I forrige innlegg fra Øya kommenterte vi at vi så langt ikke hadde funnet spor etter noen av de klassiske eldre jernalders langhusene som er undersøkt ellers i regionen. Derimot hadde vi spor etter andre hustyper, rester av et gravfelt og store mengder kokegroper, og så oss godt fornøyd med det. Så, med noen få uker igjen av utgravningsperioden, bestemte vi oss for en målrettet liten avdekking av undergrunnen i en del av feltet der vi i første omgang hadde latt matjorda ligge. Fylkeskommunens søkesjakter hadde ikke påvist noen spor etter bosetning på denne delen av lokaliteten, og en tilgrensende del av feltet vårt hadde avslørt rester etter helt moderne bygninger og avfallsgroper, med moderne vindusglass og lecablokker. Når vi likevel endte opp med en nærmere undersøkelse, var det fordi georadar-data viste en påfallende rekke med «anomalier» som tydet på at det kunne ligge parvise groper fylt med finere eller mer kompakte masser enn undergrunnen ellers i et område på rundt 25-30×4 m, plassert på langs mellom de funntomme registreringssjaktene.
Georadardata antydet et langstrakt område med parvise groper (synlig som hvite flekker), mellom fylkeskommunens sjakter. Georadarkart Arne A. Stamnes, Kartfigur Monica Svendsen, NTNU Vitenskapsmuseet.
De potensielle gropene så ut til å være store, med diameter/største mål over en meter, og vi var i utgangspunktet skeptiske til å tolke dem som stolpehull. Da vi fjernet matjorda, ble det imidlertid fort klart at det var nettopp det de var. Store, parvise stolpehull, i mange tilfeller med tydelige stolpeavtrykk innafor stolpehullfyllet. Flere av stolpehullene var tydelig rektangulære i formen, opptil 100×70 cm. Vi endte opp med spor etter et over 30 meter langt hus, med alle stolpehull etter takbærende stolper bevart.
Langhuset avdekkes. Sett mot sør. Foto Silje E. Fretheim.
Et av de store, avlange/rektangulære stolpehullene for takbærende stolper i langhuset, med markert stolpeavtrykk. Foto Silje E. Fretheim.
Helt fra bronsealderen og gjennom det meste av jernalderen har bolighusene her i landet hatt samme grunnform: lange og smale, gjerne med plass til folk i den ene halvdelen og husdyr i den andre. Bredden er normalt på 5-6 meter. Lengden er langt mer varierende. Konstruksjonen er basert på parvise stolper som forbindes med tverrstokker (såkalte grindbygninger), eller på stolperekker som først forbindes med langsgående stokker/staver og deretter tverrstokker (stavlinebygninger). I begge tilfeller får husene to indre stolperekker som bærer vekta av taket. Stolperekkene deler gulvflata i tre deler på langs, og vi får det vi kaller treskipa hus (skip = rom). Ytterveggene har ikke trengt å være så solide, i og med at de ikke har vært takbærende. Ofte finner vi ikke engang spor etter veggkonstruksjonene. Slik ser det ut til å være med langhuset på Øya også: vi har ikke klart å påvise klare veggstolper. Derimot har vi et par mulige hjørnestolper i hver ende, som antyder at kortveggene har vært rundt 4,5 m brede. Bredden på midten av huset kan likevel ha vært på 5-6 meter, da langhusene typisk smalner mot endene.
Langhuset i plan. Ortofoto og kart Monica Svendsen, NTNU Vitenskapsmuseet.
Det ser ut til å være et markert skille mellom nord- og sørdelen av langhuset på Øya. I nord står de takbærende stolpeparene tett, med litt over to meters mellomrom. Nær midten ligger et ildsted omgitt av fire kraftige stolper, deretter kommer et 6,5 meters åpenrom før de siste to stolpeparene i sør. Kanskje representerer åpenrommet hallen i huset, der man droppet de indre takbærende stolpene for å få til ett stort oppholds- og samlingsrom. Vi heller mot en tolkning der nordhalvdelen av huset har vært for husdyra, og sørhalvdelen for folk. Systematisk måling av fosfatverdier i jorda i og utafor huset (fosfatkartering) vil kanskje kunne bekrefte mistanken. På steder der husdyr har hatt faste tråkk eller stått på bås, vil fosfatverdiene ofte være markert forhøyet sammenligna med områdene rundt, selv noen tusen år etter at gården forsvant. Botaniske analyser av planterester (korn, frø, pollen m.m.) i jorda fra de takbærende stolpehullene vil forhåpentligvis også kunne hjelpe oss videre med tolkninga av huset, og hva slags aktiviteter som har foregått der.
Det blir ikke nevnt noe om inngangenes plassering. Ortofotoet viser imidlertid tydelig at en inngang har vært plassert på østsiden av huset, mellom første og andre takbærende stolpepar fra sør. Den sørligste av de to dørstolpehullene har lengderetningen langsmed husets lengderetning, slik det er vanlig i Rogaland, noe som sannsynliggjør at dette er dørstolpehull og ikke veggstolpehull. Ytterligere et stolpehull er synlig på husets vestside, tvers overfor inngangen i øst. Huset har derfor trolig hatt motstilte innganger i et inngangsrom i sørenden av huset. Husets struktur er dessuten nesten identisk med den vanligste hustypen fra romertid og folkevandringstid i Rogaland.
Takk for innspill! Skal sjekke ut dokumentasjonen av de stolpehullene når jeg kommer i gang med etterarbeidet. En del av det vi i første omgang oppfatta som mulige vegg- eller dørstolper ble avskrevet som dyreganger – det var mye vånd der – men noe kan jo også være reelle stolpehull ødelagt av dyr …