Planene for utbyggingen av E6 sør for Trondheim kommer i konflikt med en rekke kulturminner. På gården Bjørnheim/Rena (ID 18201 i Askeladden) ligger to steinblandete gravhauger. Fra lokaliteten er det vid utsikt utover Gauldalen mot nord og sør, hvor elva Gaula slynger seg gjennom landskapet. Muligens er dette de samme haugene på Gylland som nevnes allerede av Schøning som «Kiæmpe-Haue» (Schøning 1910:227). Ved registrering så det ut til at de berørte haugene var av mer beskjeden størrelse, henholdsvis 13,7 m i diameter (søndre haug) og 7 m i diameter (nordre). Haugene så ut til å være noe forstyrret. Ved avtorving og opprensking viste det seg haugene er steinbygde røyser, og en del større enn først antatt.
Røysene på Bjørnheim etter avdekking. Nordre røys er enda under opprensking. Foto: Ellen Grav Ellingsen, NTNU Vitenskapsmuseet
Gravrøyser er en kulturminnetype som har vært langt mer utbredt i Melhus tidligere enn det er i dag. Både Gerhard Schøning, Lorentz Klüwer og Karl Rygh skriver at det tidligere lå gravminner på flere av gårdene i Melhus. Men i dag er det kjent svært få gravminner fra Melhus. Trolig skyldes dette at haugene har blitt fjernet gjennom dyrking, eller de har blitt ødelagt av elveerosjon, flom eller ras i dalføret. Få gravminner i dalføret har derfor blitt undersøkt arkeologisk.
Røysene ligger på en brink, og det er utsyn til Gaula både nordover og sørover herfra. Foto: Ellen Grav Ellingsen, NTNU Vitenskapsmuseet
Det er sjelden arkeologer får undersøke graver fra bronsealder og jernalder i dag. De gis generelt et sterkt vern gjennom forvaltningen av kulturminneloven, og det skal tungtveiende samfunnshensyn til før man gir dispensasjon for graver. Gravfunn har tradisjonelt vært den viktigste kilden til arkeologiens forskning på jernalderens kronologi, bosetningshistorie og samfunnsorganisasjon. Gravleggingen, menneskelige levninger og gravgods har stått i fokus. I de senere årene har man i større grad fokusert på gravminner som komplekse anlegg som inneholder en rekke spor etter ulike hendelser i forbindelse med gravritualet. På denne måten har vi fått forståelse for at gravlegging i forhistorien var en praksis som besto av flere rituelle prosesser, som for eksempel brenning av den døde, rensing av beina, innvielse av gravminner og ritualer på gravminnene i etterkant av begravelsen. Dersom det er bevart gjenstander i gravene på Bjørnheim/Rena, kan det gi oss mulighet til å belyse både gravskikk, den dødes status samt ritualene knyttet til gravleggelsen.