Nå gjøres de siste forberedelser til Sysselmannens utgraving på Likneset på Nordvest-Spitsbergen. Gravplassen på Likneset er et kulturminne med høy vitenskaplig verdi av europeisk betydning. Overvåking over tid har vist at den hvilesløse kysterosjonen nå truer 3 graver som må sikres gjennom utgraving før det er for sent.
Likneset i en større kontekst
Likneset er det største gravfeltet på Svalbard og ligger i Smeerenburgfjorden som regnes som kjerneområdet for hvalfangst på Svalbard. Nederlendere, engelskmenn og danmark-norge drev industriell hvalfangst her på 16-1700-tallet. Den første perioden fra 1612 kjennetegnes av kystnær fangst hvor fangsten ble rodd inn til kokerier på land, fra ca 1650 forsvant hvalen fra fjordene på Svalbard, og fra da av skjer fangsten på åpent hav vest for Spitsbergen. Man antar at Smeerenburgfjorden da ble benyttet til lagring og som oppsamlingsplass etter endt fangst. Her kommer Likneset inn. Dateringer fra tidligere utgravinger på Likneset tyder på at man ved oppsamling har begravd sine døde her før retur til fastlandet.
Likneset i vinterdrakt. September 1998. foto Hein B. Bjerck/SMS.
Svalbard har omfattende kulturminner fra hvalfangstperioden. Tidligere undersøkelser har vist at det er hvalfangergravene som kan fortelle de mest spennende historiene. I arktisk klima som er kaldt og tørt, og hvor gravene ble anlagt på toppen av permafrosten, og har vært fryst størstedelen av året, har gitt unike bevaringsforhold. Gravene er på overflaten gjenkjennelige på de karakteristiske røysene som er bygget for å beskytte gravene fra rev og isbjørn. I gravene er det funnet inntakte kister, i kistene ligger det komplette skjelett med klær, hodeplagg, dunpute og liksvøpe. Tekstilene har vist seg å være vår beste kilde til 1600-1700-talls hverdagsklær. Ikke noe annet sted i verden finnes det så godt bevarte klær etter "vanlige europeere" fra denne perioden. Analyser av materiale og plaggene fra graver viser at det her er et vell av informasjon; det er mulig å spore ull fra Spania, Frankrike, England og Nord-Tyskland, silke fra Frankrike eller Italia, fargestoffer fra kolonier i Afrika, India og Sør-Amerika. Dette understreker hvor internasjonalt tekstilindustrien var allerede på 1600-tallet – samtidig blir det umulig for oss arkeologer å bestemme gravenes nasjonalitet på bakgrunn av tekstilenes opprinnelsesland.
Mens museer nedover kontinentet bugner over av staselige kjoler, drakter og uniformer er det til Svalbard man må se for å finne klær som representerer folk flest!
Unik innsikt i vanlige folks slit, forfengelighet, vaner og uvaner
"Det ser ut som vi har havnet oppi snobbene sine graver på Likneset. [Grav] 216b har også silkeskjerf rundt halsen." Dag Nævestad i rapport fra utgravingsrapport fra Likneset i 1985.
Der er også funnet parykk av lammeull i flere graver på Svalbard. Den første tolkningen av dette var at det var uttrykk for forfengelighet, eller skam over hårtap. Senere har man sett paraleller andre steder og dette er nå tolket som et praktisk plagg som ble brukt dersom det var kaldt.
Mange av skjelettene har ekstra hullete smil, synderen er krittpipen, år ut og år inn med hardt arbeid mens pipen henger i munnviken har filt gapende hull i tanngarden. Det harde arbeidet er det også mulig å spore på klesplagg og skjelett som viser slitasje etter bæring og haling av tauverk og annet slit. Historien i enkelte klesplagg kan nesten leses som biografier: Tekstileksperten Ingrid Lütken skriver om en jakke fra en grav på Danskøya som er laget og reparert med gjenbrukte materialer fra finere plagg. Det er mulig å spore lapping i flere faser. Først fint og forseggjort, så med grovere sting, tilslutt er store grove lapper som det ikke er tatt bryet med å feste. Lütken ser for seg en som i utgangspunktet var bemidlet og flottet seg med fine plagg, dette blir så gjenbrukt og stadig reparert på gjennom år med slit i fangst. En nedadgående spiral som endte i graven etterlatt i Arktis.
Ritualer og overtro
I flere graver er det funnet rester av tauverk, og i enkelte graver er det rester etter liksvøp, poser som de døde er lagt i. Videre har mange av skjelettene blitt funnet med luer dratt ned over hodet eller andre typer tekstil som dekker ansiktet. En av tolkningene på dette er at det er ritualer tilknytta overtro. Vi vet at man i Europa på denne tiden både fryktet gjenferd og trodde at det å se en død inn i øyene ville medføre at man selv døde innen et år. Armer, tomler og bein kan dermed ha blitt knyttet i sammen og liket lagt i en pose for å hindre det fra å gå igjen. Og under håndtering av liket trakk man luen ned over ansiktet eller dekket til for å være sikker på å unngå blikk-kontakt og den sikre død.
Prosjektets målsetting
Målsettingen med prosjektet er å sikre et unikt kildemateriale for ettertiden. Dette gjelder på klesdraktene som kan belyse kontinental mote og tekstilindustri, men også skjelettmaterialet som kanskje kan bringe oss kunnskap om hvem som ligger begravd på Likneset.
BVi flyr mot nordvest på fredag og får tilsammen 6-7 dager i felt. Dersom værgudene vil, og dersom sattelitt-teknologien smiler til oss, vil dere få rappporter fra felt.
Edit: Fotografiene fra utgravinger på Likneset i 1985-86 er fjernet på oppfordring av fotografen. Det viste seg at bildene var gitt til Sysselmannen under instruksjon om at de kun var til intern bruk.
Kilder og forslag til videre lesning:
Jensen, L. G. 1990: Whaler`s Clothing from a 17th – 18th Centery Cementery at Likneset, Northwest Svalbard. Acta Borealia nr. 2, 1990.
Lütken, I.1986: Hvalfangeren og hasselnødden. Årbok. Handels- og sjøfartsmuseet i Kronborg.
Lütken, I.1987: Textiles from Danskøya. Norsk Polarinstitutt Rapportserie. Nr. 38. Oslo.
Sellevold, B. 2000: Twelve whalers from Svalbard. Skeletal remains from Likneset on the Vasa peninsula. NIKU Scientific Report 011:1-42.