Ex oriente lux er et gammel latinsk munnhell. Lyset kommer fra Østen. I Nordisk arkeologi har Orienten nesten alltid vært synonymt med Lilleasia – Levanten og Anatolia. Det var her de store oppfinnelsene ble gjort, som senere spredte seg til det europeiske kontinentet og Norden: Jordbruket, pottemakerkunsten, metallindustri, monumentalarkitektur, urbanisme og statsdannelse. De siste årenes forskning velter denne oppfatningen. Lyset kom til Norden fra langt mer østlige egne.
Av Håkon Glørstad, professor i arkeologi og museumsdirektør, Kulturhistorisk museum, UiO
Forskningssamarbeidet Forsking i fellesskap går i 2015 inn i sitt siste driftsår. Men det er alt nå grunn til å presentere noen av de viktigste oppdagelsene som samarbeidet har tilrettelagt for. Pionernettverket som forsker på de eldste tidene i Norden har gitt oss helt ny innsikt opphavet til den eldste bosetningen i Norge.
De første menneskene som kom til Skandinavia, kom fra sør – fra dagens Tyskland. Omkring 9200 før Kristus tok disse menneskene hele Norskekysten i besittelse, fra Østfold til Finnmark.
Omkring 900 år senere, 8300 f.Kr. åpnes en annen meget viktig kommunikasjonsåre som har fått alt for liten oppmerksomhet i norsk arkeologi. Da etableres det nemlig i Finnmark tett kontakt mot Finland og Russland. Det er ikke bare ideer og gjenstander som når Norge fra øst. Det er mye som tyder på at også nye mennesker kommer til landet.
Disse menneskene tok del i sosiale nettverk som strakte seg langt øst, forbi Uralfjellene og hele veien til Kina. Det er de store vannveiene, elver og sjøer som vever Russland sammen, som er årene i disse nettverkene. Om vinteren, når vannet frøs, var de rene autostradaer for ferdafolk med ski og slede. De eldste funnene av slike framkomstmidler går da også helt tilbake til denne tiden.
Arkeologene kan studere denne kontakten, ikke bare ved funn av bestemte gjenstandstyper. Dybdestudier av steinalderens teknologi gir langt mer presis informasjon om hvor kontakten og kommunikasjonen gikk. Og sporene peker mot øst, mot Finland, Sibir og Vest-Russland. For enkelte oppfinnelser leder trådene hele veien til Kinahavene, på den andre siden av jordkloden.
De eldste sporene av dette østlige nettverket er påvist gjennom studier av en bestemt form for steinteknologi; der steinsmeden klarte å presse store, regelmessige og skarpe blader av en steinkjerne. Disse bladene, med form og størrelse som et moderne bajonettblad, kunne brukes til mange forskjellige redskaper, som kniver pilspisser, stemjern og så videre.
En moderne steinsmed har akkurat lagd et langt, barberbladskarpt blad av vulkansk glass (obsidian). Bladet er presset av kjernen som han holder i høyre hånd. Bruk av denne teknologien er dokumentert i Norden fra ca 8300 f.Kr. og viser tidlig, østlig kontakt. (Skjermdump fra Youtube).
De siste tiårene med forskning har også vist at en rekke andre oppfinnelser, som vi tidligere har trodd kom fra Midtøsten, snarere kommer via dette nordøstlige nettverket. Allerede for 13-20 000 år siden, da Norden fremdeles var helt dekket av tykk innlandsis, oppsto det samfunn rundt Japanhavet og Kinahavene som gjorde en rekke avgjørende oppfinnelser. Her lærte man seg å høste sjømat på en effektiv måte. Antakelig som et hjelpemiddel for å tilberede sjømaten, ble pottemakerkunsten oppfunnet. Her begynte man for første gang å slipe bergart for å forme økser av stein og her ble teknologien for å lage beinredskaper med steinegger oppfunnet (mikroflekketeknologi). Alt dette er håndverk og teknologier som når Skandinavia – og for den slags skyld også Midtøsten, på et langt senere tidspunkt.
Vi har tidligere trodd at disse oppfinnelsene spredte seg fra Lilleasia til Europa med jordbruket. Nå vet vi at disse oppfinnelsene nådde Norden uavhengig av jordbrukerne, via vannveiene gjennom Russland. Det var fangstfolk som både skapte og spredte disse oppfinnelsene.
Kamkeramikk fra Varanger i Finnmark. Denne eldste keramikktypen i Norge er fangstfolkets pottemakerkunst. Håndverket kom til Norge fra nordøst. (Foto: Kulturhistorisk museum).
Denne forskningen rokker ved fundamentet i vår sivilisasjonsforståelse. Vi tenker oss gjerne at det er de tidlige sivilisasjonene i Midtøsten som bygget sin velstand på jordbruk og handel, som er opphavet til historien. Det er her de fleste verdenshistoriske verk da også begynner sin fortelling.
Arkeologisk forskning i Norden viser oss en helt annen utvikling. Nå vet vi at den østlige kontakten ble etablert forholdsvis kort tid etter istidens slutt, selv om de aller eldste sporene etter mennesker i Norden fremdeles peker mot sør. Etter hvert som informasjon om funn og undersøkelser i Russland og Kina blir lettere tilgjengelig for vestlige forskere, vil nok flere slike oppdagelser føye seg inn i mønsteret.
Kanskje vil den forslitte frasen om at historien må skrives på nytt, faktisk være treffende for dette arbeidet. Arbeidet til Pionernettverket i Forsking i fellesskap, har i hvert fall gitt et viktig bidrag til en slik revisjon.