Flott spenne fra yngre romertid på Hellvik

Undersøkelsen ved Hellvik skole er nå avsluttet. Tre feltarkeologer har hatt noen spennende uker med mye formidling. Vi har avdekket og renset fram to anlegg for å dokumentere deres karakter og graden av forstyrrelser. Fra tidligere registeringer visste vi at det skulle være ei hustuft og ei gravrøys som lå helt inntil hverandre. Begge anleggene bærer preg av å være forstyrret av flere moderne inngrep. Siden dette var en sikring av kulturminnene, og ikke en utgraving, byr tolkningen av den sammenhengende L-forma steinplattformen med de mange forstyrrelsene på noen utfordringer.

Hustufta

Tufta er forstyrret i begge ender slik at det er vanskelig å avgjøre opprinnelig lengde. Vestlig ende av tufta er fjernet ved dyrking, og den gjenstående enden ble deretter ytterligere avspist ved grøfting for to år siden. Store jordfaste steiner i undergrunnen utenfor den bevarte vestlige enden har merker etter sprenging, noe som indikerer at ryddinga har skjedd i moderne tid. Ei vanngrøft preget undergrunnen vest for de store, sprengte steinene. Sørvestlig del av veggen viste seg etterhvert å fortsette bak grøfta fylt med hvit hellvikgrus, for så å kunne følges fram til vannledningen gravd ned i undergrunnen.

Den østlige enden av tufta er forstyrret av en grusvei anlagt gjennom kulturminnefeltet på slutten av 80-tallet. Tuftas steinvegger har hovedsakelig rast innover og dekker gulvet, men noen steder var det tydelig at deler av veggen også hadde rast utover. Deler av sørlig langvegg var markert med en ytre rad av store steiner, mens veggen i andre områder ga et mer rotete og utrast inntrykk. Tuftas bredde anslås til 6 meter. I nordøstlig del av veggen ble det påvist en inngang i form av fint anlagte heller på rekke. Rett innenfor inngangen var det dessverre en stor moderne forstyrrelse som framstår som et steinfritt, nærmest rektangulært hull i tufta som ellers ser ut som et sammenhengende dekke av stein rast inn fra veggene. Hullet er i likhet med de andre forstyrrelsene nå dekket av filtduk og fylt igjen med lys grus med et tynt dekke av jord på toppen. Langs tuftas vegger og kanten av røysa er det også lagt duk og fylt inntil stabiliserende jordmasser.

Gravrøysa

Røysa er anlagt ut fra tuftas nordvestlige vegg på en slik måte at det ser ut som om anleggene henger sammen. Ved å sikte oss inn på tuftas nordlig langvegg kan vi til en viss grad se hva som hører til hvor. Topplaget av stein, med en oppsiktsvekkende stor andel småstein, virker sammenblandet og overgangen mellom de to anleggene er langt fra entydig. Røysas vestlige side er rett som et resultat av oppdyrkinga, noe som gir anlegget en tilsynelatende rektangulær form. Røysa ser ut til å ha blitt planert og jevnet utover og nedover skråninga mot nord med gravemaskin. Ved eldre registreringer er røysa beskrevet som oval. Sett fra lufta kan det se ut til at anlegget har ei kjerne av større steiner, mens de utplanerte områdene mot endene er preget av småstein.

Funn

Både i hustufta og røysa ble det funnet leirkarskår fra siste del av eldre jernalder, ca. 300 til 550 e.Kr. All keramikken funnet i hustufta lå langs nordlig langvegg der det var utrasinger og moderne forstyrrelser. Leirkarskårene funnet i røysa lå stort sett konsentrert i sentrum, i tilsynelatende omrota masser. Det ser ut til at flere skår kan tilhøre ett kar. I samme område fant vi til vår store overraskelse også ei godt bevart bronsespenne av typen likearmet spenne med triangulære endeplater. Spenna kan tidfestes til yngre romertid, nærmere bestemt 320 -400 e.Kr. Det viser seg dermed at gravrøysa er langt mer forstyrret enn det som var forventet før undersøkelsen satte i gang. Det var ikke mulig å se bevarte spor etter et kammer eller andre former for gravgjemme der den avdøde kvinna kan ha blitt stedt til hvile. Funnene av sortglittet keramikk og bronsespenne forteller oss at gravrøysa er eldre enn antatt, samtidig som røysa setter ei øvre grense for tidfestinga av hustufta til yngre romertid.

Tekst av Jon Husvegg og Barbro Dahl.