Stormennene på Åker ved Hamar kontrollerte betydelige deler av Innlandet i merovingertiden (ca. 550–800 f.Kr.). Praktfulle gjenstander, rester av store bygninger, kokegroper og spor av håndverk på denne gården ved Mjøskanten viser til Åkers sentrale posisjon – her har stormenn styrt og smedene arbeidet. Men hvordan klarte høvdingmakten på Åker å skaffe seg kontrollen over store deler av innlandet? Gjennom arkeologisk feltarbeid i forbindelse med etablering av ny riksvei 3/25 gjennom Løten og Elverum har det blitt søkt etter svar.
Figur 1: Løten og Åker ved Hamar, sentrale steder for innenlands ferdsel. Kart: Ingvild Tinglum Bøckman og Axel Mjærum, KHM.
I Mjøsbygdene og deler av Løten er det et rikt jordbrukslandskap, mens Østerdalen er skogens rike. De to områdene er på mange vis vidt forskjellige, nå som i fortiden. En kulturhistorie om innlandet kan derfor knapt skrives uten å diskutere samspillet mellom enorme rikdommer i utmarka og jordbrukslandet rundt Mjøsa og i de store dalførene.
Skipsfunn og beretningene om vikingenes sjøreiser har fanget manges oppmerksomhet, og etableringen av maktsentre med importgjenstander og annen rikdom i kyststrøkene viser sjøfartens betydning. Gjennom arbeidet med kildematerialet fra forhistorien i Løten og Elverum har det imidlertid blitt langt klare at også landtransporten har vært betydningsfull langt tilbake i forhistorien, og at varene som ble fraktet og kontaktene som ble etablert har vært sentrale i utformingen av forhistorien.
Figur 2: På Åker i Hamar ble det i årene mellom 1868 og 1912 gjort flere funn av bl.a. deler av et skjold og et sverd, pyntebeslag fra seletøy og en praktfull beltespenne. Funnene forteller mye om lokal rikdom og om en samfunnselite med kontakter langt utenfor grensene til det moderne Norge på slutten av 500-tallet. Foto: Eirik Irgens Johnsen, KHM.
Og bakom synger skogene
Det relativt flate og lett forserbare landskapet innbyr til å anvende Løten som et krysningspunkt mellom to av hovedregionene i innlandet, Mjøstraktene og Østerdalen. Indikasjoner på slik tverrgående ferdsel finnes svært langt tilbake i tid, og muligheten for å få transportert overskuddsvarer langs farbare ruter kan være noe av forklaringene på at omfattende gropfangstsystemer for elg ble etablert i Østerdalen (fig. 3). De eldste stammer fra slutten av steinalderen, og systemene ble driftet og vedlikeholdt til langt opp i jernalderen.
Utgravningene på Grunset i Elverum har bidratt til å sprenge de antatte tidsrammene for denne fangstformen. Ved utgravningene ble det også påvist spor etter traktformede ledegjerder mellom gropene, en form for ledegjerder som tidligere kun er kjent i forbindelse med reinfangst.
Figur 3: Fangstgropene ble gravd som rektangulære kasser (se fargeforskjellene i profilet til venstre på bildet), og de måtte være både trange og dype nok til at elgen ikke kom seg ut igjen. Enkelte av gropene i på Grunset i Elverum hadde vært skåret nesten to mannshøyder ned i grunnen. Foto: KHM.
Hva skal en grovsmed by på?
Dette spørsmålet stiller Hans Børli sitt dikt om grovsmed og finsmed:
«Ringer på kvinnehender,
plogjern i såvarm jord.
Hva har den største verdien?
Åkrene gir deg svar.»
Bøndene som etablerte seg på Hedmarken, tok stadig i bruk ny jord og til arbeidet trengte de varige redskaper. De store skogsområdene i Østerdalen var rike på myrmalm, og utover i jernalderen fikk jernproduksjonen økt betydning (fig. 4 og 5), og i middelalderen ble i tillegg trekullet en viktig handelsvare. Både jern og trekull kunne fraktes langs de samme landrutene som fangstproduktene lenge hadde fulgt, og etter hvert som produksjonen vokste, fikk bøndene et overskudd av både jern- og jordbruksprodukter som kunne omsettes.
Nettopp her er kanskje Åkers nøkkelrolle å finne, som sentralpunkt for ferdselen med varer til og fra Østerdalen i øst, Gudbrandsdalen i nord og ikke minst vannveien mot Minnesund og Eidsvoll i sør og Toten i vest. På Åker kunne produktene samles inn og viderefordeles til andre landskapsområder.
Figur 4: Én av 24 jernproduksjonsovner fra merovingertiden, som ble gravd ut på Ånestad. På deler av 700-tallet e.Kr. ble det produsert 200–300 kg jern på gården, langt mer enn det gårdsdriften krevde. Foto: KHM.
Figur 5: Merovingertidens jernproduksjon krevde dyktige metallhåndverkere. I boken med resultatene fra utgravningene i forbindelse med ny riksvei 3/25 presenteres et depotfunn fra Storhov i Elverum og ny innsikt i grovsmedens arbeid. Foto: Vegard Vike, KHM.
Landeveien gjennom Løten
By på Løten ligger sentralt langs ferdselsåren mellom øst og vest, og skal man ferdes mellom Mjøstraktene og Østerdalen er det knapt noen vei utenom. Gravfeltet på By tok pulsen på denne øst-vestgående kommunikasjonen, og de rike smed- og ryttergravene fra slutten av jernalderen i og omkring By vitner om resursene som har blitt flyttet til lands og på den mindre vannveien langs Svartelva.
Kontrasten er stor til det nyoppdagede gravfeltet på Skillingstad (fig. 6), der gravene fikk et langt enklere preg. Dette gravfeltet og kokegroplokalitetene som ble undersøkt i Løten viser til den vanlige bondebefolkningens virke, men uten deres innsats i inn- og utmark ville det ikke vært grunnlag for stormannsveldet på Åker.
Figur 6: Deler av gravfeltet på Skillingstad sett fra luften. Fotograf: Magne Samdal, KHM.
Figur 7: En begravelse, slik det kanskje foregikk på Skillingstad i eldre jernalder. Illustrasjon: Ingvild Tinglum Bøckman, KHM.