En maidag i år reiste en gjeng arkeologer fra pollenallergier og vårstemning i Bergen til snøfonner og smeltevann ved inngangen til Hardangervidda, nærmere bestemt Fetalia i Sysendalen. Her oppe ved 737-965 moh hadde vinteren bare så vidt sluppet taket, men arkeologene trosset piskende sludd og snø, tele og myr i vitenskapens tjeneste.

Området vi undersøker ligger i en åpen, myrlendt dal med små innslag av bjørk og furu. Her skal det bygges alpinanlegg med tilhørende hyttefelt, leiligheter og andre fasiliteter. Disse planene kommer i konflikt med 11 fredede lokaliteter med kullgroper fra jernalder og middelalder. Kullgropene inngår i Sysendalens omfattende jernindustri hvor kull fra disse dalsidene ble brukt som brensel i jernvinner (Les mer her: Jernindustrien ved Hardangervidda).

Vinter og vår

Kullgrop med snø (Foto: Universitetet i Bergen).

Etter en befaringsrunde i hele planområdet på over 1,7 kvadratkilometer ble det besluttet å begynne å dokumentere kullgropene som lå lavest i terrenget og jobbe seg oppover etter hvert som vårsolen fikk tak på snøen og frosten som fortsatt holdt stand ved flere av lokalitetene.

Selv om all snøen var smeltet i de lavere områdene, ble det tydelig at vinteren fortsatt hadde et solid grep om landskapet. Da vi satte våre spader til jorden møtte vi vår urfiende: tele. Like under torvlaget var bakken stivfrossen, men solen strålte og lagvis klarte vi å komme oss ned i jorden. Kun dager senere ble det over 20 grader. Landskapet skiftet fra gult og brunt til grønt antrekk og vi måtte kaste vinterjakker, luer og stillongs til fordel for kortbukser og t-skjorter. De første kullgropene ble snittet og dokumentert i idylliske sommer-omgivelser ved brusende elver og mellom grønne trær.

Denne gropen var i første omgang umulig å grave i grunnet tele (Foto: Universitetet i Bergen).

Tre og vann

I Universitetet i Bergens museumsdistrikt er det sjeldent å finne bevart trevirke i arkeologiske kontekster. En av kullgropene hadde blitt til en vannkulp med et tjukt lag med mudder på bunn. Her så vi dermed muligheter for gode bevaringsforhold for tre, men først måtte vann, slam og mudder opp og ut.

Litt fuktig kullgrop (Foto: Universitetet i Bergen).

Med bilbatteri, pumpe, øse, iver og lyst ble mudder og vann fordrevet og gropens bunn kom til syne.  Flere parallelle rekker med bevarte delvis forkullede trestokker viste seg å ligge under et tjukt lag med kull. Man kan spørre seg om gropen ble anlagt i et så fuktig område ved en feil, eller om det var en tanke bak det.

Treverk bevart under en meter vann og mudder (Foto: Universitetet i Bergen).

Kullgropen ble snart badekar igjen (Foto: Universitetet i Bergen).

I noen av gropene ser vi av stratigrafien at de er brukt i to faser, men det er også noen lokaliteter hvor det ligger to kullgroper like ved siden av hverandre. Hvorfor gravde de to groper? Var de i bruk samtidig? Når vi får svar på karbondateringene våre håper vi på å få svar på disse spørsmålene og hvordan kullgropene i Fetalia forholder seg til den øvrige jernindustrien i Sysendalen.

Dobbel kullgrop (Foto: Universitetet i Bergen).

Jernutfellingen i myrene danner grunnlaget for hele jernindustrien i området (Foto: Universitetet i Bergen).