Livet på berget

Kulturhistorisk Museum i Oslo utfører om dagene arkeologiske undersøkelser i Strømsvika i Mandal. Området ligger ca. 2 km øst for Mandal sentrum og er et lite kjent sted for andre enn de lokale mandalittene, men Strømsvika finnes markert på kart tilbake til 1700-tallet. I et lokalhistorisk perspektiv er Strømsvika primært assosiert med mølla som regulerte utløpet til Jåbekkvannet på 17- og 1800-tallet. En rekke møllere og deres familier har bodd i Strømsvika gjennom tidene, og et sagn med et svært tragisk utkom er blant annet knyttet til en av dem. Lokalt sies det at det spøker i Strømsvika, men i dag er det få spor igjen etter møllerne og deres virke. Til tross for at stedet er et utmerket turområde har det vært svært få besøkende på utgravningsfeltet. Mølleren kan likevel ikke klandres for dette, for Strømsvika er i disse dager omdannet til et anleggsområde preget av gravemaskiner, boremaskiner og dumpere, noe som medfører ekstra utfordringer for de mer jordnære arkeologene som også jobber der. Vernetøy av klasse 2 er standarden, ofte akkompagnert av vernebriller og hørselvern. Når de arkeologiske undersøkelsene avsluttes skal berget fjernes med dynamitt og området skal forvandles til havneanlegg.

Lokaliteten som undersøkes ligger på en av de mange berghyllene på østsiden av Strømsvika. Undersøkelsen har nå foregått i drøye fire uker, og det gjenstår kun få dager igjen i felt. Lokaliteten ligger ca. 12 meter over dagens havnivå, noe som innebærer at stedet ikke har vært oversvømt etter siste istid. Ettersom tapes maksimum i området er anslått til ca. 8 meter over dagens nivå (7500-6500 kal. BP) var det på forhånd antatt at boplassaktiviteten på lokaliteten kunne knyttes til senmesolitikum. Store deler av det littiske materialet vi hittil har samlet inn passer godt med denne hypotesen, deriblant trinnøkser og mikroflekker- og kjerner. Men vi har også gjenstander som vitner om yngre bosetningsfaser. En rekke tangepiler (Beckers type A) og et kjernefragment av råstoffet rhyolitt viser til tidligneolittisk bosetning, mens de større tangepilene (Beckers type C/D) indikerer mellomneolittisk aktivitet.

Undersøkelsen ble innledet med maskinell avdekking hvor torva fra et areal på omlag 400 m² ble fjernet. Undergrunnen innenfor dette området besto hovedsakelig av berg, noe som gjorde avgrensningen av boplassflaten veldig tydelig. Boplassen ligger på en jordlapp i en berghylle, avgrenset topografisk med bratte skrenter og bergvegger i øst, og fallende terreng i vest og sør. På de lavere liggende områdene vest for lokaliteten ble det også avdekket mindre forekomster av løsmasser i lommer i berget, og prøveruter fra disse ga også littiske funn. Ettersom området har ligget minst 4 meter høyere enn havnivået gjennom hele Holocene virker det rimelig at også berget rundt har vært en del av den hjemlige sfæren til folk som har oppholdt seg der. Funnfrekvensen fra de omkringliggende områdene var derimot langt lavere enn på den sentrale flaten.

Hovedkonsentrasjonen av de littiske funnene forekommer hovedsakelig i de øverste 10 centimeterne av undergrunnen innenfor et geografisk avgrenset område på ca. 100 m². Like under dette sjiktet er det påvist rester av et utvasket kulturlag på ca. 14 m² som dekker den nordlige delen av lokaliteten. Både innenfor og utenfor dette laget har vi dokumentert en rekke kullholdige fyllskifter. Disse fyllskiftene forekommer på ulike nivåer av undergrunnen. Noen er tolket som stolpehull, mens andre er noe mer utydelige groper. Det er hittil ikke gjort noen funn eller observasjoner som kan si noe sikkert om alderen eller funksjonen til disse gropene. Ansamlinger av skjørbrent stein er hittil ikke blitt påvist, og det har for øvrig vært en utfordring å distingvere mellom porøs gneis og porøs og brent gneis. Å spekulere i alderen på strukturene er uklokt på dette tidspunktet av undersøkelsen. Nærmere 8500 funn er dokumentert i massene over strukturene, men forekomster av store mengder littiske funn kan ofte gi et skjevt inntrykk av bosetningshistorien på steinalderboplasser. Senere aktivitet kan ha medført nedgravninger og forflytning av funn. Fragmenter av krittpiper er funnet i det øverste sjiktet, så kanskje satt mølleren selv fra tid til annen på lokaliteten og puffet på pipa?

Noen interessante observasjoner gjort i tilknytning til strukturene kan likevel nevnes. To av stolpene som ble påvist i den nordlige enden av lokaliteten hadde en særlig forseggjort konstruksjon. Disse har tydeligvis vært anlagt direkte på berget, og stolpeavtrykkene – som i begge tilfeller var skrinne (ca. 5 cm dype) – forekom innenfor et kompakt lag av sand og silt. Dette laget var avgrenset og holdt på plass av en omsluttende steinpakning. Under dokumentasjonen av det ene stolpehullet dukket det opp en liten sirkulær stein i laget rundt stolpen. Bergarten er svært tett og kompakt, og skiller seg tydelig fra den lokale gneisen i området. En liknende struktur ble senere oppdaget innenfor kulturlaget sentralt på lokaliteten, og under opprensingen dukket det opp enda en liten rund stein fra denne strukturen. De to steinene er trill runde og nærmest identiske med hverandre, men de viser ingen tegn på menneskelig bearbeiding. At de har vært medbrakte til lokaliteten for så å ha blitt deponert i massene rundt stolpene synes åpenbart.

Et av stolpehullene.

En liten rund stein fra ett av stolpehullene.

Selv om alderen på disse stolpene foreløpig er uviss, er det flere interessante aspekter ved funnmaterialet. Ett aspekt er forekomsten av tangespisser av type C/D. Fragmentene vi har funnet vitner om tilstedeværelsen av 4-5 slike pilspisser, noe som er et relativt stort antall sammenlignet med tidligere undersøkte lokaliteter i området. I Sør-Norge generelt forekommer C-spissene primært i kyststrøkene øst for Kristiansand. Vest for Kristiansand er de funnet i Farsund, på Slettabø, Hundvåg, Karmøy, Fjell, og Ramsvikneset. Noen få lokaliteter i innlandet, deriblant Sumtangen (Austbu/Vestbu) i Eidfjord, har også gitt funn av C-spisser. En av de største forekomstene er dokumentert øst for Kristiansand, på den kystnære lokaliteten Sluppan i Telemark. Dateringen av Sluppan har vært omdiskutert etter undersøkelsene fant sted i 1949-50, men det er flere trekk ved det littiske materialet som peker mot sen mellomneolittisk tid (2800-2350 kal. F. Kr.). Likhetstrekkene mellom Sluppan og Strømsvika er derfor interessante. C-spissene er allerede nevnt, i tillegg til kraftige flekker i fin senonflint og endeskrapere med en karakteristisk spiss egg. Anne Stine Ingstad omtalte skraperne fra Sluppan som «nebbformete», ettersom skrapereggen var buet som et fuglenebb. Paralleller til slike skrapere finnes blant annet fra vestsvenske, gropkeramiske boplasser.

De mellomneolittiske funnene fra Strømsvika kan også relateres til løsfunn som tidligere er gjort i nærområdet. På gården Jåbekk, som ligger et lite stykke nord for lokaliteten, er det funnet en tykknakket flintøks, og på gårdene Ime er det funnet flintavslag og kraftige skiferspisser under pløyning. Undersøkelsene i Strømsvika åpner med andre ord for diskusjoner omkring bosetningsmønster i ulike perioder av steinalderen, og for studier av regionale forskjeller i den materielle kulturen. Under innspurten av undersøkelsen fokuseres det på dokumentasjon av strukturer og jordprofiler. Naturvitenskapelige prøver samles inn, og forhåpentligvis vil disse kunne knytte til de mesolittiske og neolittiske bosetningsfasene på lokaliteten.

Utvalg funn fra Strømsvika.

Utvalg funn fra Strømsvika.