Gjennom metallsøking i påsken ble det på gården Tolo i Norheimsund, Kvam herad, Hordaland påvist et gravfunn fra merovingertiden (550-793 e. Kr).
Arkeologer fra Universitetsmuseet i Bergen undersøkte stedet i perioden 5.-8. mai. Funnene er nå til analyse og behandling ved konserveringsavdelingen, og resultatene så langt er interessante.
Spyd, enegget sverd og ljå. Massene under spydet er tatt inn som preparat, men inneholder en eller to sigder, en kniv og et bissel. Foto: Universitetsmuseet i Bergen
Grava
Utgravingene avslører en spennende biografi: På et lite bergframspring, med god oversikt over Norheimsund, ble det i første halvdel av merovingertiden tent et kremasjonsbål. Etter bålet sluknet ble det blant annet lagt ned et enegget sverd, et spyd, flere pilspisser, kroker og hekter av ulike slag, en ljå, en kniv, bissel, en eller to sigder, en glassperle, et bryne og en mulig fallosstein.
Over dette ble det lagt noen steinheller dekket av et tynt sjikt med jordmasser. Siden det tynne jordlaget dekker hele bergknausen er det skapt en illusjon av et kunstig oppbygget monument. Sett nedenfra vil grava ha framstått som en ruvende gravhaug.
Mens det på Vestlandet er kjent mange og rike gravfunn fra folkevandringstid (400-550 e.Kr.) og vikingtid (793-1030 e.Kr.), har vi langt færre funn fra merovingertiden. Gravfunnet på Tolo representerer derfor et viktig kildetilfang som kan bidra med ny kunnskap om overgangen mellom eldre og yngre jernalder.
Torva fjernet, steinhellene som dekker grava eksponert. Foto: Universitetsmuseet i Bergen
Metallsøkerfunn; en utfordring
De siste årene har det i Norge vært en kraftig økning i bruken av metallsøkere. Her kan det nevnes at Universitetsmuseet i januar undersøkte en våpengrav fra vikingtid på Valland, et par kilometer sør for Tolo. Også denne var framkommet ved metallsøking. I hele Norge ser vi den samme trenden, og mengden av metallsøkerfunn som kommer inn til Universitetsmuseene øker år for år. Mange av disse funnene vil utvilsomt gi ny og viktig kunnskap i årene som kommer.
Samtidig representerer dette stor utfordring. Ikke alle metallsøkere er like bevisst og skånsomme som finneren av Tolo-grava. Isteden for å ta opp gjenstandene lot han dem ligge urørt og kontaktet umiddelbart arkeologene ved Hordaland fylkeskommune. Etter en faglig befaring av funnstedet kunne de fastslå at dette virkelig var en forhistorisk grav, og følgelig et automatisk fredet kulturminne.
Det er dessverre mange eksempler på at gjenstander er mer skjødesløst tatt opp. Selv om objektene kan se solide ut har århundrer i jorda medført at de som oftest er svært skjøre. Røntgen-fotografering viser at det i det ytterste rustlaget kan være bevart inskripsjoner eller ilegg av sølv eller bronse som det er vanskelig eller umulig å se med det blotte øye.
For å sikre at slike detaljer bevares er det som regel påkrevet varsom framrensing og utgraving, ofte ledsaget av uttak i preparater. Videre, siden den stabile jordkappen rundt funnet er brutt vil gjenstandene i tillegg utsettes for kjemiske og mekaniske nedbrytningsprosesser. I tilfellet på Tolo kunne dette medført at nedbrytningsprosessen til gravgavene akselererte og at selve likbålet med tilhørende beinfragmenter i løpet av kort tid ville forsvunnet. Dermed vil viktig informasjon være tapt for alltid.
Et annet aspekt ved metallsøkerfunnene er at de representerer en stor ressursmessig og økonomisk utfordring for Universitetsmuseene. Allerede begrensete budsjetter kombinert med en sterk økning i innkomne metallfunn medfører store utgifter til stabilisering og konservering av objektene. Kun unntaksmessig har vi anledning til å prioritere arkeologiske undersøkelser av funnstedene. Det gjenstår å se hvordan dette skal la seg løse i årene som kommer.
Etter fjerning av grava. Som det fremgår er den anlagt direkte på berg. Siktlinjer vestover mot Norheimsund og Steindalsfossen. Foto: Universitetsmuseet i Bergen