Funnet av Ekofisk i Nordsjøen på slutten av 1960-tallet var begynnelsen på det moderne norske oljeeventyret. Olje har vært en kilde til rikdom lenge før det.
Den tidlige oljerikdommen var ikke basert på mineralolje som i dag, men hvalolje utvunnet av store bardehvaler som årvisst trakk inn til kysten av Nord-Norge. På 1600- og 1700-tallet var det i Europa stor etterspørsel etter hvalolje til bruk som lampeolje, i såpe- og tekstilindustrien og til garving av lær. Etter som fangstfeltene for grønlandshval ved Labrador og hvalross ved Svalbard ble uttømt måtte nye fangstfelter tas i bruk. Fra tidlig på 1600-tallet søkte mange hvalfangstskip til kystene av Svalbard og Nord-Norge i jakten på havets giganter, retthvalene. Grønlandshval ble jaktet ved iskanten og i farvannene ved Svalbard, mens den spekkrike nordkaperen vår og sommer oppholdt seg ved kysten av Nord-Norge.
Nordkaper. Tegning: Ellen Beck, Tromsø Museum – Universitetsmuseet
Spekk og olje
Nordkaperen er svært store dyr som kan bli opp mot 18 m lang og veie inntil 100 tonn. Hvalfangerne på 1600- og 1700-tallet var først og fremst interessert i hvalens spekk, og beregninger viser at de kunne få omkring 10 000 liter olje fra en voksen nordkaper. Retthvalene er bardehvaler og en nordkaper har inntil 380 barder i kjeften med lengder opp mot 2,1 meter. Disse ble etter hvert omtrent like verdifulle som spekket, men i utgangspunktet var det spekk og olje hvalfangerne søkte.
Hvalfangststasjoner i Nord-Norge. Grafikk: Ernst Høgtun/Adnan Ičagić, Tromsø Museum-Universitetsmuseet
Fangsten i Nord-Norge
Den første kommersielle hvalfangsten foregikk langs store deler av den nordnorske kysten fra 1615 til midt på 1700-tallet. Skriftlige kilder beretter om fangst fra 17 anlegg mellom Andenes og Varanger hvor det ble drevet fangst. Selve fangsten foregikk i hovedsak ut fra en fangststasjon på land, men til tross for omfattende og målrettede registreringer har vi kun funnet spor etter to slike anlegg i Nord-Norge; på Sandholmen ved Reinøya i Karlsøy kommune og lenger vest, på Sandvær i Tromsø kommune.
Franske hvalfangere på Sandvær
Sandvær er en liten, flat værutsatt holme ytterst i skjærgården mot Norskehavet. Holmen har ikke hatt fast bosetning, noe som kan ha vært en av grunnene til at tre franske skip uten tillatelse fra de dansk-norske myndigheter etablerte en fangststasjon der i 1615. Skipene ankom i juli og begynte fangsten etter visstnok å ha innhentet tillatelse fra den lokale embetsmann mot at han fikk 7% av fangsten i avgift.
Sjørøveri
I mai samme år fikk det danske skipet ”Krabben” tillatelse til å drive hvalfangst ved Nord-Norge og kapteinen Jacob (eller Jochim) Skomager ble gitt myndighet til å oppbringe utenlandske skip som drev med sjørøveri, eller uten tillatelse drev hvalfangst, fiske og handel. «Krabben» ankom Sandvær 22. juli, og Skomager beslagla franskmennenes fangst og tok arrest i to av skipene. Det tredje ble sendt tilbake til Frankrike med deler av besetningen. Dette var i realiteten et regulært kaper-tokt organisert av de øverste embedsmenn i samarbeid med en av de største kjøpmenn og redere i København.
Koking av spekk på en hvalfangststasjon på Svalbard i 1613. Fotherby 1860
Spor etter fangsten
For besøkende til Sandvær kan ved første øyekast holmen og området rundt virke værhardt og ugjestmildt. Det er uten spor etter mennesker, men ser du nøyere etter ses strukturer som må være menneskelagd. På holmens østside, like ved en liten sandstrand, finnes en liten oval haug omkring 8 meter fra sjøen og 3,5 m over havet. Haugen er 7,7 m lang og 5,4 m bred og hever seg 60 cm over det omkringliggende terreng. Oppe på haugen er to forsenkninger, hver med en liten renne ut mot haugens periferi. For et utrenet øye vil haugen kunne fremstå som en hvilken som helst forhøyning i terrenget, men dette er restene av en spekkovn. En konstruksjon hvor hvalspekk ble kokt til olje. Det finnes ingen liknende konstruksjoner på holmen, og dette er utvilsomt stedet hvor de franske hvalfangerne i 1615 hadde bygd hvalfangststasjonen der hvalspekket ble kokt til olje og bardene renset.
Skråfoto av spekkovnen på Sandvær. Foto: Roger Jørgensen, Tromsø Museum – Universitetsmuseet
Ovnens fortelling
Sommeren 2015 ble anlegget dokumentert, og en mindre utgravning av deler av spekkovnen ble gjennomført. Utgravningen bekreftet at dette var en såkalt dobbelt spekkovn med to brennkamre. Det ene utgravde kammeret hadde en diameter på 84 cm, noe som ville tilsvart størrelsen på gryten spekket ble kokt i. Ovnen var kun bygd av naturstein som lett sprekker opp når de blir utsatt for høye temperaturer. Dette ville ført til at ovnen ikke kunne blitt brukt over lang tid, for eksempel i flere sesonger, før kamrene ville rast sammen. Det indikerer at franskmennene, som nok var bevisst at de var ute i ulovlig ærend, ikke hadde anlagt en permanent fangststasjon som de hadde til hensikt å vende tilbake til i senere fangstsesonger, men kun planla for dette ene året.
Fangststasjonens skjebne
Vi vet ikke sikkert hva som skjedde med anlegget etter at kaptein Skomager på Krabben hadde overtatt fangststasjonen. Utgravningen viser at ovnen har hatt to korte produksjonsfaser uten noe langt avbrekk mellom. Kanskje overtok Skomager driften av anlegget eller kanskje var det andre hvalfangere som to anlegget i bruk etter av «Krabben» seilte videre på leting etter nye skip som kunne oppbringes.
Referanse:
Fotherby, R. 1860: A Short Discourse of a Voyage in the Year of our Lord1613 to the Late-Discovered Countrye of Greenland. I Haven, S. (red.) Narrative of a Voyage to Spitzbergen in the Year 1613. American Antiquarian Society’s Transactions, Vol. IV, s45-74. Boston
Jørgensen, R. 2017: Den første kommersielle hvalfangsten. Ottar nr 315, 2-2017, s. 19-26.