør. På grunn av de tykke leiremassene er bare en stripe av det opprinnelige terrenget avdekket. Bildet er tatt mot sørøst. Foto: Dag-Øyvind Engtrø 2014, NTNU Vitenskapsmuseet.
Røysa har ligget helt på kanten av en terrassekant ned mot elva i sør, og noen av steinene ser ut til å ha rast ut før eller i forbindelse med leireraset. Vi har avdekket det opprinnelige terrenget under leireraset inntil ca fire meter sør for røysa, og det viser seg at terrenget har skrått ganske kraftig i den retningen. Det sørligste partiet vi har avdekket hittil har ligget under ca tre meter leire. Den opprinnelige overflaten er synlig som et tynt brunt, organisk lag over sandgrunn. Laget er sannsynligvis rester av vegetasjonen som ble begravd under raset. Mellom dette og leira var et tynt, gult og hardt siltlag som muligens kan være spor av at området har vært oversvømt av vannmasser rett før leira raste inn. Det vil bli tatt naturvitenskapelige prøver av de ulike lagene for å hjelpe oss med å tolke dem.
Kokegroper renses frem og dokumenteres. Legg merke til ardsporene i undergrunnen, og det svært tynne dyrkningslaget synlig under leira i bakgrunnen. Bildet er tatt mot øst. Foto: Dag-Øyvind Engtrø 2014, NTNU Vitenskapsmuseet.
Ellers på feltet, nord for strømkablene, har vi fjernet det eldre dyrkningslaget og avdekket undergrunnen. Dyrkningslaget viste seg å være svært tynt, i store områder bare ca én cm tykt! Dette må skyldes at trykket fra leiremassene har komprimert laget. Før vi fjernet dyrkningslaget ble det undersøkt med metalldetektor, uten at det ble gjort funn. De antatte strukturene vi kunne se i toppen av dyrkningslaget viste seg å være utpløyde rester av kokegroper under det. Under dyrkningslaget ble det nemlig påvist ca ti slike, hvorav bare noen få har blitt undersøkt ennå. Et uvanlig trekk er at flere av kokegropene inneholder rester av skjell– her har kokte skjell tydelig vært en del av dietten! I tillegg til kokegropene var ardspor (spor etter arden, plogens forgjenger) og pålehull synlig i store deler av den avdekkede undergrunnen. På grunn av til dels dårlig vær har vi ikke fått finrenset hele flaten ennå, så det kan fremdeles dukke opp flere strukturer i dette området. Det er all grunn til å være nøye, på grunn av tidfestingen av leireraset vet vi at alle strukturene under leira er minst to tusen år gamle!
Under det eldre dyrkningslaget er store deler av undergrunnen dekket av ardspor. Bildet er tatt mot nordvest. Foto: Dag-Øyvind Engtrø 2014, NTNU Vitenskapsmuseet.