Offermyr gjennom tusen år? Nye resultater fra Stange i Hedmark

Høsten 2014 gjennomførte Kulturhistorisk museum, i samarbeid med Hedmark fylkeskommune, en arkeologisk undersøkelse i våtmarksområdet Starene på Østby i Stange. Foranledningen var funn av et venstre lårbein fra en kvinne som har vært mellom 25 og 30 år da hun døde. Lårbeinet er datert til 360–160 f. Kr., dvs. førromersk jernalder. Ved utgravningen ble det funnet et høyre lårbein som med all sannsynlighet tilhører samme individ. Nærmere informasjon og bakgrunn for utgravningen finner du ved å klikke her. 

Foruten to bein fra menneske fremkom også nærmere 4,5 kilo ubrente dyrebein med svært god bevaringsgrad. Beina lå hovedsakelig innenfor relativt store konsentrasjoner og flere ble funnet i tilknytning til en lav steinrøys. Vi ventet i spenning på resultatene fra C14-analyse, og de seks dateringene ga entydige aldersbestemmelser innenfor perioden ca. 400–800 e.Kr., dvs. folkevandringstid–merovingertid. Samlet viser dateringene at våtmarksområdet er anvendt innenfor en periode på over tusen år, men med et opphold på noen hundre år ved starten av vår tidsregning. Resultatene må kunne betegnes som oppsiktsvekkende i norsk sammenheng, da vår kunnskap om nedleggelser i myr innenfor jernalder er begrenset sammenliknet med for eksempel våre naboland Sverige og Danmark.

Dateringsresultatene viser at myra har vært anvendt over et lengre tidsrom og innebar at ytterligere spenning ble knyttet til de ventede resultatene fra de osteologiske analysene som ble utført ved SAU i Uppsala. Vi hadde et håp om at analysene ville gi oss tilstrekkelig informasjon om dyrene som var nedlagt til at vi kunne komme videre i vår forståelse av våtmarksområdets bruk og nedleggelsenes betydning. Analysene viste at majoriteten av beina, hele 50 %, kom fra hest. I tillegg forekom storfe, sau/geit, svin og ett bein av fugl. Totalt er det påvist minst 10 individer av husdyr og ingen forekomster av ville dyr. Materialet viser en overvekt av ekstremitetsbein, og gjentatte deponeringer av bein fra samme del på dyrekroppen. De fleste dyrene har vært voksne på avlivningstidspunktet, men flere ungdyr forekommer også. Ingen spor av dårlig helsetilstand ble observert, noe som tyder på at dyrebeina ikke representerer husdyr som ikke lenger var til nytte. Beina bar tydelige spor etter hugg og oppstykking.

På mange offerplasser er hest vanligst forekommende, og under hele jernalderen hadde hesten en sentral betydning både i mytologi og kunst. På den store offerplassen Skedemosse på Øland i Sverige ble det funnet rester etter ikke mindre enn 100 hester.

Resultatene gir oss følgelig mye å jobbe med fremover og ett av de store spørsmålene er om beina representerer ofringer eller om de har havnet der som ledd i f.eks. avfallshåndtering. Vi mener så langt at materialet antyder et gjentagende deponeringsmønster styrt av fastlagte regler og at dette underbygges av andre observasjoner, blant annet forekomsten av små, knyttnevnestore, hvite og lysegrå steiner. Slike steiner kjennes også fra de fleste store offermyrer på kontinentet. Vi er også nysgjerrige på hva røysa vi fant representerer og hvorfor det lå et hestehode på toppen av den. Røysa bestod av hvite, kalkholdige steiner og den største konsentrasjonen av dyrebein lå rett ved. Spørsmålet er om røysa kan betraktes som en horg? Dvs. et førkristent offersted eller alter. Et annet interessant tema er om de tidlige deponeringene av menneskebein og den senere deponeringen av dyrebein, innenfor flere hundre års mellomrom, viser til en endring i våtmarkens betydning og i deponeringstradisjonene gjennom tiden.
Vi fortsetter det videre arbeidet og i skrivende stund venter vi på resultater av pollenprøver fra myra. Analysene vil gi oss informasjon om våtmarksområdets utvikling på sin veg fra åpent vann til myr. Aldersbestemmelse av pollenkorn fra jordlagene gjennom myra vil hjelpe oss med å datere disse ulike periodene.