Jernindustrien ved Hardangervidda

I Sysendalen, mellom Eidfjord og Hardangervidda er arkeologer fra Universitetet i Bergen i disse dager godt i gang med å undersøke kullgroper fra jernalder og middelalder. Her oppe, 700 – 950 moh., mellom rugende ryper og ruvende hytter skal det bygges alpinanlegg med tilhørende hyttefelt og fasiliteter.

Kullgrop snittet ned til tele (Foto: Universitetet i Bergen)

I jernalderen og middelalderen ble denne randsonen av Hardangervidda benyttet til helt andre aktiviteter enn alpinidrett og afterski. I Sysendalen er det registrert over hundre kulturminner, deriblant 65 kullfremstillingsplasser, 16 bosetnings-aktivitetsområder, ni jernfremstillingsplasser og seks graver/gravfelt. I og rundt nabodalen Hjølmadalen er det i tillegg 55 kullfremstillingssteder og 15 jernvinneanlegg. Disse utmarksområdene mellom Eidfjord og Hardangervidda ser dermed ut til å ha hatt en av Vestlandets største jernindustrier i jernalder og middelalder, og kullgropene som vi nå undersøker var et essensielt ledd i denne aktiviteten.

Jernindustrien var avhengig av to naturressurser; brensel og malm. I eldre jernalder brukte man ubehandlet ved som brensel, men ved å først forkulle treet kunne man oppnå langt høyere temperaturer.

Første ledd i trekullproduksjon er å hogge og tørke trevirket. Deretter graves en grop som fylles med trestokker. Stokkene må dekkes til av torv og kvist for å få en ulmebrann med lite oksygentilførsel (ufullstendig forbrenning). Prosessen kunne ta flere døgn og måtte overvåkes kontinuerlig for at gropen ikke skulle bryte ut i full fyr. Når trevirket var fullstendig forkullet, ble dekket fjernet og trekullet fraktet til en jernvinne. For kullgropene som vi undersøker nå er det rimelig å anta at kullet ble fraktet til jernvinneanlegget på Fet eller det i Fetalia.

Kullgrop ved brusende elv (Foto: Morten Vetrhus)

Malmen som ble brukt i jernfremstilling i Sysendalen kom fra myrene i området. Myrmalm dannes ved at rennende vann frakter med seg jern fra grunnfjellet og over lang tid deponerer det i tjukke lag i myrer. De slakt hellende, myrlendte dalsidene gjør Sysendalen til et godt egnet område for malmuttak. Myrmalmen ble gravd opp og lagt til tørking, kanskje i noen måneder. Deretter ble den røstet over et bål for å fjerne alt organisk materiale og vann.

Når brensel er forkullet og myrmalmen røstet gjenstår det å omdanne malm til brukbart jern. Metodene og teknologien for å gjøre dette varierer fra sted til sted og over tid, men grunnprinsippet er det samme. Ved omtrent 1200° C blir avfallsstoffer (slagg) i malmen flytende og renner bort. Ved omtrent 1500° smelter jernet og konsentrerer seg i tyktflytende klumper.

Det er registrert tre jernvinneanlegg bare noen steinkast fra området der vi nå undersøker kullgroper. På Fet er det kjent et stort jernvinneanlegg fra jernalder. Her er det funnet fire blesterovner og det anslås å ligge flere tonn slagg strødd omkring i store flak og klumper. Det er også et anlegg fra middelalder like på utsiden av planområdet, og et anlegg med dateringer fra både jernalder og middelalder på gården Garen noen kilometer unna (Askeladden).

Når vi får tilbake C14 dateringer fra kullgropene får vi vite mer om hvordan de forholder seg til jernvinneanlegget på Fet og den øvrige jernindustrien i Sysendalen, men det er klart at det har vært betydelig produksjon i disse utmarksområdene som snart skal bli alpinlandsby.

Kilder

Askeladden, www.askeladen.ra.no

Aarseth, Inge (2015) Sysendalen, Tilgjengelig fra https://www.grind.no/hardanger/eidfjord/sysendalen

Rundberget, Bernt. (2007) Et Kort Omriss av Jernvinna i Sør-Norge i Rundberget, Bernt. & Stylegar, Frans-Arne. (red). Jernvinna på Agder. Jernvinneseminaret i Sirdal 25.-26. oktober 2007, Vest-Agder Fylkeskommune, Kulturhistorisk Museum, UiO, Oslo s. 16 – 33

Indrelid, Svein 2014. Oppdagelser på Hardangervidda. Nord forlag