I forbindelse med planlagt ny E6 på strekningen Gyllan-Røskaft i Melhus er vi nå i gang med undersøkelse av bryggesteinslag og kulturlag fra vikingtid-middelalder på gården Foss Lian, nær Hovin. Foss representerer et rikt kulturmiljø i Melhus, med en svært høy tetthet av kulturminner fra både forhistorisk og nyere tid. Blant de eldre kulturminnene finnes mange helleristningsfelt (med skålgroper og heste- og båtfigurer fra bronsealder), gravminner, jernframstillingsanlegg, fangstgroper, kullmiler og et kirkested fra middelalderen.
Middelalderkirkestedet grenser opp mot årets utgravningsområde på Foss. Det ble lokalisert og delvis utgravd i 1982. Da ble det funnet rester etter 15 begravelser og en del gjenstander og skjelettrester i løsmassene ut mot dagens E6 i vest. Kirkestedet ligger rundt 80 m nordvest for dagens gårdstun. Rester av selve kirka, i form av grunnmur og deler av gulvfundament, ble påvist av NIKU i 2015. Det ser ut til å ha vært en nokså liten stavkirke, med et areal på rundt 35 m². I både grunnplan og størrelse likner Foss kirke mye på Haltdalen stavkirke, som i dag står utstilt på Sverresborg Folkemuseum. Den eldste omtalen av kirka på Foss er fra 1533, men en bevart kristusfigur datert til andre halvdel av 1100-tallet viser at kirka trolig er langt eldre. Kirka skal ha stått fram til 1670, da Foss og Grinni sokn ble slått sammen, og ny kirke ble bygd på Hovin. For øvrig antyder navnene på nabogårdene til Foss – Hovin («enga ved hovet») og Horg – tilstedeværelsen av førkristne kultsteder i området.
Omtrent sånn kan middelalderkirka på Foss ha sett ut. Fotoet viser Haltdalen stavkirke før den ble restaurert og flyttet til Sverresborg. Kirka på Foss har hatt tilsvarende størrelse og grunnplan. Foto fra Riksantikvaren
Den såkalte høvdingegrava på Foss («Fossgrava», ID47806) ligger oppe i åsen 7-800 m øst for tunet på Foss Lian. Gravhaugen ble arkeologisk undersøkt i 1934 og datert til yngre romertid (200-400 e.Kr.) basert på gravgodset, som så ut til å høre til to individer – en mann og en kvinne. Blant de mange funnene var flere fingerringer av gull og sølv, og et usedvanlig godt bevart tveegga sverd med skjede av tre belagt med jernblikk, med dekorerte bronsebeslag.
Fra Fossgrava: et usedvanlig godt bevart tveegga sverd fra yngre romertid. Foto Ole Bjørn Pedersen, NTNU Vitenskapsmuseet.
Bryggesteinslagene på Foss Lian ble registrert i 2015. Det ble da klart at hele gårdstunet ligger på kulturlag med store mengder kokstein. Lokaliteten ble beregnet til nær 5000 m2. I tillegg til koksteinslag ble det påvist dyrkningslag, stolpehull, kokegroper og en mulig gravrøys. I Trøndelag er det vanlig at det i tilknytning til tunet på eksisterende gårder finnes lag med store mengder skjørbrent stein («bryggestein»). Slike områder har som regel blitt beskrevet som «svartjordsområdet», «gammelåkeren» og «gammelgården». Undersøkelser av slike lag de seineste åra, deriblant på Ranheim i Trondheim i 2013, viser at det dreier seg om kulturlag som best kan sammenliknes med kulturlagene i middelalderbyene og i gårdshaugene i Nord-Norge. En trekullprøve fra nedre del av lagene i en av fylkets søkesjakter på Foss fikk en 14C- datering til 720-895 AD (vikingtid), mens den yngste/øverste delen av lagene fikk en datering til 1015-1155 AD (middelalder). I 2017 gjennomførte NTNU Vitenskapsmuseet en mindre arkeologisk undersøkelse av bryggesteinslag og kulturlag som fortsatt var bevart inne i gårdens driftsbygning, i vedskjulet. Grunneier hadde selv samlet inn flere arkeologiske gjenstander, som vevlodd, baksteheller, grytedeler og bryner fra disse lagene (innlevert og katalogisert, med museumsnummer T27670).
Vevlodd, baksteheller, grytedeler og bryner samlet inn av grunneier Bjørn Foss, fra kulturlag inne i dagens driftsbygning. Foto Silje Hårstad.
Fotogrammetri av profilsnitt gjennom kulturlagene i vedskjulet på Foss. Profilen er omtrent sju meter lang og én m høy. Figur ved Silje E. Fretheim og Kristin Eriksen, NTNU Vitenskapsmuseet.
Undersøkelsen i vedskjulet bekreftet at bosetningssporene på tunet strekker seg fra vikingtid (før 900 AD) og opp gjennom hele middelalderen. Sannsynligvis snakker vi om en rimelig sammenhengende bruk av tunet helt fram til i dag, selv om bruken har hatt litt ulik karakter i ulike faser. Kun i en kort periode i første halvdel av 900-tallet ser det ut til at akkurat denne delen av tunet lå brakk, slik at det rakk å bygge seg opp flere tynne sjikt med grus og sand (utglidninger fra ravine i dalsida i øst) og to gjengroingshorisonter (flekkvis bevarte lag med rester av vegetasjon). Ellers har vi vekselvis spor etter bosetning (stolpehull, kokegroper og gjenstander knytta til innendørsaktiviteter – som spinning, veving og baking) og dumping av kokstein og annet husholdningsavfall (dyrebein, kull og sot, ødelagte gjenstander m.m.). Det øvre, mektigste bryggesteinslaget ser ut til å representere dumping og utplanering gjennom flere hundre år – kanskje over 500, fra rundt 1200 AD til utpå 1700-tallet (basert på gjenstandsfunnene). Foruten flere baksteheller, vevlodd, grytedeler og bryner, fant vi blant annet del av en kniv og en fin liten bøylesaks fra lag datert rett før 1200 AD.
Nå er vi i gang med å avdekke og undersøke i området rundt dagens gårdstun – til å begynne med mellom tunet og kirkestedet. Selve tunet med dagens gårdsbygninger er regulert til hensynssone, og vil ikke berøres. Vi forvente å finne rundt 600 m2 med bevarte kulturlag/bryggesteinslag. Avdekkinga skjer med maskin, og de videre undersøkelsene dels maskinelt, dels for hånd. Vi graver stratigrafisk, lag for lag, fra de yngste til de eldste avsetningene.
Årets undersøkelse er i gang, nord for gårdstunet. Foto Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet.
I tillegg til undersøkelsene ved tunet på Foss Lian (ID216035) skal det i forbindelse med E6 Gyllan-Røskaft-prosjektet også undersøkes to gravhauger på Bjørnheim/Rena (ID18201) og et område med bosetningsspor, dyrkningslag og mulige ovner/esser og graver ved Fossgrenda, litt nord for Foss Lian (ID216031).
De tre lokalitetene som skal undersøkes i år i forbindelse med E6 Gyllan-Røskaft. Foss i midten. Kart ved Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet.