Dypt inne i heiområdene i det indre av Agder, øverst i Mandalsvassdraget, i Skjerkavassdraget ved Nåvatn, ligger Åstøl. Her ligger det en jernframstillingsplass fra eldre jernalder som har pirret interessen for arkeologer siden den ble registrert i 1992. En har mistenkt at ovnen på dette stedet har vært en «Trøndelagsovn» fra romertid. Etter 25 år skulle vi endelig ta spadene fatt og få bekrefte eller avkrefte denne mistanken!
Først, hva er egentlig en Trøndelagsovn?
Jernvinna i eldre jernalder er i stor grad preget av to tyngdepunkt i Norge, Østlandet og Trøndelag. I denne perioden er det bare kjent ovner med sjakt av brent leire med underliggende slaggrop. Det har imidlertid vært store forskjeller i hvordan slaggropa under leirsjakta har blitt konstruert. Slaggropa kan være steinforet eller leirforet, eller kun en nedgravning i bakken. Det er påvist tre-fire hovedvarianter av denne type ovn. De er navngitt etter funnområde og geografisk utbredelse, hvorav «Trøndelagsovnen» og «Østlandsovnen».
Noe enkelt kan man si at Trøndelagsovnen er bygget for gjenbruk mens Østlandsovnen hadde en mer syklisk bruksmåte med stadig gjenoppbygning. Østlandsovnen har en stor og vid grop hvor alt slagget, fra reduksjonen av myrmalm til jern, samler seg. Når prosessen er ferdig er slaggropa full. For å produsere mere jern må ovnen (leirsjakta) rives, slaggropa tømmes og en ny leirsjakt bygges. Trøndelagsovnen derimot, har en stor hesteskoformet steinmurt slaggrop med en åpning hvor det var mulig å rake slagget ut ettersom det størknet uten å ødelegge ovnssjakta. Ovnen kunne slik drives kontinuerlig.
Slaggropa begynner å ta form ettersom sammenrast stein fjernes
Lokaliteten vi skulle undersøke lå eksponert til på et nes i det regulerte Nåvatn. Når vannstanden heves og senkes skjer det jevnlig erodering av neset. Ved oppstart av undersøkelsene antok vi at vannmasser hadde erodert bort slaggutkastet, men at ovnen muligens lå igjen akkurat i kanten av erosjonssona. Det er lov å håpe! Etter avtorving framkom det forvirrende mye stein. De lå tettpakket og uten tydelige mønster. En stund var vi derfor nervøse for at kanskje ikke var noe igjen av jernframstillingsanlegget. Det var jo så lite slagg også. Men etter mere avtorving og rensing ble tvilen overvunnet. Her måtte det ligge noe stort! Og det gjorde det sannelig! Har vi endt opp med Norges største Trøndelagsovn – dypt inne i Agder?
Sett ovenfra med kun de siste kullrestene igjen i bunn
Det vi endte opp med var en koloss av en ovn. Slaggropa var over en meter i tverrmål og bevart i en dybde på 85 cm. Den var sirkulær og bygd av svære steinheller med en distinkt åpning med kantstein ut mot bakkeskråningen/errosjonssonen. Denne åpningen og kantsteiner er klassiske for Trøndelagsovnen. Her kunne man enkelt rake ut slagget. Slagget som vi fant på lokaliteten stemmer godt overens med dette. Det er kun små stykker med slagg. Ingen spor etter de massive, monolittiske blokkene som vi så ofte finner etter Østlandsovnen.
Slaggropa gikk helt ned til grunnberget og anleggelse av ovnen fremstår som et massivt stykke arbeid!
Slaggropa var murt med store heller og en markant åpning.
Trøndelagsovnen som typebetegnelse har sitt opphav i at den tidligere bare har vært påvist og undersøkt i Trøndelag. Det ser dermed ut til at denne type ovn har vært den vanligste i eldre jernalder i denne regionen. Men, har denne teknologien kun vært begrenset til dette området? Utenfor trøndelagsfylkene er det tidligere funnet én: På Hillestad i Tovdal, Åmli kommune, Aust-Agder. Denne har stått alene i mange år, og noen har stilt seg tvilende til om den er en ovn av trøndelagstypen. Med årets utgraving på Åstøl så er ensomheten fordrevet og vi kan med større sikkerhet vise til at denne teknologien var i bruk i indre Agder i romertid.
Vi var på vei til hytta vår, da vi så at de holdt på med utgraving. Vi tok kontakt og fikk en interessant omvisnig av plassen. Takker for omvisningen og interessant fortelling av hvordan jern ble utvunnet.
Magne takk.
Magne Brynjulfsen