Nidarosdomen er en av Europas store middelalderkatedraler. Den er spesiell på minst to måter: Som Europas nordligste katedral – ført opp etter normanniske og engelske forbilder – og som den eneste bygd i kleberstein. Vel, det med kleber er en sannhet med modifikasjoner. For nok er kleber fra mer enn 20 brudd det viktigste materialet, men store deler av det geologiske mangfoldet er representert på domen. Her er alt fra klorittskifer og granitt til sandstein og marmor. Sistnevnte er helt sentral for utsmykningen: Nidarosdomen er faktisk den viktigste marmorkatedralen nord for Alpene. Og faktisk er det benyttet ulike stein fra hele 70 brudd. Riktignok kom mange av disse i bruk først under gjenreisningen fra 1869, men et stort antall var i drift allerede i middelalderen.
Av: FiF-deltaker Per Storemyr, Archaeology & Conservation Services, Norwegian Millstone Centre, Hyllestad (www.per-storemyr.net)
Ny bok: «Nidarosdomens grunnfjell»
Da har vi minst to viktige spørsmål: Hvorfor ble det benyttet så mange steinbrudd? Og hvorfor kom marmor sånn på moten? Dette er to av spørsmålene som tas opp i undertegnedes nye bok «Nidarosdomens grunnfjell», med undertittelen «En reise i steinbryternes fotspor fra det gamle Egypt til Europas nordligste katedral». Her skal jeg ikke gi noen stor omtale, men heller ta de to spørsmålene opp til en liten vurdering
Det var ikke lett å skaffe stein til Nidarosdomen i middelalderen. For geologien i Trondheimsregionen er kronglete og langt fra ideell til store byggeprosjekter, i motsetning Europas store kalksteins- og sandsteinsregioner. Derfor måtte man søke til de mangfoldige, små ressursene som naturen ga. «Finstein» til kvader, dekor og skulptur måtte være myk og kunne i praksis bare finnes i regionens kleberstein- og klorittskiferforekomster. Men forekomstene måtte også ligge nær byggeplassen eller sjøen for å ha noen verdi som bygningsstein. Lang transport over land var kostbart.
Arkeologiske utgravinger i det middelalderske klorittskiferbruddet på Øysand sør for Trondheim. Foto: Nina Lundberg
Ressurssentra med lange linjer
Dermed sto man igjen med to områder: Trondheim selv og Øysand, 35 kilometer med båt fra katedralen. Disse utviklet seg gjennom middelalderen til steinbruddslandskaper med mange brudd. Stedene ble altså ressurssentra, ikke bare for Nidarosdomen, men også for mange andre steinbygninger i regionen. Og de var sannsynligvis ressurssentra langt tilbake i tid, selv om vi ikke har ugjendrivelige bevis for aktiviteter i tidligere perioder, for eksempel til klebergryter, fiskesøkker og vevlodd.
Man prøvde å finne god bygningstein også andre steder. Man brukte sandstein og skifer fra Stjørdalskanten, 35 kilometer med båt fra byen. Men steinen egnet seg ikke til kvader og dekor, og måtte derfor tas i bruk som heller til hvelv, mulig takskifer og noe rått tilhogd bygningstein. Dette er den historiske bakgrunnen for skiferindustrien i Stjørdal, som opplevde sin blomstringstid på 1800-tallet. Men i dette ressurssenteret aner vi vage linjer langt tilbake i tid. Her ble det brutt heller til gravkamre i bronsealderen (Skatval) og berggrunnen startet sin vandring mot bygningsstein allerede i steinalderen – som underlag for rik bergkunst.
Et viktig steinbrudd var også hellebruddet i Almlia ved Orkdalsfjorden. Almlia kom nok ikke i bruk før i middelalderen, da bruddet sannsynligvis leverte golvheller til både Nidarosdomen og Nidarholm kloster. Bruddet fikk sin blomstringstid på 1800-tallet, da det var en av Trondheims viktigste kilder for gatestein. Kanskje er dette Norges eldste, «riktige» hellebrudd – muligens eldre enn middelalderbruddet Jondal i Hardanger.
Tilsvarende ressurssentra med lange historiske linjer finner vi over hele verden og de er ikke uvanlige også i andre deler av Norge. I boken gis det eksempler fra hele landet, men også fra Romerriket og middelalderens Europa – og India, der verdens fineste klebertempler ble oppført for 8-900 år siden. Noen av de flotteste eksemplene kommer fra Egypt, der faraoiske og romerske ressurssentra for skulpturstein startet som kilder til verktøy og husgeråd i steinalderen. Og alle de viktige middelalderske bygningssteinsbruddene i Europa var naturligvis allerede satt i drift av romerne…
Marmorkatedralen
Romerne har for øvrig satt et større preg på Nidarosdomen enn mange aner. Stikkordet er marmor. Det var romerne som fikk skikkelig fart på bronsealderens marmorbrudd på Purbeckhalvøya i Dorset i Sør-England. Etter en liten dvale, kom bruddene til å bli de suverent viktigste for utsmykning av engelske middelalderkatedraler med søyler, golvplater, gravheller og døpefonter. Engelske katedraler er nesten ikke mulig å tenke seg uten Purbeckmarmor.
Siden Nidarosdomen i stor grad er en engelsk katedral, måtte man finne på noe tilsvarende her. Man importerte ikke Purbeckmarmor, men brukte fra siste halvdel av 1100-tallet erstatninger, noe som i stor grad også fant sted i England. På Nidarosdomen ble det hvit marmor fra bruddene i Sparbu og på Allmenningøya, henholdsvis 90 og 140 kilometer med båt fra Trondheim.
Marmorbrudd under mosen. Fra det middelalderske bruddet på Lænn i Sparbu. Innfelt: Sparbu-gravplate i Nidarosdomen. Foto: Per Storemyr
Det er imidlertid en vesentlig forskjell mellom de engelske katedralene og Nidarosdomen. Purbeckmarmor er egentlig en hard, mørk kalkstein som ikke tåler regn og frost. Den ble derfor bare brukt innendørs. Nidarosdomens søylestein er derimot av krystallinsk, hvit marmor som står seg utmerket i trønderværet. Med sine mer enn 10.000 marmorsøyler både ute og inne, er derfor domen den viktigste marmorkatedralen nord for Alpene. Og da har vi ikke nevnt alle marmorgolv og gravplater.
Sparbu er «lillesøsteren» til Purbeck som ressurssenter. Begge steder produserte naturstein helt fra bronsealderen; i Sparbu var det enkle marmor- og skiferheller til gravkamre i førstningen. Senere – i jernalderen – kom de store klebergrytebruddene på Slipsteinsberget og Frøset her innerst i Trondheimsfjorden i drift, uten at det var noen direkte linjer mellom bronse- og jernalderuttak. I middelalderen var ikke Sparbu bare et senter for kleber og marmor; også store mengder kalk for mørtel ble produsert. Det var geologien som la grunnlaget for rikdommen, men både gunstig beliggenhet og det faktum at det indre av Trondheimsfjorden var et befolknings- og maktsentrum fra langt tilbake i tid, spilte nok en like viktig rolle. Det samme gjelder steinbruddene på Øysand, langs Orkdalsfjorden, i Stjørdal – og i Trondheim selv.
Allmenningøya utenfor Fosen var ikke i bruk før middelalderen. Bruddet må ha blitt funnet under målrettet «exploration» etter god marmor, ikke ulikt hvordan de romerske legionene trålet det europeiske og mediterrane landskapet etter gode steinforekomster tusen år tidligere. Men det var nok ikke så vanskelig å finne marmoråren på Allmenningen. For øya ligger midt i skipsleia; her var det et yrende liv fra lenge før middelalderen. Mange må ha sett den gode marmoråren; kjennskapen om den må ha gått fra munn til munn.
Store kilehull for å splitte stein i middelalderens marmorbrudd på Allmenningøya. Romersk teknologi par excellence. Foto: Per Storemyr
Romersk – og universell – teknologi
På Allmenningen finnes de eneste spor i Norge etter splitting av stein med romernes gamle metode. Det dreier seg om store, uthogde kilehull plassert med jevne mellomrom langs kløven i berget. Det skal ikke mye fantasi til å tenke seg at metoden ble introdusert av engelskmennene som jobbet ved Nidarosdomen. De hadde i sin tur fått overlevert metoden fra romerne.
Vi aner også den romerske teknologien ved hogging av kleberstein og klorittskifer både på Øysand og i Trondheim selv. Myk stein fra disse bruddene ble utvunnet ved hjelp av kanalhogging, noen ganger på store plattformer anlagt i bergsidene. Man hogde ut omrisset til serier av blokker ved hjelp av hakker – helt i romersk tradisjon. Men vi må passe litt på; for en tilsvarende metode var i bruk for uthogging av klebergryter helt fra tidlig jernalder i Norge. Og metoden er jo ellers ganske universell. Romerne fikk den fra de gamle grekerne og minoerne, ikke fra egypterne. For egypterne sverget i tre tusen år til hammer og meisel for å hogge ut stein fra fjell. Kanskje var det slik at den romerske og den lokale metoden møttes og ble spesialtilpasset for utvinning av Norges finstein: klebersteinen.
Kanalhogging i kleberbruddet på Bakkaunet i Trondheim. Kanskje et møtested for eldgamle romerske og lokale steinbrytingstradisjoner i middelalderen? Foto: Per Storemyr
Om teknologioverføring er viktig, så er det de lange linjene i Nidarosdomens steinbrudd som tar kaka: Mange av disse ressursene var kjent lenge før middelalderen. De var viktige for hundre år siden. Og de er viktige i dag: Som sentrale kulturminner for å forstå av menneskets omgang med naturressurser gjennom tidene.
«Nidarosdomens grunnfjell» er gitt ut av Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders Forlag i samarbeid med Norges geologiske undersøkelse. Mer informasjon kan du få her: http://per-storemyr.net/2015/08/21/nidarosdomens-grunnfjell-les-utdrag-og-omtaler-av-boken/. Den kan kjøpes i nettbutikken til Nidarosdomen: http://www.nidarosdomen.no/nb-NO/WebShop/boker/boker/219
Ressurssentra på steinbruddsfronten i Trøndelags middelalder. Forenklet geologisk kart fra NGU med steinbruddslandskaper omtalt i teksten. Kart: Per Storemyr