Gravminner går som en rød tråd gjennom prosjektet E18 Retvet-Vinterbro i Ås og Nordre Follo i Viken, og i løpet av to feltsesonger skal Kulturhistorisk museum undersøke rundt 15 gravminner, hovedsakelig fra jernalder. Sesongen 2021 har vi undersøkt en stor gravhaug på Bernhus i Nordre Follo, i tillegg til flere mindre branngraver og restene etter en overpløyd gravhaug. Nå mot slutten av sesongen er vi godt i gang med den første av flere gravhauger som skal undersøkes innenfor et stort gravfelt på Askjum i Ås. Her skal vi også fortsette neste år, så årets undersøkelse vil gi en indikasjon på hva vi kan forvente oss. Sesongen 2022 skal det også undersøkes fem gravhauger på Oppsal i Nordre Follo.
Gravhaugen på Bernhus med omkringliggende landskap. Foto: Kulturhistorisk museum.
Undersøkelsene på gravfeltet på Askjum er godt i gang. Foto: Kulturhistorisk museum.
Gravminner i undersøkelsesområdet
Selv om Ski, Ås og Kråkstad er kjent for sin store tetthet av gravminner fra jernalder, så har det vært gjennomført få fagmessige undersøkelser tidligere. Dermed er kunnskapen vi har om har om gravskikken innenfor dette området begrenset. En rekke gravhauger ble jevnet med jorden på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, for eksempel i forbindelse med bygging av Smaalensbanen (Østfoldbanen). På denne tiden ble en rekke gjenstander innlevert til museets samlinger, men uten tilstrekkelig dokumentasjonen av gravhaugenes oppbygning eller gjenstandenes beliggenhet i graven. På Dyster i Ås forsvant sju store gravhauger i den forbindelse og ytterligere fire da arkeologen Nicolay Nicolaysen ankom gården. Det foreligger et rikt gjenstandsmateriale fra disse haugene, deriblant flere leirkar og spennetyper. Et spesielt funn er imidlertid en liten eske med skyvelokk laget av barlind funnet i en grav fra yngre romertid (200−400 e.Kr.). Esken inneholdt en synål, bruddgull og et sølvbeslag, og esken var plassert oppi en bronsekjele.
På Dyster i Ås ble denne fine esken (C9240) med skyvelokk lagt ned i en gravhaug i yngre romertid. Foto: Kulturhistorisk museum
Fra 1950-tallet og fremover er flere gravminner fagmessig undersøkt, blant annet på Nordby i Ås og på Grønstvedt i Kråkstad, nåværende Nordre Follo. I en jordblandet gravrøys på Finstad i Ski ble det i en kvinnegrav fra romertid gjort funn av to sølvringer, sølvhekte, glass- og ravperler samt en jernkam i tillegg til tekstil- og trerester. Graven inneholdt også fire ulike leirkar, deriblant et av sjelden type, nemlig et fat med fot.
Fra Finstad i Ski. Leirkar med fot (C38111/11), hektespenne (C38111/2) og to fingerringer (C38111/1a og b). Foto: Kulturhistorisk museum.
En gravhaug fra yngre romertid/folkevandringstid på Korsegården i Ås innehold en bronsefibula, beinkam og keramikk. Restene av en kvinnegrav fra vikingtid på grensen mellom gårdene Treider og Haug i Ås inneholdt en skålformet spenne, en nøkkel av bronse og en jernsigd. I forbindelse med de omfattende undersøkelsene som har vært på Moer i Ås ble det gjort funn av en kvinnegrav fra romertid som inneholdt draktspenne, fingerring av sølv samt halssmykke av perler, tekstiler av ull og tregjenstander. Ved Akershus fylkeskommunes registreringer på gravfeltet på Askjum i forkant av KHMs utgravninger fremkom flere gjenstander under åkervandring i et område der gravhauger er pløyd vekk, deriblant flere perler. En av perlene var en dobbeltkonisk, fasettert glassperle fra yngre jernalder (550−1030 e.Kr.).
Funn fra Nordre Moer i Ås; Hankekar (C51637/k), spinnehjul (C51637/d), fingerring (C51637/c) og perler av glass, rav, gull og sølv (C51637/b). Foto: Kulturhistorisk museum
Undersøkelse av gravminner
Ved undersøkelse av gravminner så er det lett å bli veldig opptatt av muligheten for flotte gjenstandsfunn. Selv om vi arkeologer også synes det er stas med fine gjenstander, så er vi først og fremst opptatt av gravminner som kilde til en rekke aspekter ved forhistoriske samfunn. Det kan være nyttig å ha med seg at det ligger mange valg bak et gravminne og at et gravminne i seg selv er et resultat av mange handlingsledd. Slike valg dreier seg for eksempel om den døde skal brennes eller ikke, hvor gravminnet skal plasseres, hvilke gjenstander eller dyr som skal legges ned i graven, og hvordan det ytre og indre gravminnet skal konstrueres. Slike valg knyttet til gravskikk er ofte dypt forankret i selve den sosiale strukturen og dermed nært bundet til det samfunnet de er en del av. Da gir også valg tatt gjennom gravskikken informasjon som ikke kun dreier seg om død og ritualer, men om andre aspekter av samfunnet. Når de samme gjenstandstypene velges igjen og igjen over tid eller vi ser brå endringer, så dreier dette seg om samfunnet selv – om hva som skjer i husholdet og på gården, om hvilke kontaktnett som etableres og brytes og om forestillinger og tanker om livet og døden. Hvorfor er for eksempel gravrøysa på Bernhus laget av store mengder stein, mens haugene på Askjum består for det meste av jord? Hvorfor er qravrøysa på Bernhus plassert alene, som et enkeltstående monument, mens haugene på Askjum er en del av et stort gravfelt – et stort monument skapt over tid? Har dette noe å gjøre med gravminnenes ulike relasjoner til sted og hevd på landområde? Selv om gravskikken aldri er statisk over tid så ser vi at enkelte trender er typiske for ulike perioder. Det er for eksempel typisk at den døde får leirkar med seg i graven i eldre jernalder, slik vi ser det i en rekke graver fra dette området. Denne trenden endres imidlertid ved overgangen til yngre jernalder, og i vikingtid ser vi at kar av jern og kleber er foretrukket. Hvorfor er det slik? Det er også typisk at vi finner ulike typer av spenner i kvinnegraver fra hele jernalderen, der ulike spennetyper preger ulike perioder. Bruken av spenner er nært bundet til identitet. Hva ligger da bak når en spennetype avløser en annen? Når den samme spennetypen er laget på forskjellig vis og av ulik kvalitet, hva sier det da om håndverkspraksiser i jernalder? Ved å meisle ut slike trender kan vi bruke gravskikken og gravmaterialet til å få grep om mange ulike aspekter ved forhistoriske samfunn og den gir oss innblikk i den stadige vekselvirkningen mellom kontinuitet og endring i et samfunn. Det faktum at prosjektet skal undersøke et stort antall gravminner gir oss dermed en unik mulighet til å få frem slike trender og strømninger over tid innenfor et lokalområde og legge et godt grunnlag for forskning i mange år fremover.