Jernet kom i bruk i Norge for cirka 2500 år siden, og var en viktig faktor i hvordan samfunnet utviklet seg gjennom perioden vi kaller jernalderen (ca. 500 f.Kr.–1030 e.Kr.). Jernet var et fremragende materiale for mange gjenstander som man brukte i dagliglivet, men også mer prestisjefylte ting. Sverd, kniver, økser, spiker, spenner, sigder og ploger var bare noen av gjenstandene man kunne lage av jernet. I vikingtiden og middelalderen hadde produksjonen av jern et enormt omfang, og bygder i innlandet forsynte deler av Nord-Europa med jern.
Også i Øyer og andre deler av Gudbrandsdalen tok man til å lage jern basert på malm fra myrene, og lokale stedsnavn som Raudmyra, Malmen og Blæsterfalla viser jernutvinningens betydning. Vi har imidlertid frem til ganske nylig visst lite om jernproduksjonen i Øyer-området. Arkeologisk feltarbeid på fem jernproduksjonsplasser ved Hafjell i 2015 har imidlertid endret dette. Bare på disse stedene ble det produsert minst 13 tonn jern i tidsrommet 800–1400 e.Kr., kanskje så mye som 30 tonn. Sammen med jern fra flere titalls andre produksjonsplasser har dette utvilsomt skapt store verdier for folkene i dalbygden.
Arkeologiske kulturminner i Øyer kommune, fra Askeladden. Bosetning, graver og dyrkning er stort sett dokumentert i dalbunnen, mens jernvinne/kullproduksjon og fangstanlegg dominerer høyereliggende strøk.
De tidligere innleggene her på Norark har gitt et innblikk i feltarbeidet på Mosetertoppen. Nå er all informasjonen fra Mosetertoppen og nærliggende utgravningsfelt på Haugan blitt bearbeidet og samkjørt med de naturvitenskapelige analysene (vedartbestemmelser, C14-dateringer og metallurgiske analyser), og rapportene er ferdigstilt. Her oppsummerer vi de viktigste punktene:
Hovedtrekk ved jernvinneanleggene
Fire av anleggene (id141160, id141161, id102394, id151880) var fase II-anlegg, kjennetegnet særlig ved ovner der slagget ble tappet ut under blestringen. Anleggene inneholdt blesterovner og to til fire kullgroper på eller rett ved selve jernvinneanlegget. To av anleggene hadde to ovner hver, og de to siste hadde én ovn hver. Det siste anlegget (id102404) ser ut til å representere to faser i jernutvinningen, med en hellegryte som er typisk for fase I-teknologi, der slagget ble samlet opp i en grop under ovnen, og en blesterovn med slaggavtapning tilhørende fase II. På dette anlegget var det ingen kullgroper.
Bevaringsgraden på blesterovnene varierte noe, men de hadde stort sett bevart en god del av sjaktene av leire, og forskalling av steinheller og/eller rundkamp på sidene og i bakkant. Der det var mulig å påvise, så det ut til at slagget var tappet til siden eller i forkant av ovnene. Hver ovn hadde én til to slagghauger knyttet til seg. Samtlige lokaliteter hadde også tydelige malmlag og en del produksjonssøl.
Kart over lokalitetene på Haugan (blå) og Mosetertoppen (rød), og andre nærliggende kulturminner
Variasjoner og særtrekk
Den eneste tuften ble påvist på et av jernvinneanleggene på Haugan (id141160), med spor av en esse tilknyttet smieaktivitet. Et emne av kleberstein, kanskje et uferdig spinnehjul, ble funnet i tuften, og forteller at også andre aktiviteter har funnet sted mens jernblestringen pågikk. Smieaktivitet ble også påvist på id141161, id102404 og id151880 gjennom typisk smieavfall i det metallurgiske prøvematerialet. Her ble det imidlertid ikke identifisert esser eller tilsvarende strukturer, selv om store steiner i nærheten av ovnene kanskje kan ha fungert som ambolter. Hovedsakelig er det primærsmiing som er påvist, altså rensing av jernlupper, men på id141161 ser det ut til også å har foregått sekundærsmiing, produksjon av jerngjenstander.
Esse A4715 i tuft på id141160 (Cf34914_457).
Et leirelag ble avdekket rett sør for tufta på id141160. Dette kan ha fungert som et depot av råmateriale for konstruksjon og reparasjon av ovnssjakta. På id141161 kunne åpningen til luftinntaket for belgen påvises i ovnsjaktløpet. Foran åpningen var det en arbeidsplattform der blåsebelgene kan ha vært plassert. På samme lokalitet ble det også påvist en grop med slagg og kull som kan være restene etter ytterligere én ovn, eller som kan ha vært tilknyttet smieaktivitet på anlegget. På id151880 ser det ut til å ha vært et hellelagt arbeidsområde foran ovnene.
Id102394 hadde et malmlag som ble tolket som en mulig røsteplass. I tillegg var det svært tykke malmlag langs innsiden av den ene kullgropen. Dette tolkes som at malmen har blitt lagret der i kortere eller lengre tid. To av anleggene (id102404 og id151880) hadde til dels tykke malmlag under slagghaugene, i helling ned fra tilhørende ovner. Plasseringen av malmen er ikke tilstrekkelig godt forklart; det er et tilsynelatende lite hensiktsmessig sted å skulle lagre malm, og dersom det er produksjonssøl, er det store mengder med malm som har gått tapt.
Lokaliteten som skilte seg mest ut var id102404. Nordøst på lokaliteten lå en noe sparsommelig helleforet hellegryte med rester av sjaktmateriale liggende i toppen. I den nærliggende slagghaugen ble det funnet biter av slaggblokker, som dannes ved at slagget samles opp og stivner i en grop under ovnen, i dette tilfellet hellegryten. Slagget i slagghaugen var imidlertid variert og inneholdt også bunnskollefragmenter og rester av tappeslagg, som forbindes med fase II-teknologi. I selve hellegryten ble det ikke funnet slaggblokker, men biter at knudret, korallaktig slagg. Slaggblokker dukket derimot opp i konstruksjonen på fase II-ovnen sørvest på lokaliteten. Ovnen var anlagt i en langt større grop, tolket som en arbeidsgrop. I bunnen av ovnen lå bunnskollen og slagget i slaggrennen bevart.
Kullgropene
Det ble undersøkt til sammen 16 kullgroper. Ti lå på eller tett opptil selve jernvinneanleggene, mens de seks siste lå enkeltvis i terrenget. Kullgropene hadde stort sett oval eller rund bunnform, men to kullgroper, én på Haugan og én på Mosetertoppen, hadde rektangulær bunnform. Kullgropene inne på jernvinneanleggene på Haugan var flerfasete.
Plan av kullgrop A3059 på id141160 under snitting; den rektangulære ytteravgrensningen er eldste fase, mens det ovale kullaget i midten stammer fra den yngste bruksfasen (Cf34914_429).
Produksjonsvolum og metallurgiske analyser
Produksjonsvolumet for et jernvinneanlegg beregnes ut fra mengden slagg og forventet utbytte av jern per kilo slagg, noe som kan variere kraftig. Estimatene fra Haugan og Mosetertoppen benytter noe forskjellige modeller, noe som har gitt større spenn i tallene fra Mosetertoppen. Tallene som oppgis er minimums- og maksimumsberegningene for hvert anleggene.
Fase I-ovnen på Mosetertoppen har hatt lavest produksjon, estimert til ca. 0,1-0,6 tonn. Produksjonen i fase II-ovnene har stort sett hatt en produksjon innen 0,5-6 tonn. Unntaket er den doble ovnen på id141160, som anslagsvis har produsert 8,3-15 tonn. De metallurgiske analysene har til en viss grad påvist sammenhenger og forskjeller mellom slagg fra ovner og/eller slagghauger og nærliggende malmlag, og antyder at de fleste anleggene kan ha vært benyttet til flere blestringer. Malmen som har vært benyttet har vært produsert lokalt.
Dateringer og vedartanalyser
De 42 vedartanalysene påviste bjørk, furu og gran. Bjørk var hyppigst i alle områder. På Mosetertoppen var det en god del variasjon i bruken av vedart, mens det på Haugan var begrenset forekomst av gran og furu. På Mosetertoppen var det særlig mye furu i de eldste anleggene. Dette utgjør et usikkerhetsmoment i dateringene for de eldste strukturene. Dateringene reflekterer alderen på trevirket, men furuved kan ha høy egenalder ved bruk. Anleggene datert på furu trenger derfor ikke være like gamle som trevirket.
Dersom vi ser bort fra egenalderproblematikken, ser det ut til at det har vært blestret i ovnene fra vikingtid og godt inn i høymiddelalder, kanskje også i senmiddelalder. Tidsspennene som angis for de 41 radiologiske dateringene baserer seg på 2-sigmakalibreringer og er ganske vide. Det betyr ikke at anleggene har vært i bruk gjennom hele perioden, men at de har vært i drift i kortere eller lengre tid i løpet av den angitte perioden.
Hovedaktiviteten i området ser ut til å ha vært i perioden ca. 1150-1400 e.Kr., altså i høymiddelalder og senmiddelalder. Den statistiske sannsynligheten i disse dateringene er høyest frem til ca. 1300, men det er også mulig at aktivitetene har foregått så sent som ca. 1400 e.Kr.
Noen dateringer skilte seg ut fra de generelle trendene. Den tidligste påviste aktiviteten var et tykt malmlag på id102404, datert til folkevandringstid (420-570 e.Kr.). Lagets kjemiske sammensetning skilte seg fra slagg og malm fra senere produksjon.
Den eldste ovnen var hellegryten på samme lokalitet, i bruk en gang mellom 770 og 1160 e.Kr. Fase II-ovnen samme sted kan ha vært i bruk samtidig som hellegryten, og kanskje samtidig som den eldste bruksfasen på id141160, datert til hhv. ca. 1020-1220 og ca. 1040-1150 e.Kr. Også en del av kullgropene, mer spesifikt fire enkeltliggende kullgroper (id19920, id102376, id151913, id151811) og én kullgrop på id141160, ble datert til samme periode, innenfor ca. 1010-1170 e.Kr.