Oppdaget ny bergkunst på kaffeplassen som ble brukt under en arkeologisk utgravning for 23 år siden.
Skatteøya!
Årøya må være Nord-Norges svar på den berømte Skatteøya (Treasure Island) som beskrevet i boka til Robert Louis Stevenson. Selv om det ikke er funnet en tradisjonell sjørøverskatt i form av en skinnende kiste med gull og dubloner er det funnet noe enda bedre. Det er i dag registrert et stort antall kulturminner med stor variasjon av alle slag rundt hele øya og de dateres til steinalder, jernalder, middelalder og nyere tid.
Figur 1. Oversikt over kjente kulturminner på Årøya registrert i Riksantikvarens database, Askeladden.
Årøya; Ladnesuolo på samisk og Linna på kvensk, er ei lita øy med et areal på 6,38 km² som ligger strategisk plassert midt i Altafjorden. Øya ligger mellom de rike steinalderboplassene ute på Sørøya og et par mil fra Nord-Europas største samling av bergkunst som er innskrevet på UNESCO’s Verdensarvliste.
Skattene på Årøya er spektakulære og det er kulturminner som består av flere steinalderboplasser, gravsteder, samiske offerplasser og bjørnegraver. Det er gjort enkeltfunn av vevsverd av hvalbein fra jernalderen og det er funnet et vakkert sølvbelte og et bronsekjede fra middelalderen. Det er liketil et lite festningsverk her, et sjeldent palisadeanlegg som Kong Christian IV anla i årene 1610–11 som et tiltak under Kalmarkrigen. Festningen ble også brukt som lokalt fengsel og tingsted utover 1600-tallet. Den første kirka i Alta ble bygd på Årøya i 1694, antagelig av materialer som svenskene tok med til utløpet av Altaelva. Kirka ble flyttet til Talvik i 1705.
Utgravningen i 1995
Jeg gjorde mitt første bekjentskap med Årøya i 1995 da jeg som ung student ledet en arkeologisk utgravning her. Oppdraget vårt var å undersøke en større boplass fra yngre steinalder, som var over 6000 år gammel. I løpet av den fem uker lange utgravningen ble vi godt kjent med øya og vi gikk mange fine turer i helgene for å se på kulturminnene som allerede var registrert. Vi gjenoppdaget da en bjørnegrav som alle trodde var tapt. Steinalderboplassen som vi undersøkte lå på en flat og fin terrasse ovenfor bygda Kongshus med flott utsikt mot fastlandet, men stedet er også utsatt for vær og vind. I løpet utgravningen hadde vi kanskje noen få dager med opphold og sol, for det meste var det 7 grader, regn og iskald nordavind. For å spare tid i lunsjen, med å gå til og fra huset der vi bodde, etablerte vi en kaffe- og lunsjplass like under et berg rett ved der vi gravde. Her satt vi hver dag med matpakken og kaffen vår. For å komme litt i ly av den kalde vinden som blåste inn fjorden satt vi tett inntil med ryggen mot berget, og lite visste vi hva berget gjemte.
Da vi hadde avdekket hele boplassen var det tydelig at vi hadde funnet et større område mellom tuftene hvor det hadde vært ildsteder preget av sterk varme. Her fant vi tykke lag med rød oker. Oker er et leireslag som inneholder jernoksider og leiren kan tørkes og finmales og anvendes som fargepigment. Det var tydelig at leiren må ha vært brent før knusingen siden utgravningsområdet var rødgyllent. Vi visste at det var oker vi fant og at det har vært brukt som fargestoff i førhistorisk tid. Ofte finner man dette strødd over de døde i gravene og ikke minst er dette bruk som fargestoff i de mere kjente paleolittiske hulemaleriene i Sentral-Europa.
Figur 2. Her dokumenterer jeg og arkeolog Ragnhild Myrstad et ildsted med tykke lag av rødoker på Årøya i 1995. Foto: Honna Havas.
En æra for nye funn av hellemalinger
I 1995 var helleristningene i Alta godt kjent men ennå viste man lite om de nordligste hellemalingene. Malerier og figurer malt av oker og fett var noe vi hadde sett på studietur i Frankrike etter å ha besøkt de kjente hulene; Font de Gaume, Grotte de Rouffignac og kopien til Lascaux i Dordogne.
Den første rødokermalingen i nord ble funnet på ei lita steinhelle i 1937. Denne besto av geometriske figurer (Ts. 4628a), og hella hadde dekket ei steinaldergrav i Nyelv i Øst Finnmark. Kun et av de fem hellemalingsfeltene under Rafsnesfjellet i Alta var kjent før 1995. Dette var to figurer som ble dokumentert i 1967 av Tromsø Museum, og det blir fortalt at menneskefiguren ble dekket til i gamle dager da folk trudde dette var djevelens tegn. Nord-Europas største hellemalingsfelt ligger i Indre Billefjord og lokalitetene ble ikke oppdaget før i 2001. Etter den tid er det blitt registrert en rekke nye spektakulære lokaliteter med en stor variasjon av figurer malt på hellere og under berg i Nord-Norge. Den største konsentrasjonen av hellemalingslokaliteter befinner seg i dag i Altafjorden.
Figur 3. Hellemalingslokalitetene i Troms og Finnmark. Det vil si figurer som er malt under en heller eller i et overheng i berget eller i fjellet. Illustrasjon: Ingrid Sommerseth
En arkeolog krysser sine spor med jubel
I år besøkte jeg Årøya for første gang etter utgravningen i 1995, i forbindelse med dokumentasjon og skjøtsel av bergkunst i regi av Riksantikvarens bevaringsprogram sammen med Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum IKS. Grunnen til gjenbesøket var at det hadde blitt funnet en ny figur på Årøya i 2017. Funnet ble behørig omtalt i media som et gladfunn, både julaften og bursdag på en og samme dag for den glade arkeologen som oppdaget denne. Figuren ble behørig dokumentert i år og vi skjønte at det måtte være flere figurer rundt om på Årøya.
For en arkeolog som krysser sine spor ble det derfor et særdeles hyggelig jubelmøte med Årøya igjen. Like før ferga skulle ta oss tilbake sa jeg til mine kolleger at vi måtte ta oss en pause på vår kjære kaffeplass, bare for mimringens skyld. Etter å ha studert flere hellemalingslokaliteter lærer man hva som er lurt å se etter, til hvordan malingsspor kan fremtre på bergene. Kaffen ble slurpet og sjokoladen ble spist og da jeg snudde meg så jeg at «kaffeberget» hadde spor av rød okermaling. Hvordan kunne vi unngå å se dette for 23 år siden? Ved hjelp av billedbehandlingsprogrammet iDStretch, en app som man kan laste ned på mobilen, fikk jeg filtrert ut rødfargene og de røde okerfigurene ble da tydelige. Jubelen var stor og vi kunne skille ut flere menneskefigurer og noen runde tegn malt med fingrene.
 |
 |
Figur 4. De nye figurene på Årøya i naturlig lys og med iDStretch. Foto: Ingrid Sommerseth
Det at vi nå finner flere hellemalingsfelt viser at bergkunsten kanskje er vanligere enn vi tidligere har antatt, og det er tydelig at hellemalinger også kan knyttes til boplasser. Boplassen som vi gravde ut for 23 år siden var full av røstet rødoker, boplassen ligger kun 50 meter fra de nye figurene og begge lokalitetene følger samme høyde over havet. Det er opplagt at okeren har vært brukt til å male figurene på Årøya og trolig har okeren vært brukt til maling flere andre steder i Altafjorden. Oppdagelsen av de nye figurene på Årøya gir derfor verdifull innsikt på å forstå samspillet mellom boplass og plassering av hellemalinger, noe som kan være til stor hjelp når man skal finne nye hellemalingslokaliteter. De nye figurene åpner opp for at de også var et daglig syn for de som bodde på Årøya for 6000 år siden. Mitt nye motto er at det lønner seg for en arkeolog å krysse sine spor, og gleden ved å gjøre nye oppdagelser, finne «min» spesielle bergmaling, er euforisk. Jeg skjønner kollegene mine som sammenligner nye funn med gleden av jul og bursdag på en og samme gang, og føyer meg inn i rekken som nyfrelst bergkunstarkeolog.