I 1222 fant det sted en spesiell hendelse som med jevne mellomrom blir referert til i norsk historieskriving. Den unge kongen, Håkon Håkonsson, ga Guttorm, erkebiskop i Nidaros, rett til å prege mynt. Dette var en rett som tidligere var forbeholdt kongemakten. Det er usikkert om det fantes andre myntherrer enn kongen og erkebiskopen i det 12. og 13. århundre. Vi vet med sikkerhet at Håkon Magnusson, i egenskap av hertug, preget mynt fra midten av 1280-tallet og frem til han overtok tronen etter sin bror, Eirik i 1299, men ut over dette ligger det tett tåke over våre kunnskaper. Det er gjennom dette skydekket av usikkerhet vi nå skal forsøke å få et glimt av hvem som hadde rette til å gi ut mynt i Norge i tiden fra erkebispesetets opprettelse til Håkon Magnusson bestiger den norske tronen.
1153-1202: Et nytt erkebispedømme
Den norske kirkeprovinsen var fra starten av underlagt den mektige erkebispestolen i Hamburg-Bremen. Allerede i 888 ble erkebiskopens kirke i Bremen forlenet med et myntverksted. Erkebiskopen kan her ha hatt full råderett over sin mynt fra ca. 965, men dette vet vi ikke sikkert. I 1104 ble de nordiske kirkeprovinsene skilt ut fra erkebispestolen Hamburg-Bremen og en ny erkebispestol ble opprettet i Lund. Fra starten av var det et spent forhold mellom de to erkebiskopene i Hamburg-Bremen og i Lund. Tapet av innflytelse og inntekt ble ikke sett på med blide øyne av tyskerne, og erkebiskopen av Hamburg-Bremen forsøkte flere ganger å bringe Norden tilbake under sin kappe. Det finnes en dansk mynt som har blitt anslått å være fra 1104 eller like etter. På myntens forside vises, ikke overraskende, en konge, men på baksiden figurerer en geistlig. Det har være foreslått at dette kan være en fellesutgivelse av kong Niels og erkebiskop Asser av Lund, som begge kom til makten i 1104. Både Niels og Asser hadde sine motstandere å demme opp for. Niels i hjemlige konkurrenter til tronen og Asser i den forurettede erkebiskopen i Hamburg-Bremen. Samhold gir som kjent styrke, og en mynt som raskt kunne komme ut blant folk for å vise at de nye makthaverne i Danmark sto sammen var verdt pengene.
Det skulle imidlertid ikke gå mange år før paven lot opprette et nytt erkebispedømme – denne gang i Nidaros i 1153. I den forbindelse ble det gitt store privilegier både fra paven og fra den norske kongemakten. Kan retten til å prege mynt ha vært en av disse privilegiene? Ingen av de bevarte kilder tyder på at erkebiskopene fikk en slik rett på dette tidspunkt. Den første kilden vi har til erkebiskopens myntrett stammer fra 1222 og tyder på at myntretten først ble gitt til erkebiskopen av Håkon Håkonsson som et nytt privilegium. Skulle erkebiskopen i Nidaros ha gitt ut egen mynt før 1222 måtte det i så tilfelle vært på tross av kongen. Kan det være en mulighet for at erkebiskopene tiltok seg retten til å slå mynt, mens kongemakten var svekket i andre halvdel av 1100-tallet? Her peker kildene i forskjellige retninger.
Det eldste myntverkstedet i Erkebispegården. Verkstedet er datert til år 1500 og ble erstattet av et større verksted en gang før 1532. Dette verkstedet kan ses i Museet i Erkebispegården, og er det eneste bevarte myntverksted fra middelalderen i verden. Foto: Riksantikvaren
Arkeologiske funn viser at norske konger praktiserte myntinndragning – renovatio monetae – ved kongeskifter fra Harald Hardrådes tid. Det vil si at hver nye konge tvang forgjengerens mynt ut av sirkulasjon og erstattet den med sin egen mynt til en vekslekurs fastlagt av kongen. Dette var operasjoner som ble foretatt til samme tid over hele riket. Å gjennomføre slike myntinndragninger forutsatte at de norske kongene hadde styrke til å opprettholde helhetlige administrative og økonomiske virkemidler i sin politikk. Sagt med andre ord – kongen hadde et fast grep om pengesystemet.
Mynt preget for kong Sverre Sigurdsson (1177-1202). Mynten viser en N, som kan bety at den er preget i Nidaros. Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet.
Sagalitteraturen omtaler ikke noen geistlig utmynting i tiden fra erkebispesetets opprettelse til Håkon Håkonsson. Men det bør ikke overraske noen. Det er i hovedsak stillheten som råder om man ønsker å gå til sagaene for å finne informasjon om det norske myntvesenet. Men i én saga, om noen, burde man kanskje forvente en liten antydning. Den kanskje mest stridbare konge av alle, kong Sverre, fikk store deler av sin saga skrevet allerede i sin levetid. Sagaen, som har et halvoffisielt preg, unngår som regel ikke å sette kong Sverres motmenn i dårlig lys. Heller ikke norsk middelalders mest berømte frontalangrep på geistligheten, Sverres tale mot biskopene, berører en utmynting av den norske erkebiskopen. Brevet, som ikke er et angrep på paven eller pavedømmet, beskylder de norske biskopene for løgn og svik, griskhet, overmot og urettferdighet. Det er selvsagt vanskelig å si nøyaktig hvilke spørsmål som ville være naturlig å ta med i talen, men det er verd å merke seg at om erkebiskopene hadde latt mynte, noe som ville være et klart brudd på et viktig regale, er det ikke nevnt noe sted i talen.
Fra kirkens side er det heller ikke bevart skriftlige kilder som viser til at erkebiskopen har latt prege mynt før Håkon Håkonssons tid. I et verne- og privilegiebrev for erkebiskopen av Nidaros og den norske kirke forfattet av pave Coelestin III i 1194 nevnes ingen rett til å slå mynt. Brevet inneholder med få unntak generelle bekreftelser av de rettene kirker hadde oppnådd på denne tiden, men paven viser hele tiden til at kirkens rettigheter er innrømmelser som kongen har gjort til den norske kirken. Flere mynter fra det 12. og 13. århundre har vært tillagt erkebiskopene i Nidaros; brakteater med patriarkalkors, brakteater med bispestav og forskjellige bokstavbrakteater (I, G, N). Alle forsøkene på å tillegge erkebiskopene disse mynttypene har utelukkende være grunnet på myntenes utseende. Realiteten er imidlertid at vi vet lite om hva de forskjellige tegnene på brakteater fra perioden signaliserer. Grunnlaget for bestemmelsene har ofte vært spinkelt. Kristne symboler på mynt ble brukt på mynt over hele Europa. Disse kristne symbolene kan ha hatt en magisk funksjon, ved å ufarliggjøre mynten – et Satans redskap, men et nødvendig onde. Eller de kan simpelthen ha vært et uttrykk for den kristne konge eller fyrste. Kors i alle former er det hyppigst forekommende symbol på norske mynter og flere forskjellige korsformer kan være representert på samme mynt. Selv om slutningen kan være nærliggende er det ikke selvsagt at patriarkalkorsene på mynt var symbol for erkebiskopen.
Mynt preget for kong Sverre Sigurdsson (1177-1202). Mynten viser et patriarkkors. Flere har ment at dette viser at dette var et symbol for erkebiskopen, men ingen funn bekrefter denne teorien. Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet.
Det er imidlertid ikke ulogisk å foreslå en geistlig opprinnelse for de brakteatene der det er klart av det er toppen av en bispestav som er avbildet. Fra tiden før Håkon Håkonsson kjenner vi bare noen få brakteater med avbildning av bispestaver (tabell), men det er rimelig grunn for å tvile på at disse er norske. Disse typene er nemlig bare representert i ett funn i Norge, på gården Fjerdingrein i Gudbrandsdalen, mens de finnes i tre danske funn (Græse, Øster Uttrup I og Ålborg). Dersom de er danske mister vi samtidig de eneste myntene som kan avsløre en ikke-kongelig utmynting i Norge i 12.århundre.
En utmynting på tvers av kongens vilje ville, i tillegg til å virke provoserende på kongen, bli betraktet som falskmynting i de områdene kongen var dominerende. Det er tvilsomt at en erkebispemynt ville bli akseptert andre steder enn i de områdene hvor erkebiskopen hadde stor makt. At alle myntene som har vært tillagt erkebiskopen fra denne perioden, er funnet sammen med kongelige mynter, taler mot en «ulovlig» geistlig utmynting.
Kong Håkon Håkonsson og Skule Bårdsson jarl – maktens ansikt
Mynt preget for kong Håkon Håkonsson (1217-63). Mynten viser et stilisert kongeportrett. Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet.
I 1217 døde birkebeinerkongen Inge Bårdsson, og Håkon, den 13 år gamle sønnen av Håkon Sverresson, ble hyllet som konge i birkebeinerriket. Samme år døde også baglerkongen på Østlandet, Filippus Simonsson. Ved Filippus’ død ble Håkon Håkonsson også hyllet som konge på tingene i baglerriket. På samme tid som Håkon ble hyllet som konge av birkebeinerne, fikk kong Inges halvbror Skule Bårdsson jarl stor reell makt. Skule var kong Inges privatrettslige arving, men sterke krefter innen birkebeinerpartiet ønsket en konge av Sverreætten. Den umyndige Håkon ble følgelig hyllet som konge, men den reelle riksstyrer var Skule jarl.
Fra begynnelsen av 1200-tallet finnes en mynt med innskriften REX ET COMES – som i norsk sammenheng må oversettes til «konge og jarl». I følge numismatiker Kolbjørn Skaare (Skaare 1970) er kongen og jarlen det her vises til Håkon Håkonsson og Skule Bårdsson. Mynten, mener Skaare, stammer fra tiden mellom 1217 og ca. 1220/22. Forutsatt at Skaare har rett, er denne mynten en solid markering av hvem som var rikets virkelig sterke mann. Vi kjenner ikke til andre i norsk historie som på en så markert måte har sidestilt seg med kongen på en mynt. På dette tidspunktet må det tas en rekke forbehold. Vi har ikke grunnlag for å uttale oss om hvilken rett Skule jarl hadde i utmyntingen. Det kan godt tenkes at det å ha sin tittel på mynten ved siden av kongetittelen for å vise hvem som var rikets sterke mann, var den eneste innblandingen i regalet jarlen foretok seg. På den andre siden kan det godt være at dette er den første verdslige stormann i Norge som hadde rett til inntekter fra myntemisjoner. Skule jarl hadde, i kraft av din posisjon som kongens formynder, avgjørende innflytelse på myntvesenet, men om hvilke rettigheter han hadde vet vi ingenting sikkert. Det vi med rimelig stor sikkerhet kan fastslå er at mynten må betraktes som kongelig.
«…og vil være kongedommets venner…» Myntretten gis og tas tilbake
Håkon Håkonssons saga forteller at Håkon var i Nidaros i april 1222. Ved den anledningen hadde han et møte med erkebiskop Guttorm. Det kan ha vært ved denne anledningen at den unge kongen ga erkebiskopen rett til å prege mynt. Det er bevart et kombinert privilegie- og vernebrev (rettarbot), som blir ansett for å stamme fra 1222, hvor kongen gir en generell bekreftelse på alle erkebiskopenes privilegier. I tillegg til denne generelle bekreftelsen nevner brevet ett privilegium spesielt – en sterkt begrenset rett til å prege mynt. Håkon hadde, for å beskytte sine egne kongelige rettigheter, lagt en rekke begrensninger for den geistlige myntpregningen. På sitt mest generøse tillater kongen at erkebiskop Guttorm og alle erkebiskoper etter ham skal få nyte godt av privilegiet, men det forutsetter at de er kongedømmets venner. Etter denne innledende lovnaden setter kongen begrensninger på antallet personer som kan involveres i utmyntingen – èn sølvsåttemann med en medhjelper. Kongen er generøs nok til å tillate at erkebiskopens myntvirksomhet foregikk i hans egen gård, men han gir også tilbud om å ta erkebiskopens menn under sin beskyttelse hos den kongelige myntmesteren. Videre må erkebiskopens mynter ha den vekten og det sølvinnholdet som kongen bestemmer. Dette har blitt tolket som at erkebiskopen fikk tillatelse til å prege så mye mynt som èn myntmester og en medhjelper kunne klare. Det blir ikke nevnt i rettarboten om erkebiskopene fikk tillatelse til å ha sine egne merker eller navn på myntene på dette tidspunktet.
Den norske erkebiskopens myntrett ble bekreftet av kong Magnus Lagabøter ved et forlik mellom kongen og kirken fra 1273 og et tilsvarende forlik – Sættargjerden i Tunsberg – fra 1277. Forliket fra 1273 trådte aldri i kraft da pave Gregor X ved kirkemøtet i Lyon i 1274 la flere ekstra betingelser som kong Magnus ikke kunne godta. Det neste forliket fra 1277 trådte imidlertid i kraft og myntretten sto fast slik den ble gitt av kong Håkon.
Mynt preget for kong Magnus Lagabøte (1263-80). Mynten viser et stilisert kongeportrett. Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet.
Den norske erkebiskopens tid som myntherre skulle ikke vare lenge. Da Magnus Lagabøter døde i 1280 kom Magnus 12 år gamle sønn, Eirik, til tronen. Riket kom da, slik skikken var, under styre av kongens formyndere. Formynderregjeringen gikk snart til angrep på de av kirkens privilegier de anså for å være nye og i strid med gammel rett. I 1281 tilbakekalte kong Eiriks formyndere de delene av Sættargjerden fra 1277 som blant annet inneholdt bestemmelsene om erkebiskopens myntrett. Den stridige erkebiskop Jon Raude svarte med å lyse i bann to av medlemmene i kong Eiriks formynderregjering, Anders Plytt og den mektige Bjarne Erlingsson til Bjarkøy og Giska. Erkebiskopen ble etter dette lyst fredløs, og måtte rømme til Skara i Sverige hvor han døde i 1282. Den nye erkebiskopen, Jørund som ble innsatt i 1288, gjorde et forsøk på å vinne tilbake kirkens tapte retter, men det skulle gå 202 år til neste gang erkebiskopen i Nidaros fikk rett til å slå mynt.
Mynt preget ca.1280-81 for erkebiskop Jon Raude (1267-82). Mynten viser et stilisert portrett av erkebiskopen med mitra (bispelue). Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet.
Et problem som knytter seg til erkebiskopens myntrett mellom 1222 og 1281 er at vi, med ett unntak, ikke vet om erkebiskopen benyttet seg av myntretten før Sættargjerden i Tunsberg i 1277. Den eneste mynten vi med sikkerhet kan tillegge erkebiskopen stammer fra tiden mellom 1277 og 1281 og ble utgitt av Jon Raude. Mynten er en brakteat som viser et hode med mitra og er utformet etter mønster av den svært store gruppe kongelige brakteater hvor hodet bærer krone. Det virker imidlertid lite sannsynlig at erkebiskopene skulle ha latt være å benytte seg av den potensielt gode inntektskilde som myntretten innebar. Den mest sannsynlige forklaring på mangelen av sikre erkebispemynter i tiden 1222 til 1277 er at den norske utmyntingen følger engelsk mønster – erkebiskopen lar, og måtte kanskje la, sin mann prege de samme mynttypene som kongen. Det er videre fullt mulig at kongen og erkebiskopen har samarbeidet om myntemisjonene i Nidaros.
Hertug Håkon Magnusson – kongsbror og myntherre
Den eneste sikre verdslige myntherre ved siden av kongen i det 13.århundre er hertug Håkon Magnusson, Eirik Magnussons yngre bror. Man antar at den unge hertugen fikk myntrett da han ble myndig i 1284 eller 1285. Det finnes ikke, slik tilfellet er for erkebiskopene, bevart noen skriftlig beretning om hertug Håkons myntrett. Det er imidlertid hevet over enhver tvil at hertugen hadde rett til å gi ut mynt. Vi har bevart en rekke mynter påført hertug Håkons navn og tittel, og denne utmyntingen har ikke foregått på tvers av kong Eiriks vilje. Det eneste skriftlige spor vi har til hertug Håkon som myntherre er faktisk en rettarbot for Hedmark og Toten hvor hertugen taler på vegne av seg selv og kongen. I denne rettarboten går det klart frem at brødrene førte felles myntpolitikk. Studier av hertugens mynttyper viser det samme – mynttyper og vektstandarder korresponderer med kongens mynter. I likhet med erkebiskopens mynter, som sirkulerte sammen med kongens mynt utenfor erkebiskopenes områder, sirkulerte hertugens mynter utenfor hertugens områder. Det har vært foreslått at hertug Håkon kanskje ble tildelt erkebiskopens tapte myntrett. En slik omfordeling av myntrett har funnet sted i hvertfall i Frankrike, og man kan ikke se bort fra at dette også har skjedd her til lands.
Tegning av det eldste myntverkstedet i Erkebispegården. Tegning Richard Cuttler, Riksantikvaren
I 1299 døde kong Eirik Magnusson og Håkon ble ny konge. Med dette ble all utmynting i Norge igjen samlet under kronen. Først da kong Hans ble valgt til Norges konge i 1483, kom det til en annen myntherre i landet – et forhold som skulle vare frem til reformasjonen i 1537. Nok en gang var det erkebiskopen i Nidaros som fikk myntrett, som følge av at Hans bekreftet erkebiskopens retter fra 1277. Også denne gang var det kongens myntsystem som lå til grunn for erkebiskopens utmynting – erkebiskopens mynt skulle være «jaffngod mynt wid Danske penninge». For første gang står de norske erkebiskopene frem med egne navn på mynten – men det er en annen historie.