Sommeren 2017 ble det satt i gang omfattende arkeologiske undersøkelser i forbindelse med ny E6 gjennom Melhus i Trøndelag, og det ble gjennom sesongen undersøkt 6 lokaliteter fra bronsealder/jernalder. Den sørligste av lokalitetene, Sandbrauta ved Lundamo, viste seg å skulle bli en 2-årig undersøkelse, og 2018-undersøkelsene av lokaliteten har nettopp startet.
Gjennom høsten 2017 ble det på Sandbrauta undersøkt til sammen 7500 m2 av totalt 14000 m2. Lokaliteten ligger på en smal elveterrasse med Gaula i øst og en bratt åsrygg i vest. Det spesielle med lokaliteten er at den ligger under omfattende rasmasser bestående av leire. Rett sør for lokaliteten, øst for Gaula, ligger det en stor rasgrop i dalsiden som trolig er opphavet til de store mengdene med leire som ligger i dalbunnen i dette området. Rasmassene på Sandbrauta har varierende dybde og på det meste har vi fjernet leire med en tykkelse på 3 m. Under rasmassene ligger det et eldre dyrkingslag som dekker hele lokaliteten. Dette laget ble datert til første del av yngre bronsealder (1100-900 f.Kr., bronsealder periode IV) av fylkeskommunen under registreringsundersøkelsene i 2014. Dyrkinglagets utbredelse viser til en omfattende aktivitet i bronsealder.
Utrgravingsfeltet på Sandbrauta mens flateavdekkingen pågår, sett mot sør. Gravrøys synlig fremme i bildet. Foto: Kristin Eriksen, NTNU Vitenskapsmuseet.
Kart over Sandbrauta i Gauldalen. Rasgropen som ligger i sørøst er trolig opphavet til leirmassene på lokaliteten.
Selv om det eldre dyrkingslaget viste til stor aktivitet i området, var ikke funnene av bosetningsspor like høy. Dette til tross, flere av funnene som ble gjort i løpet av undersøkelsen i 2017 var av en spesiell karakter. Det ble gjort funn av et lite bosetningsområde med ett hus, og det var spredte kokegroper rundt om på feltet. Slike anleggsspor er ventet å finne på et bosetningsområde. I tillegg ble det funnet fem gravanlegg og én ovnskonstruksjon. Flere av disse funnene er typer som ikke er funnet i særlig grad i Midt-Norge tidligere, kanskje heller ikke ellers i Norge. Gravanleggene bestod av én gravrøys og fire mindre steinsatte kammer, hvor alle var kremasjoner.
Røysa var et dominerende element nord på feltet. Gravrøysa var ikke en ren steinrøys, men en steinkledt jordhaug. Det var blitt gravd opp jord til en liten forhøyning hvor det var lagt en kantkjede rundt, og jordhaugen var kledt med stein. Litt bronsealderjuks der altså. Til tross for en moderne forstyrrelse sentralt i anlegget, ble det funnet enkelte fragmenter av brent bein. I haugfyllet ble det funnet en bronsespenne som dateres typologisk trolig til bronsealder periode II eller III (1500-1100 f.Kr.). I tillegg ble tre steiner med helleristninger funnet i steinmassene fra røysa. Motivene var hovedsakelig skålgroper, mens én stein også hadde en fotfigur. Kun noen få meter nord for røysa, lå det tre mindre gravanlegg på rekke. Disse var små kvadratiske steinkasser, om lag 50 x 50 cm, bestående av vertikale heller som var gravd ned i bakken. Kamrene inneholdt brent bein, men ingen gjenstander. Anleggene inneholdt lite kull og de brente beina var rene. Dette kan tyde på at ikke bålmørjen er blitt lagt rett i graven, men at beina har blitt renset ut.
Gravanlegg med steinstabel synlig etter at de ytre vertikale hellene var fjernet. Foto: Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet.
I den sørlige enden av feltet, hvor det også ble funnet spor etter en bygning, ble det femte gravanlegget funnet. Denne var lignende de tre steinkamrene lengre nord på feltet, men hadde en annen indre oppbygning. Mens de tre kamrene i nord ikke hadde annen innmat enn jord og bein, hadde steinkassen i sør en stabel med steinheller innenfor de vertikale, ytre steinhellene. På toppen av denne stabelen lå det brent bein. Det var ikke bein eller andre funn mellom steinhellene i stabelen inne i graven. Steinlagene bestod av tilhugde steinplater av skifer. Ved utgraving var disse knekt opp i mindre biter, men det kan tenkes at de trolig var hele da de ble lagt i stabel.
I den østlige delen av feltet, ut mot elva, lå bunnrestene av en ovnskonstruksjon. Denne besto av en lav steinring med åpning mot sørøst, samt en mindre åpning i nord. Innenfor steinringen ble det funnet flere smelteperler av bronse, samt fragmenter av smeltedigel og støpeformer av leire. En del brent bein lå innenfor steinringen, samt noe kull. Undergrunnen bar ikke preg av å ha vært utsatt for høy varme, så det er tenkelig at ilden har vært plassert høyere opp i ovnskonstruksjonen. Om lag 1 m utenfor ovnen ble det funnet en støpeform av kleber til en celt.
Ovnskonstruksjon brukt til smelting og støping av bronse øst i utgravingsfeltet. Foto: Ruth Iren Øyen, NTNU Vitenskapsmuseet.
De foreløpige dateringsresultatene plasserer det eldre dyrkingslaget over en lengre tidsperiode i bronsealder, mellom 1500-900 f.Kr. Trolig har området blitt dyrket i lang tid. De tre gravkamrene nord for røysen sammen med bosetningsområdet med huset, dateres til yngre bronsealder, periode IV og V (1100-800 f.Kr.) Dateringen av ovnen faller også inn under samme periode. Foruten all aktiviteten under leirraset ble det også undersøkt en kokegropaktivitet oppå rasmassene i den nordvestre delen av feltet. Disse kokegropene er blitt datert til eldre jernalder, 250-400 e.Kr. som tilsvarer siste halvdel av romertid. Dette viser at raset har gått i forhistorisk tid og er en viktig indikator i arbeidet med å tidsfeste rashendelsen i Gauldalen.
For videre lesning:
Kleiv, R.A. og Rokoengen, K. 1998: Gamle elveløp ved Gaulfossen. I: Rokoengen, K. (red) 1998: Naturkatastrofer i Gauldalen. Byen, elven og kunnskapen. Ekskursjon 13. september 1998. Rapport 33. Institutt for geologi og bergteknikk, NTNU, Trondheim. S. 42-50.
Interessante dateringer! Sjekk ut E6-prosjektet Gudbrandsdalen for komparativt materiale
Strålende! Vi skal absolutt sjekke det ut.