Kleberstein er en særdeles myk bergart som er lett å skjære med kniv. Det skyldes et høyt innhold av mineralet talk, som vi fremstiller talkum av. Derfor har kleberstein helt fram til 1900-tallet blitt hugget rett ut av berget med økser eller spisshakker. «Etterlatenskapene» – de gamle klebersteinsbruddene, er følgelig verdifulle kulturminner der vi kan se hvordan redskap og teknologi er benyttet til ulike tider, og hvor vi kan se de negative avtrykkene av de produkter som ble fremstilt. Derfor kan vi lett skjelne mellom spor fra uttak av bygningsstein og gryter.
I Hordaland har vi kartlagt og undersøkt steinbrudd i kleberstein, og funnet ut at 15 høyst sannsynlig ble benyttet til å produsere bygningsstein til kirker og klostre i middelalderen. Av disse skiller noen seg ut som særlig interessante, siden de ble tømt for stein allerede i middelalderen og derfor har fått ligge i fred i ettertid. Tidspunktet da de ble tom for ressurser kan vi delvis lese av i bygningene. For eksempel ble et stort klebersteinsbrudd på Bømlo brukt til alle stående kirker i Bergen, men bruken sluttet allerede på midten av 1100-tallet.
Fig. 2: Steintyper og byggetrinn i Mariakirken. Blå farge er stein fra Bømlo. Denne ble brukt et stykke ut på 1100-tallet, da steinbruddet var tømt og bømlosteinen ble avløst av en annen type kleberstein (grønn farge). På 1200-tallet ble noe bømlostein fra den nedrevete kortveggen gjenbrukt i de nye veggene.
Ved å se på form og kvalitet på de klebersteinsressursene som har blitt brukt, steinbruddenes geometri og karakter, samt infrastruktur knyttet til steinbruddene, kan vi danne oss ganske detaljerte bilder av teknologien bak denne viktige produksjonen i middelalderen. Kombinert med analyser av hvor steinen i bygningene kom fra i ulike byggeperioder, ser vi også mønstre som kan belyse eiendomsforhold, handel og organisasjon knyttet til utnyttelse av slike naturressurser i middelalderen.