Utgravningene på Fangberget var på mange måter i gang allerede før første spadetak. Pressen fattet tidlig interesse for det monumentale utgravningsobjektet, som ble tolket som en storhaug, beliggende ved Mjøsas bredd i Botsenden. Og stor var den virkelig. Haugen målte hele 46 x 18 meter til tross for at den var skadet på begge langsider (se mer). Selv om man aldri skal selge det berømmelige skinnet for tidlig, og teorier om både skip og rike skatter ble forsøkt dempet, var det med noe oppjaget stemning at startskuddet for utgravningen gikk.
Haugen med Botsenden og Nes som bakgrunn sett fra Fangberget.
En storhaug?
Haugen ble innledningsvis ryddet for vegetasjon og en markant «plyndringsgrop» med mye rullestein ble raskt synlig. Det var ingen tvil om at noen hadde gravd på toppen tidligere, så et spenningsmoment var om plyndringsforsøket i sin tid hadde nådd sitt mål. De innledende undersøkelsene med maskin fant imidlertid sted på nordsiden av haugen mot den dyrkede marken på stedet. Her var haugen skadet av moderne jordbruk og det ville være enkelt å rense opp et langsgående profil. Med et slikt profil ville vi nemlig få svar på et annet viktig spenningsmoment – hvordan var haugen konstruert? Var det en jordkappe som dekket en diger kjernerøys slik rullesteinen i plyndringskrateret kunne indikere?
Det tok ikke mange minuttene før arkeologene noe skuffet kunne konstatere at det neppe dreide seg om en menneskeskapt haug, men en morenehaug som var dannet under istiden. Jordmassene besto av en blanding av sand, grus, rullestein og alunskifer – alt sammen helt naturlig avsatt. Stedvis kunne man også se vannavsatte lagdannelser fra isens skuring. Likevel var ikke alt håp ute, for på toppen var det klart kulturpåvirkede masser. Kanskje var til og med noe av jorden på toppen tilført? I jordprofilet så vi også en nedgravning med kull som jeg vil komme tilbake til senere.
Opprensing av jordprofilet som vendte mot dyrket mark viste at haugen var en morenedannelse.
En latmannshaug?
Selve haugen var altså en naturkonstruksjon, men likevel måtte noen ha tolket formasjonen som en gravhaug og forsøkt å plyndre den. Et nytt profil ble etablert på sørsiden av haugen, mot dagens E6. Og like raskt som håpet svant med morenekonstruksjonen, skulle det stige igjen da det ble gjort funn av brente bein i vollene øst og vest for plyndringssjakten. Etter hvert fremkom da også tre kniver, et spinnehjul og et skår fra et klebersteinskar. Var det så anlagt en branngrav på toppen av haugen, hvorfra beina og gjenstandsfunnene var kastet ut i plyndringsforsøket?
Tre kniver, et spinnehjul og to skår av klebersteinsgryter.
Det er ikke et ukjent fenomen at eldre gravhauger eller naturhauger er benyttet som utgangspunkt for nye begravelser. Dette var en enkel måte å fremstille seg selv som en viktig person på, og ved å bygge på en naturformasjon, som her, kunne inntrykket av en storhaug forsterkes ytterligere overfor de reisende som kom langveisfra med båt. Den var også det første de møtte når de gikk i land og tok beina eller hesteryggen fatt på veien videre opp mot bygda i Veldre og videre innover i landet. En storhaugkonstruksjon kunne ellers også passe godt i miljøet rundt Veldre der det er registrert en større konsentrajon av slike jf. figur.
Spredningskart over storhauger på Østlandet etter Rolfsen og Larsen 2005.
Hvem hadde tasset rundt i nattens mulm og mørke?
Ferden videre gikk ned i plyndringsgropen, med håp om at det skulle være levninger igjen etter begravelsen som ville gi oss ytterligere svar på hva som engang hadde skjedd på Fangberget. Igjen skulle imidlertid vinden snu for feltmannskapet. To og en halv meter ned i haugen ble bunnen av nedgravningen nådd, men der lå også en gammel, utgått støvel med gummisåle. Dagens grunneier og eieren før ham kjente ikke til noen graving på haugen, så riktig ny var plyndringsgropen ikke. Da Einar Rose sang «Nå går'n på gummisåler» (https://www.youtube.com/watch?v=jCOpz_Vqsg8 ) i 1928 var den slags såler storveis og godt egnet om en ville trå litt varsomt, men støvelen daterer likefullt ikke annet en gjenfyllingstidspunktet som dermed bør ligge mellom 1928 og «manns minne» på gården.
En smie?
Når så restene etter en grav var avskrevet ble oppmerksomheten rettet mot den resterende flaten på toppen av haugen. Som nevnt var det nettopp der observert en nedgravning med kull. Dette skulle vise seg å være en esse full av glødeskall, slagg og jernfragmenter. Alene lå den heller ikke, for etter avdekking viste det seg å være et funnkompleks med to esser og fire avfallsgroper som alle hører til smievirksomheten på stedet (Figur). I begge essene ble det funnet mange brente bein og ikke minst kvarts som trolig har vært benyttet som flussmiddel til smiingen. I den ene essen ble det også funnet en knust herdepakning. I en slik herdepakning ble jernet pakket inn i organisk materiale og kledt med leire før det ble lagt i essa og varmet opp. På den måten blir det organiske materialet forkullet og karbonet kan vandre inn i jernet for å danne stål.
Herdepakning med glasert utside og avtrykk på innsiden.
Med avdekkingen av smiefunnene må man igjen stille spørsmål om hvorvidt det har vært både en grav og en smie på stedet. Smedens relasjon til døden har vært diskutert i mange sammenhenger, og det finnes flere eksempler på smier som er blitt overdekket av gravmonumenter etter endt bruk. Samtidig er det ikke funnet noen sikker grav på Fangberget, og funn som brente bein og kniver kan like gjerne høre til smedens virke som å stamme fra en grav. Spinnehjulet peker kanskje mest i retning av en grav, men det kan ikke utelukkes at det har foregått flere boplassaktiviteter på stedet enn de som smedens etterlatenskaper vitner om.
Svaret på dette kan vi ikke forvente før vi har fått osteologiske bedømmelser av beinrestene og dateringer av både esser og brente bein. Foreløpig har vi kun utført en hastedatering av den ene essen. Denne viser at smeden arbeidet på stedet i sen vikingtid/tidlig middelalder (1030-1150 e.Kr.), og vi venter spent på flere resultater.