Lengst mot øst, der to elver møtes..

I romanen «Ut og stjæle hester» beskriver Per Petterson et sted lengst øst i landet, ikke langt fra riksgrensen mellom Norge og Sverige, der to elver møtes. Det er ikke mange steder i Norge at to motgående elver flyter sammen, men helt øst i Trysil kommune finner vi ett slikt tilfelle. Der flyter den sørgående elva Ljøra sammen med den nordgående Sagdammen – oppkalt etter sagbruket som demmer opp elveutløpet – før de sammen fortsetter østover og inn i Sverige. Akkurat her, der to motgående elver møtes lengst øst i landet, omlag 450 meter fra Sverige, undersøkte Kulturhistorisk Museum i Oslo en steinalderboplass i august i år. Boplassen på Brovoll var skadet av en utrast veikant, og undersøkelsen var et sikringstiltak som skulle forhindre ytterligere fremtidig erosjon av kulturminnet.

Når en åpen erosjonssone skal sikres innebærer den optimale løsningen at naturen selv bidrar i prosessen. I praksis betyr det at man legger til rette for at vegetasjonen hurtigst mulig kan gro over området som skal sikres. Stedet dekkes derfor med organisk duk, stein, sedimenter og torv, men i noen tilfeller er det også nødvendig at erosjonssonen manipuleres litt i forkant. Dette var også tilfellet på Brovoll, hvor sonen var for bratt for at vegetasjonen fikk fotfeste. Kanten ble derfor senket til et lavere nivå og med en jevn stigning, og gjennom denne prosessen fikk vi et lite innblikk i den kulturhistorien som skjulte seg – og fortsatt skjuler seg – på Brovoll.

Da undersøkelsen startet ble det tydelig at erosjonssonen i stor grad besto av moderne, overlagrete sedimenter. Mest sannsynlig var massene havnet der under veibyggingen på 1950-tallet. Totalt ble det dokumentert nærmere 500 enkeltgjenstander i løpet av de to ukene undersøkelsen foregikk, og mesteparten ble da samlet inn fra de moderne massene. Materialet besto av en rekke ulike råstoff som sjeldent forekommer på kystboplassene på Østlandet, blant annet kvarts og kvartsitt i ulike varianter, kalsedon, sandstein (mostein), porfyrtuff, og rød skifer. Vi fant ikke noe organisk materiale eller andre strukturer, noe som kunne ha gitt en mer nøyaktig datering, men teknologiske trekk ved materialet viser til bosetning fra mesolitikum til bronsealder, det vil si et tidsspenn på opptil 7500 år. Råstoffene vitner om kulturelle utvekslinger mellom fjerntliggende områder. En skinnskraper av fin senonflint viser til de rike flintforekomstene på de danske øyene i sør, mens en rød skiferspiss viser til fangstradisjoner i nord og øst.

Funnene fra Brovoll gir et innblikk i en tid da de dype skogene på Østlandet ikke nødvendigvis representerte ødemarken, et sted som tilbydde isolasjon for dem som skulle trenge det, slik det var for Trond, hovedkarakteren i «Ut og stjæle hester». Tvert imot får vi innblikk i skogen som en arena for livnæring og kulturell utveksling gjennom årtusener.

Figuren viser et utvalg av råstoffene fra Brovoll. 1) Mikroflekkekjerne og mikroflekke av fin kvarts, 2) Kjerne av grov kvartsitt, 3) Mikrolitt av jaspis, 4) Avlag og sammenføyde flekker av sandstein (mostein), 5) Sammenføyd flekke av porfyrtuff, 6) Avslag og skraper (høyre) av kinnekullaflint, 7) Oddfragment av rød skiferspiss, 8) Flekkekjerne av kalsedon, 9) Skraper av fin senonflint.