Graver og smievirksomhet på Eidsvoll

I forbindelse med detaljreguleringsplan for intercity dobbeltspor mellom Eidsvoll og Dovre har Kulturhistorisk museum gjennomført undersøkelser av fem lokaliteter langsmed traséstrekningen. Lokalitetene omfattet alt fra gravhauger, bosetningsspor og hulvei til produksjonsspor, men i dette innlegget skal vi fortelle litt om graver som ble undersøkt på Botshaug i Eidsvoll kommune, og smievirksomhet på Eidsvoll Prestegård.

Kartet viser de ulike lokalitetene som ble undersøkt i forbindelse med prosjektet. Botshaug er markert med nr. 215740 og Eidsvoll Prestegård med 215548.

Botshaug, Eidsvoll – et lite gravfelt med stor variasjon

I et lite skogholt på gården Botshaug ble det gravd et gravfelt fra eldre jernalder. Området ligger utilgjengelig til med ravinedaler både i nord og sør, og jernbanen og Vorma i øst. Selv om feltet kun besto av 5 graver har gravskikken her vært variert, både med tanke på utforming av gravene, mengden bein og gravgods. Felles for alle er at de er kremasjonsgraver. To av gravene er sentralgraver i gravhauger, to er flatmarksgraver med små fotgrøfter og den siste er en liten nedgravning med rensede bein som ligger under fotgrøfta til den største gravhaugen. Etter at den avdøde var kremert har man her plukket ut de brente beinene fra likbålet og ikke tatt med kull i nedgravningen. Selv om nedgravningen med rensede bein var den minste i utstrekning inneholdt den nesten 470 gram bein. Den inneholdt også bearbeidede gjenstander av horn/gevir som vi foreløpig ikke vet hva er.

Oversikt over gravfeltet på Botshaug midtveis i utgravningen. Haugmassene til Haug 1 er fjernet og sentralgraven og nedgravningen med rensede bein er synlig. På haug 2 er ¾ deler av sentralgraven avdekket.

Bearbeidet bein med ukjent funksjon.

De to flatmarksgravene hadde lik utforming. De besto av en oval nedgravning med kull og bein omkranset av en svak fotgrøft. Diameteren på anleggene var ca. 3,5 meter. Det var derimot stor forskjell på beinmengden. Den ene inneholdt 600 gram brente bein, den andre 100 gram. I graven med minst bein ble det funnet en jernkniv. I den andre lå det en rød perle i glassfluss, en liten bronsespenne, en beltering og dekorerte fragmenter av beinkam.

Bronsespenne og perle fra flatmarksgraven med mest bein.

Gravhaugene var av ulik størrelse (9 og 6 meter i diameter), men var ellers like i oppbygningen. Begge var anlagt på naturlige hauger, gravene inneholdt kull og bein og de lå sentralt i haugen. Grunne fotgrøfter omkranset begge haugene. Det var mest bein i den største haugen (440 g). Det ble her funnet fragmenter av beinkam og to små beslag med en form som kan minne om romertids spenner (0-400 e. Kr.). Det er usikkert hva beslagene har vært festet i, de kan for eksempel ha vært utsmykning på et lite skrin eller et lærbelte. Graven i den mindre haugen hadde størst utstrekning av alle gravene. Dette var den siste graven som ble gravd ut i felt og siden vi hadde funn i alle de andre gravene hadde vi forhåpninger om at denne store graven skulle være rik på gjenstander og bein. Den viste seg å være veldig rik på kull. Det eneste vi fant av gjenstander var noen få fragmenter av beinkam og 200 gram bein.

Et av beslagene funnet i Haug 1.

Vi vet ikke hvor lenge gravfeltet har vært i bruk. Perlen og bronsespennen fra den ene flatmarksgraven indikerer at denne graven er fra 400 tallet e.kr. (tidlig folkevandringstid). Bein fra gravene skal sendes til datering som vil vise om de andre gravene også er fra samme periode eller om man her har gravlagt mennesker over lengre tid. Det er mulig at de ulike gravformene reflekterer tidsperioden for gravleggelsen og at steder dermed har vært i bruk både i romertid og i folkevandringstid. Analyser av beinene vil også kunne si oss mer om kjønn og alder på de gravlagte og om det i noen av gravene kun var bestemte deler av skjelettet som var gravlagt. De ulike beinmengdene tyder på at de avdøde har blitt behandlet på forskjellige måter etter kremeringen.

Eidsvoll Prestegård – ikke som forventet, men kanskje bedre?

Vi vet ikke når i middelalder og kristen tid prestegården ble etablert. Den er eksplisitt nevnt som prestegård i Håkon Håkonssons saga forfattet i 1264‐65, og er dermed blant de tidligste prestegårdene vi kjenner. I Røde bok fra 1390-årene kalles Prestegården for Austerhusa, og som sådan har sannsynlig gården omfattet en mindre, østlig del av en eldre gård som lå på vollen ved eidet her som het Eid.

Eid synes å ha vært kongelig veitslegård i vikingtid og middelalder. Navnet kommer av at vannveien over Mjøsa endte her ved Sundfossen. Her måtte man ta beina fatt, forbi fossen og videre nedover elven til Øyeren, eller over Romerike til Oslofjorden. Både gården Eid og Eidsvoll kirke er omtalt i Olav den Helliges saga (kap75) og Håkon Håkonssonssaga (kap 134). Interessen var derfor stor da registreringer like vest for Prestegården avdekket flere stolpehull og kokegroper. Det var da mulig at disse kunne være forbundet med storgården Eid og følgelig være motstykke til Austerhusa og som sådan kunne svare til Vesterhusa.

Med bakgrunn i historiske kilder og registreringsfunn hadde vi forhåpninger om å finne en mulig storgård på Eidsvoll Prestegård. Avdekkingen av området viste imidlertid at våre håp ikke ville bli innfridd, men derimot ville kunne gi oss uventet kunnskap om aktivitet i sannsynlig utkanten av et tun trolig fra omkring vikingtid/middelalder.

Minst to, små bygg ble avdekket på lokaliteten. Disse betegnes som firestolperskonstruksjoner på grunn av deres karakteristiske rektangulære/firkantet form, markert av stolpehull anlagt i hvert hjørne av bygget. Konstruksjonene er et til dels vanlig funn på boplasser, og er som oftest forbundet med uthus eller verkstedsbygg. På Eidsvoll Prestegård ble byggene funnet i samband med produksjonsvirksomhet, nærmere bestemt smieaktivitet.

Et av firestolpersbyggene avdekket på Eidsvoll Prestegård.

Byggene stod vinkelrett mot hverandre, og i området mellom konstruksjonene ble det avdekket en esse, og deler av et kulturlag. Med hjelp av en magnet ført over essa fremkom glødeskallfragment, og i kulturlaget ble det funnet mye kull og rødbrent leire. I et av byggene ble det avdekket en kokegrop som var blitt gjenbrukt til avfall bestående av store klumper, ubrent leire. I tillegg ble det funnet to groper som fyll indikerte flerfaset igjenfylling, kronet med smieavfall bestående av smieperler, slagg og sintret/rødbrent leire.

Profilet til en av gropene med smieavfall.

Det er usikkert om det øvre laget i gropene representerer ødelagte deler av et smieanlegg eller rett og slett er avfall sopt ned i gropene. Mikromorfologiske prøver, samt jordprøver er tatt fra strukturene for å prøve å besvare spørsmålet. Prøvene vil forhåpentligvis også kunne svare på om smieaktiviteten har vært primær og/eller sekundær, og om den har omfattet flere metaller. Det ble funnet flere fragment av svært korroderte jernbiter som indikerer at smieaktiviteten har vært forbundet med jern. Det ble imidlertid også funnet et dekorert beslag av kobberlegering som kan bety at flere metaller har blitt smidd på Eidsvoll Prestegård, og igjen er håpet tent.

Dekorert beslag av kobberlegering.