På gården Bardal i Sør-Beitstad er det funnet fem felt med bergkunst fra stein- og bronsealder. Å finne bergkunst fra disse ulike tidsepokene på nærliggende felt er ikke uvanlig i området. Det som gjør helleristningene på Bardal I så unike, er at bergkunstfigurer fra bronsealderen er hogd over figurer fra steinalderen.
Lokalitet I ble undersøkt første gang av E. Kvam i 1896, og ble raskt en sensasjon i bergkunstsammenheng. Bardal I har siden blitt omtalt i omkring 70 ulike artikler og bøker grunnet sine monumentale figurer og overhugninger. Overhogningene har blitt tolket som tegn på at medlemmer av den yngste kulturen, jordbrukskulturen, ønsket å utradere sporene etter den gamle jegerkulturen. Andre forskere har pekt på at feltet fremviser rituell kontinuitet i området.
Både steinalderens og bronse-/jernalders figurer på Bardal I. Avtegnet ved Gutorm Gjessing 1936.
Steinaldersristningene
Bardal I’s rundt 20 hjortedyr er stort sett elger, men det finnes også enkelte reinsdyr. Hjortedyrmotiv er de motivene som dominerer flest felt fra Trøndelags-/og Mørekysten i vest, til de nedre elvedalene i Mellan-Norrland i øst. I tillegg til hjortedyr finner vi fem fugler, en hval og en bjørn på Bardal I. Det finnes også seks menneskefigurer der.
Mellom 10 og 15 av figurene på Bardal I er geometriske figurer typiske for steinalders bergkunst i Midt-Norge. Enkelte av figurene består av firkanter (rammer) med indre rombisk dekor og med "frynser" hengende ned fra rammene, andre mangler frynser og/eller rammer, og består av løsere sikksakk/rombemønster.
I Skandinavia har det vært vanlig å tolke felt og figurer fra steinalder som utslag av kult og spesielt jaktmagi. Enkelte felt har også blitt funnet på steder som egner seg til styrtfangst, men langt fra de fleste. De senere årene har man tolket de ulike feltene som enten utslag av totemistiske (småskalasamfunn der medlemmene identifiserer seg med et vesen i dyreriket eller et totem) eller sjamanistiske (samfunn hvor noen få eller en enkeltperson, som medisinmannen eller sjamanen, har makten over bruken av visse symboler).
Steinaldersjiktet med figurer på Bardal I. Avtegnet av Gutorm Gjessing 1936.
Bronsealdersristningene
Lokalitetet I’s vestligste felt inneholder rundt 150 skip, 59 hester, en hund, 15 fotsåler og 11 ring-/spiralfigurer fra bronsealder. Den østligste delen av lokaliteten inneholder 43 skip, 17 fotsåler, fem hester, en hund og tre ringfigurer. Totalt finnes det altså over 300 figurer fra bronsealder og jernalder på Bardal I, noe som er seks ganger så mye som antall figurer fra steinalder.
De fleste figurene fra bronsealder på Bardal I er skip. Den vanligste båttypen vi finner på bergbildene er båter som ligner en funnet i Hjortspring på øya Als i Danmark. Denne båten er datert til førromersk jernalder, eller de siste hundreårene før Kristi fødsel, men kan ha vært i bruk allerede i slutten av bronsealderen.
Slik kan båter av Hjortspringtypen ha sett ut. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet 2006.
Noen båtfigurer er nærmest kvadratiske i skroget, med kraftige, svingte relingslinjer, og med en bunnlinje som også svinger kraftig opp, mens andre er fremstilt med konturhogde skrog og mannskapsstreker. Slike båter dominerte på kunst på våpen, smykker og andre gjenstander fra bronsealderen (1800-500 f Kr.). Et flertall av disse gjenstandene tilhører yngre bronsealder (1200-500 f Kr). Trolig var denne båttypen i bruk i store deler av bronsealderen.
En av de mange monumentale båtfigurene på Bardal I, av såkalt bronsealderstype. Denne båten er funnet avbildet på en mengde hellesristninger og gjenstander, men en fysisk rest av den har aldri blitt funnet. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet, Eva Lindgaard 2011.
Det finnes også rundt mange hestefigurer og rundt 30 fotsåler og 14 ringfigurer på feltet.
Ristninger fra bronsealderen er ofte tolket som utslag av kult og overgangsriter, de vanligste motivene, som er båter og skålgroper, er for eksempel knyttet til graver. På Bardal tyder den store variasjonen med hensyn til figurer og stiler på at stedet har vært et møtested mellom ulike grupper og kulturer gjennom flere tusen år.
Bardal I er tilrettelagt, men etter 6-7 vintersesonger med spriting og tildekking av feltet har gammel oppmaling begynt å løsne og figurene og feltet blir skjemmet. Nord-Trøndelag fylkeskommune og NTNU Vitenskapsmuseet er derfor i gang med et malingsfjerningsprosjekt i 2015, der ulike løsemidler testes ut.
Båten på bildet ser ut til å være trukket med dyrehuder, mens Hjortspringbåten var plankebygd over en bred bunnplanke for å sikre tilstrekkelig styrke. Hvis de største avbildningene av skip i Bardalfeltet, med over 70 mannskapstreker, er ment å vise virkelige skip med tilsvarende besetning, så har skipene vært rundt 25 meter lange. Konstruksjonsmessig er det da overveiende sannsynlig at skrogene har vært plankebygde, sydd bord mot bord, som i Hjortspringbåten for å overvinne strukturelle problemer. Den lukkede løkken akter er trolig en skeg, en finne som minsker avdrift, en detalj som også er brukt i eldre inuittiske båttyper. Hvis skeg’en var justerbar, så kunne den brukes til å øke eller minke logjerrigheten til båten, slik at den ble sikrere og mer sjødyktig i åpne farvann. Skipene har nok ikke hatt fast årer, men var padlet, slik at man var mindre avhengig av ror/styreåre.
Hei!
Det er helt rett at Hjortespringbåten var plankebygd (klinkbygget), men vi vet svært lite om hvordan båtene tidligere så ut. Eksempelet fra teksten, er ment å illustrere selve formen på båtene av Hjortespringtypen. Dette er en form som vi gjenkjenner fra bergkunsten i Norge og Skandinavia, som kan vitne om at denne båttypen, eller en lignende båttype, var i bruk i store deler av bronsealderen.
Beste hilsen
Heidrun M.V. Stebergløkken, NTNU