Innenfor et svært lite utgravingsfelt i et rikt kulturmiljø ble det avdekket tre graver fra førromersk jernalder.
Høsten 2017 gjennomførte Kulturhistorisk museum en liten arkeologisk undersøkelse ved Vestfossen i Øvre Eiker kommune, Buskerud. Undersøkelsen fant sted fordi det skulle bygges en garasje på stedet.
Undersøkelsesstedet ligger på høydedraget Nordbyhaugen mellom Hokksund og Fiskumvannet og på grunn som opprinnelig ligger til gården Hals Store.
Dette er et rikt kulturmiljø som fremdeles preges av gode jordbruksressurser. Jordbruksressursene i området danner sannsynligvis også bakteppet for en hel del arkeologiske funn fra flere perioder i området. De mest kjente er en vakker, polert øks av svart basalt funnet i Fiskumvannet, den såkalte Fiskumøksa (2800–2400 f.Kr.), og Hoenskatten (nedlagt litt før 900 e.Kr.) fra gården Hoen, som med sin gullvekt på 2,6 kg er den største kjente gullskatten fra vikingtid.
Glemmes skal heller ikke en ca. 20 cm høy vase av blått kaméglass med mytologiske figurer i hvitt relieff – Solbergvasen. Det kjennes én parallell til denne, nemlig en vase som oppbevares på British Museum, men som skal ha blitt funnet i graven til den romerske keiseren (222–235 e.Kr.) Alexander Severus – intet mindre! Kanskje er begge blitt framstilt i Italia i tiden omkring Kristi fødsel. Eksemplaret fra Øvre Eiker er på et langt seinere tidspunkt, trolig omkring 500 e.Kr., blitt reparert med dekorerte gullbeslag.
Vi kjenner også til tidligere funn fra Hals-gårdene omkring den her omtalte undersøkelsen: I 1923 ble det ved potetdyrking – nettopp på Nordbyhaugen – funnet en grav i form av en rund steinlegging med om lag knyttnevestore steiner. Under steinene lå selve graven med kull og en liten samling brente bein. I kullaget ble det funnet en nål, dekorerte belteringer og tilhørende beslag av bronse, en syl, en krumkniv og en sigd (samt et mulig kirurgisk instrument?) av jern samt stykker av tetningskitt fra et trekar.
Graven er datert til slutten av førromersk jernalder (ca. 500 f.Kr.–Kr.f.). Selve utformingen av graven kan karakteriseres som typisk for perioden, men gravgodset er uvanlig rikt til førromersk jernalder å være. I tillegg fins det flere gravhauger umiddelbart inntil garasjetomta, men disse er ikke nærmere undersøkt.
Innenfor den planlagte garasjens grunnplan på bare 8 x 6 m ble det avdekket tre graver fra førromersk jernalder. I bakgrunnen ses gravhauger på kanten av Nordbyhaugen-platået. Foto: G. Reitan/KHM.
Selv om garasjetiltaket bare skulle berøre beskjedne 8 x 6 m i tidligere dyrket mark, ble det identifisert tre runde, kullfylte flekker, alle med diameter på ca. 0,4 m. Sentralt i alle tre fantes konsentrasjoner av hvitbrente beinfragmenter: Graver. Gravene er blitt kalt Grav 1, -2 og -3. Undersøkelsen av dem viste at bare bunnen av gravene var bevart med dybder på inntil ca. 12 cm. Om også disse har vært markert med steinlegginger, slik som graven i potetåkeren, vites ikke. De øvre delene av dem har trolig blitt bortpløyd, men disse tre gravene har neppe vært markert av hauger.
Planfoto av en av de tre gravene. Legg merke til de små, brente beinfragmentene i sentrum av den kullfylte nedgravningen. Foto: G. Reitan/KHM.
I alle tre gravene har de kremerte beina blitt lagt i beholdere av bark, som så er blitt nedsatt i gravgropene. Restene etter beholderne besto av tetningskitt, eller riktigere, tjære laget av bjørkenever. Ingen av gravene inneholdt gravgods. Alle bein fra gravene ble samlet inn, og beinmengden varierte fra ca. 360 til 975 g. Osteologiske analyser av beinmaterialet viste at Grav 1 innehold bein av et voksent individ på 40–60 års alder, trolig en mann. Grav 2 inneholdt bein av en kvinne på 20–40 års alder, mens Grav 3 inneholdt bein av en mann på mer enn 50 år. Det ble ikke identifisert dyrebein i materialet.
To av gravene ble C14-datert på både brente bein og trekull, den siste bare på trekull. De fem dateringene overlapper innenfor perioden ca. 200–50 f.Kr. og vitner om at begravelsene har funnet sted innenfor relativt kort tid. Det er nærliggende å se de tre gravene i sammenheng med den omtrent samtidige graven som ble funnet i potetåkeren i 1923 og med de bevarte gravhaugene i gravfeltet like øst for undersøkelsesområdet.
Detaljfoto av en av gravene: Tetningskitt med sømhull fra barkebeholderen som de kremerte beina har ligget oppi. Vi ser avtrykk etter bjørkeneveren som karet var laget av, men selve karet var ikke bevart i noen av gravene. Foto: G. Reitan/KHM.
Ettersom beina i gravene var brent, kan de ikke analyseres med tanke på DNA. Det kan derfor ikke avgjøres om de tre var i slekt, men det er likevel nærliggende å tenke seg at de har vært det.
Resultatene fra undersøkelsen illustrerer hvordan selv små utgravninger kan bidra med viktig informasjon omkring forhistoriske forhold.
Bakgrunnen for utgravingen var et såkalt mindre, privat tiltak. Utbygger hadde ingen utgifter i forbindelse med den arkeologiske undersøkelsen. Isteden ble kostnadene knyttet til utgravingen derfor dekket av Riksantikvarens sikringsmidler.
Utgravingsrapporten kan lastes ned i PDF fra DUO, Universitetet i Oslo sitt Vitenarkiv.
Forslag til ytterligere lesestoff:
Fuglesang, S.H. og D.M. Wilson (red.) 2006. The Hoen Hoard. A Viking gold treasure of the ninth century. Norske Oldfunn XX. Oslo: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
Johansen, Ø.K. 1994. Fra fangstmann til viking. Eikers historie – Bind 1. Øvre og Nedre Eiker kommuner.
Melvær, A.S. 2015. Fagrapport for arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer. Øvre Eiker kommune. Buskerud fylkeskommune. Utviklingsavdelingen (PDF).
Nordby, C.C. 2012. Gjemt og glemt? Haprikstetninger fra eldre jernalder – en forskningshistorisk gjennomgang i lys av tingenes hierarki. Viking LXXV:75–92.
Reitan, G. 2005. Neolitikum i Buskerud – skikk, bruk og erverv i et langtidsperspektiv. Hovedfagsavhandling: Universitetet i Oslo (PDF).
Seeberg, A. 1999. “Solbergfunnet”. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1999:107–128.
Wangen, V. 2009. Gravfeltet på Gunnarstorp i Sarpsborg, Østfold. Et monument over dødsriter og kultutøvelse i yngre bronsealder og eldste jernalder. Norske Oldfunn XXVII. Oslo: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.