Gullfunnet på Espeland

På Espeland utenfor Bergen har arkeologer truffet på det største forhistoriske gullfunnet på Vestlandet på over 50 år.

Funnet ble gjort av arkeologer fra Vestland fylkeskommune i forbindelse med registreringer for plan for ny E16. Arkeologene hadde med gravemaskin og grov en sjakt inntil en stor steinblokk. I en opprenset sjaktprofil var det noe som skinte gult, og sjokket var stort da det så ut til å være flere små ringer av gull. Arkeologer fra Universitetsmuseet i Bergen ble tilkalt, og i felleskap ble det fastslått at dette var et svært uventet og spektakulært funn. Gullringene ble forsiktig gravd frem, og det viste det seg at funnet var langt større enn først antatt. Funnet ble så fraktet til Universitetsmuseet hvor arkeologiske konservatorer renset det frem.

Gullfunnet viste seg å bestå av syv ulike ringer festet til en stor oval løkkeformet ring. Den totale vekten er på nærmere 156 g. Dette er det største funnet de siste 50 år på Vestland og Sunnmøre (Universitetsmuseet i Bergen sitt ansvarsområde), og er blant Norges største arkeologiske gullfunn fra perioden.

Betalingsringer og ringenes herrer

Betalingsringer er gull som er omsmeltet til ringer. Dette viser tilbake til en tid lenge før pengeøkonomien. Ved behov kunne det klippes av en bit av gullet der vekten på avklippet bestemte verdien. Det er likevel ikke snakk om et vanlig betalingsmiddel. Trolig er avklippene brukt i spesielle sammenhenger slik som for eksempel til gaver til undersåtter, betale bøter og blodpenger eller som gave til gudene ved ofringer.

Betalingsringer av denne typen dateres til eldre jernalder og de var i bruk i periodene yngre romertid (200-400 e.Kr) og folkevandringstid (400-550 e. Kr). På denne tiden sirkulerte det svært mye gull blant de germanske stammesamfunnene i Skandinavia. Dette tidsrommet er kalt gullalderen i vår forhistorie, og gullet er omtalt som maktens språk. Det tilhørte elitene og aristokratiet i datidens samfunn. De som kontrollerte og distribuerte gullet, toppen av samfunnseliten, kan derfor omtales som ringenes herrer.

Gullet viser til tette relasjoner mot Sør- Europa og Romerriket. Trolig er det meste av dette gullet omsmeltede romerske gjenstander og mynter. Disse romerske gullgjenstandene har havnet her nord enten som gaver eller betaling til germanere som har tjenestegjort for romerne eller som løsepenger for å hindre germanske stammer fra å angripe.

Et hellig sted?

En forklaring på funnet er at gullringene er et skattegjemme. Det kan for eksempel tenkes at de ble gravd ned i ufredstid for å unngå plyndring av det verdifulle gullet. Og at de kunne graves opp igjen når det var mer fredelige tider. Det er imidlertid en rekke sammenfallende trekk ved funnstedet som kan peke mot en mer rituell forståelse av funnet.

Flyttblokka der funnet ble gjort befinner seg i grensen mellom innmark og utmark og markerer en grense i landskapet. Det er videre verdt å merke seg at nordenden av steinblokka ligger inntil et oppkomme som fungerer som drikkevannskilde for bruket på stedet. En stor mengde arkeologiske funn fra Skandinavia vitner om at steinblokker og kilder har vært blant de vanligste stedene for ofringer i forhistorien. Mot utmarka grenser steinblokka mot ei steinur. Også steinurer er kjent for arkeologiske funn av rituell karakter. Både i eldre folketro og i fra samisk og norrøn religion er det dessuten mange myter og religiøse forestillinger knyttet til nettopp flyttblokker, vannkilder og steinurer.

Fra Norge er det kjent om lag 150 små og store skattefunn fra eldre jernalder av denne typen. Funnet fra Espeland er i denne sammenhengen viktig. Ikke bare er det svært stort, men det er i motsetning til de fleste øvrige av funn av denne typen, påvist i forbindelse med en arkeologisk undersøkelse. Dette innebærer at vi har langt mer informasjon om funnsammenhengen enn vi vanligvis har. Funnsammenhengen fra Espeland sannsynliggjør at gullringene er lagt ned som et offer til gudene, og at steinen ved kilden har vært et hellig sted.