Nordmenn har gitt verden lutefisk, brunost og ostehøvelen. Norge rommer imidlertid langt viktigere bidrag til verdensarven – bidrag som er helt ukjent for de fleste. Norges minner fra steinalderens kystkultur er unike i en global sammenheng og kan vise dagens mennesker hvordan vi kan overleve klimakriser og dramatiske miljøforandringer. Storstilt samfunnsutbygging eter seg inn i steinalderens kulturlandskap. Hvorfor skal vi ta vare på disse kulturminnene, spør enkelte samferdselspolitikere. Fordi vi har et globalt ansvar for å ivareta denne arven, er ett av svarene. Her ligger minnene om opphavet til dagens sivilisasjoner. Her er arkivet over menneskehetens mestring av klimakatastrofer som også truer dagens samfunn.
Av Håkon Glørstad, professor i arkeologi, museumsdirektør Kulturhistorisk museum, UiO
Verdensarv – mer enn turistattraksjoner
Med verdensarv forbinder de fleste storslåtte turistattraksjoner som Taj Mahal i Agra, pyramidene i Kairo og Frihetsgudinnen i New York. I Norge tenker man gjerne på stavkirkene, Bryggen i Bergen eller vikingskipene som våre bidrag til menneskehetens felles kulturarv. På Norges verdensarvliste står imidlertid også en liten øygruppe på Helgelandskysten – Vegaøyene. Vegaøyene rommer minner etter en nesten ukjent del av Norges verdensarv, minner som er minst like viktige for menneskehetens felles historie som middelalderens stavkirker og handelshus, nemlig steinalderens rike kystkultur.
Skjærvær på Vegaøyan. Foto: Birger Lindstad, Riksantikvaren
Arven fra steinalderen
Steinalderen brukes som et skjellsord i dagligtalen. Å være på steinaldernivå er ikke akkurat en flatterende karakteristikk. Saken er imidlertid den at de aller fleste oppfinnelsene og livsmåtene vi karakteriserer som viktige for norsk kultur og væremåte, ble perfeksjonert allerede i steinalderen. Da Fridtjof Nansen krysset Grønlands innlandsis på 1880-tallet, og la grunnlaget for norsk identitet som vinter- og sportsnasjon, var det med steinalderteknologi han satte agenda.
Minner fra steinalderen finner vi i hele verden, men Norge står i en særstilling fordi her finnes også de best bevarte og rikeste restene av en av de mest avgjørende oppdagelsene i menneskets historie, nemlig hvordan vi kunne leve på og av havet.
I dag frykter vi at global oppvarming vil smelte polområdenes ismasser slik at verdenshavene stiger og oversvømmer kjerneområdene for dagens sivilisasjoner. Problemstillingen er imidlertid ikke ny. For 20 000 år siden sto verdenshavene 120 meter lavere enn i dag. Verdenskartet så helt annerledes ut. Store områder som i dag er havbunn, var tørt land. Nordområdene var dekket av tykk innlandsis. Det var istid. Klimaendringer mot varmere vær for 12000 år siden, førte imidlertid til at isen smeltet og havene steg. Først raskt, senere mer langsomt. Dagens verdenskart tok form for omtrent 8000 år siden.
Sivilisasjonens røtter – Norges ansvar
Slutten på istiden er begynnelsen på menneskets liv av og ved havet. Dette samlivet er nerven i vår sivilisasjonsutvikling. Ikke bare fordi havet er et fantastisk rikt og stabilt spiskammers, men også fordi det er havet som har lagt grunnlag for den kommunikasjonen og transporten som dagens sivilisasjoner bygger videre på.
På grunn av stigende havnivå, er de eldste kystsamfunnene for lengst forsvunnet i nesten hele verden. Her er Norge imidlertid et sjeldent, men viktig unntak. I store deler av landet har vi på grunn av landhevning fremdeles de eldste kystlinjene bevart over dagens vannlinje.
Norge er et av de få områdene i verden hvor vi kan studere 12000 år med sammenhengende kystbosetning. Dette er kanskje vårt viktigste bidrag til menneskehetens felles kulturarv.
En vanskelig verdensarv
I motsetning til ikonisk verdensarv som pyramidene og Colosseum, er steinalderens kulturminner nesten usynlige i Norge. Bosetningssporene ligger under torven og på overflaten er det vanskelig å se at noe som helst er bevart. Til overmål er bosetningsrestene lite imponerende ved første øyekast – små steinredskaper og avfall fra produksjonen av slike. Satt i system er imidlertid disse sporene fulle av viktig informasjon. Her finnes, utrolig nok, 12 000 år gamle detaljopplysninger om menneskers tanker, valg og formsans.
Nylig har sentrale politikere i samferdselsdepartementet spurt seg hvorfor i all verden Norge må ta vare på denne kulturarven. Finnes det ikke nok steinfliser og skrap i museenes magasiner allerede? Hvorfor skal samfunnet bruke penger på å ta vare på dette? Spørsmålene vitner om liten forståelse for verdien av disse kulturminnene og hvor sjeldne de faktisk er, globalt sett.
Oslofjordsområdet er ett av de områdene i Norge som har mange minner fra steinalderens kystkultur. Her er det i dag også størst befolkning og byggeaktivitet. Store investeringer i vei og jernbane har tatt godt for seg av steinalderens kystlandskap. Det er etter hvert få områder som er urørt av dagens utbyggingsiver.
Kulturminnevernet og verdensarven
Heldigvis har utbyggingen foregått i samarbeid med kulturminnevernet og Norge har derfor sikret et helt unikt kildemateriale fra de første åtte tusen årene av menneskets historie her i landet. Dette kildematerialet er også nøkkelen til å forstå hvordan kyst- og sjøkulturene oppsto globalt. Forskere har gjennom mange års arbeid tilrettelagt for storstilte studier av menneskets samliv med havet. Takket være de arkeologiske utgravningene i forbindelse med dagens samfunnsutbygging har Norge i dag et kildemateriale som vekker internasjonal interesse. Det har nemlig ingen sidestykker.
Nye kriser – gamle svar
Steinalderens kystkultur viser oss hvordan menneskene overlever og ser nye muligheter i situasjoner med voldsomme klimaendringer og endrede livsvilkår. Selv om vi i dag rår over teknologi og kunnskap av en helt annen orden enn steinalderens, må vi aldri glemme at utfordringene ved å leve i en omskiftende og uforutsigbar verden er de samme. Dagens storstilte folkevandringer og humanitære katastrofer rører ved nøyaktig de samme grunnfordringene for enkeltmennesket som steinalderens mennesker møtte. Vi har mye å lære av deres løsninger. Måten de taklet sin klimakrise på, ga opphavet til dagens sivilisasjoner. Kan vi takle våre kriser like elegant og bærekraftig?