I tre bygdebøker utgitt i 2011-2014 av Brønnøy kommune på Helgeland i Nordland fylke har jeg fordypet meg i spor etter fortidsfolk på fire garder. Det er en vanskelig form for skriving, ettersom dagens gardsgrenser setter begrensning for hva som kan skrives. Likevel har arbeidet vært en spennende reise som griper inn i fortellingen om Norge.
Det gjelder bl.a. den tidligste bosettingen, solide jernaldergarder, levemåter på kysten, gravskikk og norrøn mytologi, godsdannelse, kirkebygging, riksdannelse, kamp om nordlige ressurser og om kongemakten over Skottland. De fire gardene er Indre Torget, Ytre Torget, Tilrem og Mo.
Arbeidet bygger på egne og andres registreringer og utgravinger. Også skriftlige kilder som middelalderbrev, sagalitteratur, eddadikt og reiseberetninger er brukt. Nedenfor gis eksempler på emner som tas opp på de forskjellige gardene. De to Torget-gardene sees her under ett. For litteraturhenvisninger vises til "Brønnøy Gård og slekt", bind II, III og IV.
Torghatthullet
Johan F. L. Dreiers prospekt av Torghatten fra 1830.
Torghatthullet er den mest spektakulære naturdannelsen på Torget og sagn om fjellet ble nedtegnet tidlig. Den norske filosofen og botanikeren Nicolai Lund(1814-1847) reiste i Nord-Norge i 1841. Han har gjengitt sagnet på denne måten:
Hestmanden var en Jette, der forelskede sig i en fager Jettemø og bestormede hende med sin raae Elskov. Men Møen afskyede den grumme Elsker, og flygtede hemmelig til Lekøen. Da harmedes Jettens grumme Hjerte, og med forsmaaet Kjærligheds Raseri bestiger han sin Ganger og spender Buen mod den stakkars Flygtende, som endnu stod ubeskyttet paa Lekøen i det dæmrende Stjernelys. Pilen fløi igjennem Torghatten med ustandset Fart mod Møen; men Nornerne forbarmede sig og forvandlede hende til Steen, endnu før Pilens skarpe Odd berørte hendes Legeme. Men Møen skuer endnu den Dag i dag med forfærdet Blikk mod sin grusomme Elsker, der selv forvandlet ved en retfærdig Skjæbne til Steen, harmfuld vender Blikket mod hende, der undfløi hans Favntag. Men Pilen prellede tilbage, og sees endnu paa en nærliggende Øe. Saaledes lyder Sagnet.
Minst 10.000 år gamle tufter i Hattskaret
Hattskaret med tufter og korridorer i rullesteinsfeltet. Torghatthullet sees i bakgrunnen. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet ved K. Fønstelien.
Torghatthullet har trukket til seg folk så lenge som mennesker har holdt til i området. Fjellet Torghatten er som et kulturminne i seg selv, ettersom det er så fullt av synlige groptufter og huler. De ligger i alle nivåer rundt om i fjellsidene. De høyest liggende og eldste sporene vises i form av groptufter og korridorer i Hattskaret, 100-105 moh. For 10.000 år siden var ikke mye av fjellet Torghatten synlig, men da folk begynte å holde til i Hattskaret var Torghatthullet tørrlagt ettersom det ligger noe høyere. Det er tenkelig at det var fangst av sjøfugl som gjorde Hattskaret attraktivt. Torghatthullet er nevnt i mange reiseberetninger og det yrende fuglelivet i Torghatthullet er nevnt spesielt.
Torget – Godsdannelse, maktkamp og storpolitikk i vikingtid og middelalder
Graver og gardshauger forteller om bosetting i jernalder og middelalder, men det er bare utført mindre utgravinger i dem. Skriftlige kilder omtaler folk fra Torget desto mer. Det gjør at det mest er folk fra de øvre lag vi får høre om.
En stor langhaug på Gullvikneset på Torget ved innseilingen til Indre Torget der det var en bra havn i vikingtid. Foto: B. Berglund NTNU Vitenskapsmuseet.
I middelalderen framstår Torget som et gods som hadde lagt under seg mange garder, noe som må ha startet i vikingtid eller tidligere. Egil Skallagrimssons saga som ansees å være nedskreven rundt år 1200, fører oss inn i maktkamp i vikingtid mellom stormenn der det gjaldt å innynde seg kongens gunst. Hilderidssønnene på Leka utfordret Bård Brynjolfsson på Torget i en arvestrid, noe som ble Bårds fall. Lendmannen Torolv Kveldulvsson tok over Torget og han samlet og tok skatt av innlandsfolk i øst og sopte også til seg rikdom på kysten. Han handlet direkte med England. Torolv ble etter sagaen for rik og mektig for kongen som tok livet av ham i et slag på Torolvs gard Sandnes i Alstahaug. Det er tydelig at det var en redsel for at Torolv skulle få kontroll med folk og ressurser langs norskekysten i nord og i innlandsområdene i store deler av Nord-Skandinavia. Egilssagaen må imidlertid leses med et kritisk blikk. Likevel er det ikke utenkelig da sagaen ble nedskreven at man hadde i minne at det på et tidspunkt var en reell trussel at nordområdene ikke ville underlegge seg kongen, men være noe eget.
Signet eller seglstempel, trolig fra 1300-tallet, funnet i gardshaugen på Indre Torget. I midten er et bumerke og rundt kanten navneinskripsjonen thormord ionson. Han var trolig en embetsmann. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet.
Man kan følge lendmenn og andre stormenn fra Torget også i Sverres saga og Håkon Håkonssons saga i tillegg til i middelalderbrev og jordebøker. Ridderen Viljalm i Torget er en av fem personer som i 1292 forhandler i Berwick-upon-Tweed i Skottland på vegne av den norske kongen, Eirik Magnusson, om arveretten til den skotske kronen. Bakgrunnen for forhandlingene var at Eirik Magnusson hadde vært gift med Margareta, datter til den skotske kongen. Margareta døde tidlig og arveretten til den skotske tronen gikk over til datteren, som også hette Margareta. Den engelske kongen ville få kontroll med Skottland ved å la sin eldste sønn ekte denne datteren. Margareta ble sendt til Skottland for å gifte seg, men skal ha blitt syk og hun døde på reisen. Dermed krevde Eirik Magnusson, som far til Margareta at kongeriket Skottland skulle tilfalle Norge. Forhandlingene der Viljalm fra Torget deltok, lyktes imidlertid ikke og dermed ble ikke England, Skottland og Norge knyttet så nær til hverandre som håpet.
Jernaldergarden Mo
På strandflaten på Mo med skipsleia utenfor ligger kulturminner i form av gravminner og hustufter fra jernalderen tett. Her finnes et ringformet tunanlegg, og to mindre hustufter fra vikingtid er utgravd på et sted kalt Hovlundan. Mellom fortidsminnene langs fjellfoten går den gamle rideveien. Ringtunet ble trolig etablert mens det lå nær sjøen og ble nedlagt i vikingtid slik som mange av de nordnorske ringtunene. Det tyder på at nedleggelsen kan sees i lys av både riksdannelse og overgang fra hedendom til kristendom.
På Mo finnes flere monumentale gravhauger som tyder på at Mo var en storgard i jernalderen. Noen av haugene er fjernet. En delvis fjernet haug ble undersøkt av lokalhistorikeren og telegrafbestyreren Einar Høvding i 1935. Haugen var 24 m i diameter og 3 m høy. Haugen inneholdt en vel 9 m lang båt som var støttet opp av en steinmur. I båten var en ca. 60 år gammel mann gravlagt. Det kan se ut som om han satt til rors i båten. Bein fra minst to hunder fantes i båten, bl.a. en dverghund som skulle være importert fra utlandet. Det fantes også bein av storfe og steinkobbe. Stridsøks, skjoldbule, pilspiss, jernkniv og en del annet, bl.a. en snøresule av hvalbein. En liten steinrøys fantes høyt oppe i haugen. Den dekket fire sauekranier og store deler av dyrenes skjeletter. Høvding mente de var et haugoffer. Graven var plyndret, og hva som var fjernet får vi aldri vite. Graven reiser likevel spørsmål om begravelsesritualer, måter å hindre at de døde gikk igjen, kobling til norrøn mytologi og om hva gravlegging i båt og utrustningen til den gravlagte skulle bety.
Tilrem
Tilrem er nabogarden i sør til Mo, også det en solid jernaldergard. Også på Tilrem er det gamle tradisjoner for jordbruk. I Tilremskaret er de hittil eldste jordbrukssporene funnet i Brønnøy, og det er spor etter dyrking av bygg i århundrene før Kr.f. der. Liksom på Mo er antallet gravminner stort. Blant gravminnene utmerker seg en trearmet steinsetting på Lunderhaugen som innbyr til forskjellige tolkninger. En kirkeruin fra middelalderen ligger i en senkning mellom Lunderhaugen og gardshaugen på Tilrem.
Kirken som ikke ble bygget ferdig?
Kirkeruinen på Tilrem har vært antatt å være etter St Knuts kirke. Årsaken til det er at i erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet nevnes Knutzkirkia j Harme. Der nevnes bl.a. garder som er øde i Harm og garder Knutskirken har eiet i Harm. De fleste av disse gardsnavnene kan gjenkjennes i gardsnavn i eller rundt Velfjord. Harm nevnes som et navn på en fjord allerede i Snorres kongesagaer og det ser ut til at Harm er et forsvunnet fjord- og bygdenavn i Velfjord-området. St Knuts kirke bør søkes i Velfjord-området. Hvilken helgen kirkeruinen på Tilrem har vært viet til, er dermed ukjent.
Del av rundbue av kleber dekorert med mønsteret «sunkne stjerner» fra kirkeruinen på Tilrem. En svak rødfarge kan anes. Det er tenkelig at slike dekorsteiner har vært malt. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.
Det har vært utført utgravinger i kirkeruinen. Den mest omfattende ble utført av lokalhistoriker Einar Høvding på 1930-tallet. En mindre utgraving er utført av Kari Støren Binns på 1990-tallet. Ut fra disse utgravingene vil jeg reise spørsmålet om kirken noen gang ble ferdigbygget. Kanskje det bare var koret og fundamentet til den østre delen av skipet som ble bygget? Det kan forklare en del av spørsmålene rundt kirken.