Vi skriver desember 2021, og i takt med året går også arbeidet med prosjektet «Ringstadåsen» mot slutten.
I fjor publiserte vi et innlegg her på Norark hvor vi presenterte foreløpige funn fra tre steinsettinger på Ringstadåsen, som ligger på Rolvsøy i Fredrikstad kommune. Bakgrunnen for undersøkelsen var utbygging av nye boliger i området. Nå ønsker vi å rette oppmerksomheten mot steinalderboplassen vi egentlig var der for å grave.
Pionerene på Ringstadåsen
De eldste sporene vi har fra Ringstadåsen er fra eldre steinalder, nærmere bestemt mellommesolitikum. Både radiologiske dateringer og funnmaterialet vi har samlet inn fra lokaliteten viser seg å stemme godt overens med det inntrykket vi hadde fra registreringen, og steinalderaktiviteten på stedet har foregått i tidsrommet 7000–6600 f.Kr.
En prikkhugget trinnøks, et typisk funn fra perioden. Foto: Fredrikke Danielsen/KHM.
Oslofjordområdet har vært utsatt for store landskapsendringer etter siste istid og særlig markant har landhevingen vært. Etter hvert som isen trakk seg tilbake ble de gamle strandlinjene løftet høyere og høyere over havet, og områder som tidligere lå under vann ble tørt land. Med bakgrunn i det vi vet om strandlinjeforløpet i Fredrikstad-området ser det altså ut til at landskapsrommet ble tatt i bruk av mennesker ganske kort tid etter at området ble tørrlagt.
Skjærgårdsliv
I steinalderen lå Ringstadåsen på én av flere øyer i et skjærgårdslandskap (lokaliteten markert med rød prikk).
Som man ser av kartet over har dette landskapsrommet fortont seg veldig annerledes enn det landskapet vi kjenner i dag. Siden boplassen befant seg på en øy har bosetterne vært avhengig av båter og sannsynligvis i stor grad livnært seg på ressurser fra havet. Vi har i midlertid funnet brente hasselnøttskall fra perioden, som viser at man også gjorde nytte av landlige ressurser.
Et meget funnrikt kulturlag på lokaliteten ser ut til å være rester av en hytte eller gammelignende konstruksjon. Dette tyder på at man har oppholdt seg her over en lengre periode, eller har hatt en sesongbasert bolig hvor man har kommet tilbake gjentatte ganger når ressursene har vært rike.
Så, hvor holdt man til ellers?
Det spørsmålet kan vi ikke svare helt sikkert på, men en unnselig del av funnmaterialet kan kanskje gi et hint. På lokaliteten ble det gjort funn av et fåtall gjenstander av metarhyolitt (Ignimbritt), en råstofftype som er godt kjent på mesolittiske boplasser langs vestsiden av Oslofjorden. En kjent naturlig forekomst av denne bergarten befinner seg i Ramneskalderaen – rett ved Tønsberg – som på dette tidspunktet ville ha vært tilgjengelig via vannveien fra Ringstadåsen.
Produksjonsavfall fra tilvirkning av gjenstander i metarhyolitt (Ignimbritt). Dette materialet er så langt kjent kun fra lokaliteter på vestsiden av Oslofjorden.
Kom menneskene som bosatte seg på Ringstadåsen fra den andre siden av fjorden? Det vet vi ikke. En krysning på fire mil i en åpen farkost er absolutt ikke umulig, men råstoffet kan også ha reist langs kysten rundt Oslofjorden, og skiftet hender flere ganger i prosessen; eller det kan stamme fra en ukjent, mer nærliggende forekomst. Kanskje vil fremtidige undersøkelser kunne gi svar på det.
For nå må vi ta til takke med å gå inn i det nye året i visshet om at vi har fått kartlagt den første bosetningen på Ringstadåsen, som nå er klar for å huse boliger og mennesker på nytt, nærmere 9000 år senere.