Figur 1: Det flateavdekkete området på Holstad.

På Holstad i Ås kommune i Viken undersøker Kulturhistorisk museum i disse dager bosetnings- og dyrkningsspor i utmark som en del av det toårige utgravningsprosjektet E18 Retvet-Vinterbro. I forkant av undersøkelsene var det knyttet mest spenning til en mulig tuft med datering til 600-tallet e.Kr., altså merovingertiden. Det var også registrert et lite antall kokegroper og flere områder med dyrkningsspor, som skulle undersøkes ved søkesjakter og maskinell flateavdekking.

Figur 2: Lokaliteten før undersøkelsen.

Dyrkningssporene på Holstad består av flere store dyrkningslag, altså fossile matjordslag som vitner om eldre tiders jordbruk. I ett av disse ble det funnet en del brent leire under registreringen. Dyrkningslaget ligger i et område med lettdrenert sand, noe som regnes som en viktig lokaliseringsfaktor for tidlig jordbruksbosetning  fra slutten av steinalderen  og bronsealderen.

Figur 3: Et av de tre toskipede husene. Huset ligger inn mot et lite berg i kanten av en fin, lettdrenert flate. De hvite tallerkenene markerer stolpene som har båret tak og vegger.

Med dette i bakhodet ble det gravd søkesjakter, strategisk plassert mellom tallrike stubber etter moderne skogdrift. Det ble tidlig gjort funn av stolpehull og kokegroper, og etter hvert har vi endt opp med å flateavdekke et større sammenhengende område med spor etter minst seks bygninger. Tre av disse bygningene er toskipede langhus med en lengde på 13–20 meter, mens de tre siste er mer utypiske u-formete konstruksjoner uten spor etter en indre bærekonstruksjon.

Figur 4: Oversiktskart over området hvor det er gjort funn av bygninger. De fargede feltene representerer stolpehull og grøfter tilhørende de identifiserte bygningene.

Toskipede langhus ble hovedsakelig reist i sen steinalder og tidlig bronsealder (ca. 2350–1500 f.Kr.). Hus fra denne perioden kjenner vi fra tidligere utgravinger, for eksempel i Løveskogen i Tjølling i Larvik og på Opstad i Sarpsborg. Likevel er hus fra denne perioden svært sjeldne sammenlignet med hus fra enkelte andre deler av forhistorien (se særlig eldre jernalder, ca 500 f.Kr. – 540 e.Kr.).

Figur 5: En mulig overløper til en skubbekvern. Overløperen er en stein som ble brukt til å male korn og andre plantematerialer mot en flat stein – en underligger.

Tidligere har vi presentert en mulig overløper til en skubbekvern  fra Holstad, og denne ble funnet i toppen av et stolpehull under avdekkingen av et av de toskipede langhusene.

Undersøkelsen av husene vil gi oss ytterligere kunnskap om bosetningens karakter og alder, og funnene på Holstad utgjør et verdifullt og kjærkomment tilskudd til det forholdsvis tynne kildematerialet om den tidlige jordbruksbosetningen på Østlandet.

The post Gårdsanlegg fra senneolitikum/bronsealder på Holstad appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Oversikt over lokaliteter på E18-prosjektet Retvet-Vinterbro 2021

E18-prosjektet Retvet-Vinterbro er det største utgravingsprosjektet i Follo noen sinne. I løpet av 2021 og 2022 skal prosjektet undersøke totalt 23 ulike lokaliteter. Her følger en beskrivelse av de lokalitetene vi skal undersøke i 2021.

Kart over utgravingsområdet til E18prosjektet Retvet-Vinterbro

Nordby vestre

Nordby vestre ligger lengst nord av de områdene som skal undersøkes i år. På en liten bakketopp mellom Kongeveien og E18 er det registrert spor av en omtrent 20 meter lang bygning, og det er også påvist en kokegrop. Bygningen er foreløpig datert til eldre bronsealder (1700-1100 f.Kr.), mens kokegropa er tidfestet til siste del av eldre jernalder (500 f.Kr.-550 e.Kr.)

Ris

Om lag en kilometer lenger sør ligger Ris. På Ris skal vi undersøke en liten lokalitet hvor det er registrert stolpehull og nedgravninger. Det foreligger dateringer fra yngre jernalder (550-1050 e.Kr.) og høymiddelalder (1050-1350 e.Kr.) på Ris. Det er usikkert hva slags aktivitet de registrerte strukturene representerer, men dateringene til yngre jernalder/middelalder tilsier uansett at undersøkelsen vil kunne gi verdifullt tilfang til den relativt begrensete kunnskapen vi har om byggeskikk og bosetningsaktivitet i disse periodene.

Sneis

Øst for Ris, inne i skogen, ligger en stor lokalitet på en sør-sørøst-hellende flate. Fra registreringen ble det påvist noen funn av flint og slått kvarts i tillegg til et eldre dyrkingslag, en kokegrop og to stolpehull. C14-datering fra dyrkningslag viser aktivitet i romertid, men den lettdrenerte undergrunnen av sand gir, sammen med flintfunn og stolpehull, potensial for spor av bosetning fra seinneolitikum (2400-1700 f.Kr.) og bronsealder (1700-500 f.Kr.)

Holstad

Litt over en kilometer sørøst for Sneis ligger Holstad. Lokaliteten ligger i en slak sørvestvendt skråning, hvor det ikke har vært dyrket i nyere tid. Her er det registrert flere dyrkningsflater og kokegroper datert til eldre jernalder (500 f.Kr.-550 e.Kr.). Det er også registrert en mulig tuft, og trekull fra et prøvestikk i tufta er datert til merovingertid (550-800 e.Kr.). Tufta består av spredte steiner plassert i en rektangulær form, og måler om lag 8 x 5,5 meter.

Bygninger fra merovingertid er forholdsvis sjelden vare på Østlandet, og muligheten til å undersøke en urørt tuft er derfor unik. Utgravningen på Holstad vil derfor primært være fokusert på tufta og området rundt denne. De viktigste målene med undersøkelsen vil være å klarlegge bygningens konstruksjon, eventuell rominndeling og hvilke funksjoner den har hatt, samt om det kan påvises spor av aktivitet rundt tufta.

Askjum/Skuterud

Ytterligere to kilometer mot sørøst ligger gårdene Askjum og Skuterud. På disse gårdene er det registrert en rekke lokaliteter med ulike kulturminnetyper, deriblant en hulvei, kokegroper, og ikke minst en mulig grav fra mesolitikum (9500-4000 f.Kr.). Kulturmiljøet domineres imidlertid av et stort gravfelt på et høydedrag hvor det er registrert om lag 45 gravhauger og –røyser. I løpet av to feltsesonger skal en mindre del av dette gravfeltet undersøkes, totalt omfatter dette åtte gravhauger/røyser, seks mulige gravrøyser og to mulige tufter.

Gryteland

Mot sør-øst, i siktavstand fra Askjum og Skuterud, ligger Grytlandsgårdene i et vakkert og bølgende jordbrukslandskap. Det er kjent flere gravfelt fra jernalder (500 f.Kr.- 1050 e.Kr.) i området og ved registrering har det fremkommet spor etter både bosetning og dyrkning fra flere perioder av forhistorien. På Gryteland har vi mulighet til å undersøke endringer over tid innenfor et mindre lokalområde da det er påvist en rekke lokaliteter med aktivitets- og dyrkningsspor med dateringer fra både romertid (0-400 e.Kr.) og vikingtid/tidlig middelalder (800-1050 e.Kr og 1050-1150 e.Kr.). Disse områdene ligger nå i skog, og vi har håp om at beliggenheten har bidratt til gode bevaringsforhold.

Bernhus

Rett sør-øst for lokalitetene med dyrkningsspor ligger husmannsplassen Bernhus, som, i motsetning til hovedgårdene på Gryteland, kan skilte med lettdrenert undergrunn av sand og morene. På Bernhus ligger en gravhaug som det i nyere tid har blitt anlagt potetkjeller i. Det er i tillegg registrert bosetningsspor i form av kokegroper, stolpehull og andre aktivitetsspor utover det meste av et nær 20 mål stort område med dyrket mark. Det fremkom også fine skår av dekorert keramikk fra romertid (0-400 e.kr.) under registreringen, samt brente bein som kan komme fra branngraver uten bevart overflatemarkering. Den lettdrenerte undergrunnen, sammen med enkelte funn av flint, gir også et potensial for spor av jordbruksbosetning fra det tidligste jordbruket i Norge. På Grytelandsgårdene er det tidligere gjort flere funn av steinøkser som underbygger et slikt potensial. Fra registreringen foreligger dateringer til romertid (0-400 e. kr.) og vikingtid (800-1050 e.kr.).

Sistnevnte datering er særlig interessant da bosetning fra vikingtid er relativt sjelden vare. En omorganisering av bosetningen på 500 og 600 tallet e.Kr. medførte at en rekke bosetningsområder ble forlatt og nye etablert. Enkelte områder viser imidlertid kontinuitet i bosetningen gjennom hele jernalder og inn i vikingtid. Er Bernhus et slikt sted?

Et bosetningsområde der folk og fe har holdt til i flere hundre år inneholder nødvendigvis spor av mange ulike aktiviteter. Vi håper bevaringsforholdene er gode nok i den løse sandjorden til at vi får innblikk i boplassens organisering og ulike håndverks- og teknologiprosesser.

The post Oversikt over lokaliteter på E18-prosjektet Retvet-Vinterbro 2021 appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Kulturhistorisk museum har nå avsluttet en ni uker lang undersøkelse på Husebyjordet ved Lørenfallet i Sørum. Utgravningen påviste et bemerkelsesverdig høyt antall spor etter bygninger fra jernalder konsentrert innenfor et forholdsvis lite område. Totalt ble sporene etter 24 forhistoriske bygninger og en gravhaug identifisert.

Et rikt jernaldermiljø

På Husebyjordet og resten av Sørumsletta er det et svært rikt kulturmiljø som spenner fra yngre steinalder til middelalder, med særlig stor tetthet av gravminner og bosetningsspor fra jernalder. I tillegg er det gjort et svært høyt antall funn med metallsøker på jordene på Sørumsletta de siste årene. To slike funn utløste arkeologiske utgravninger senest i 2019: en redningsgraving av to våpengraver fra vikingtid på Ålgård, om lag 200 meter sør for utgravningsområdet, samt en undersøkelse av et flerfaset gårdskompleks fra førromersk jernalder til vikingtid på gården Sørum nordre.

Oversiktskart over nærområdet. Undersøkelsesområdet er markert med rødt.

Årets undersøkelse omfatter to lokaliteter i dyrka mark i den nordre enden av Husebyjordet. Feltene ligger inn mot kanten av det store leirraset Lørenfallet som gikk sommeren 1794, og rett utenfor tettstedet med samme navn. Bakgrunnen for undersøkelsen er detaljregulering av områder til bebyggelse, samt en ny undergang under Fv. 171. Allerede i 1999 undersøkte KHM blant annet et langhus fra romertid kun 40 meter nordøst for årets undersøkelsesområde (id 15962, Stene 2000). Jernalderbosetningen på stedet er dermed delvis kjent fra før, men resultatene fra årets graving vil tilføre en ny dimensjon.

Kart over leirrasset ved Løren i 1794. Årets utgravningsområde er markert med rødt.

Stolper så langt øyet kan se…

Akershus fylkeskommunes (AFK) registreringer i 2017 og 2018 påviste et stort antall stolpehull langs den sørvestre siden av Fv. 171, lokalitet id 231680. Trekull fra to stolpehull ble datert til førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f.) og folkevandringstid (400-550 e.Kr.), og vi forventet derfor å finne spor av flere bygninger fra ulike deler av jernalder. Omfanget av de forhistoriske sporene som utgravningen avdekket skulle imidlertid vise seg å være langt større enn forventet. Totalt ble det avdekket et relativt beskjedent område på 2086 m², men her ble det påvist hele 1068 strukturer, deriblant 861 stolpehull, 38 groper og 7 kokegroper. I tillegg var en om lag en fjerdedel av det avdekkede området forstyrret av moderne kabelgrøfter som løp langs Fv. 171. Strukturtettheten innenfor lokaliteten var derfor ekstremt høy, og deler av lokaliteten fremstod som helt gjennomhullet.

Oversiktsbilde over utgravningsområdene på Husebyjordet. Legg merke til raskanten til skredet fra 1794 i høyre bildekant. Bildet er tatt mot sørvest.

Etter mye tankevirksomhet klarte vi til slutt å identifisere sporene av 20 bygninger! Kun sju bygninger ble påvist i fullstendig utstrekning. Dette skyldes at de aller fleste bygningene lå med lengderetningen orientert nordøst mot sørvest, slik at kun deler av bygningen lå innenfor utgravningsområdet. Generelt sett var bygningene svært like med tanke på størrelse og stolpesetting, men den store tettheten av stolpespor medførte at inngangenes plassering og rominndeling i hver enkelt bygning ikke lot seg identifisere. Plasseringen var slik at kun et fåtall av bygningene kan ha vært samtidige. Med dette i bakhodet skal det derfor bli svært interessant å undersøke bosetningens alder og varighet nærmere når vi etterhvert får dateringsresultater fra utgravningen.

Hus 13 er en av de større bygningene på feltet. Det målte 33,5 meter i lengde og 8,6 meter i bredde, og, vil dermed ha hatt en grunnflate på om lag 290 kvadratmeter. I motsetning til de fleste bygningene ligger hus 13 ikke orientert mot nordøst.

En fotgrøft – og flere bygninger

På den nordøstre siden av veien var det primært registrert kokegroper og en mulig fotgrøft etter en bortpløyd gravhaug på lokalitet id 247508. Utgravningen påviste imidlertid også et stort antall velbevarte stolpehull innenfor lokaliteten, selv om de lå langt mer spredt her. Totalt ble det påvist 436 strukturer: 368 stolpehull, 42 kokegroper, 2 ildsteder, 1 fotgrøft og 1 mulig ovn. Fire bygninger ble påvist, hvorav et minst 40 meter langt og 8,6 meter bredt treskipet hus med to bevarte ildsteder. Også her lå bygningene orientert med lengdeaksen om lag nordøst mot sørvest, og to av bygningene har flere likhetstrekk med bygningene sørøst for Fv. 171, og området bør trolig tolkes som et fortsettelse av den samme bosetningen.

Dronefoto av hus 7 etter ferdigstilt undersøkelse. Bygningen har vært minimum 40 meter lang og 8,6 meter bred, med en grunnflate på om lag 350 kvadratmeter.

Det ble dessverre ikke funnet spor etter begravelser innenfor eller i den påviste fotgrøfta. Det ble derimot påvist flere strukturer innenfor og under grøfta som kan bidra til å tidfeste oppføringen av den bortpløyde gravhaugen. Ett stolpehull tilhørende en av bygningene, hus 11, lå delvis under fotgrøfta, og det lå også en velbevart kokegrop innenfor grøfta. Vi har derfor et håp om å få etablert en bakre avgrensning for når haugen kan ha blitt oppført.

Dronefoto av fotgrøfta og hus 7 på lokalitet id247508.

Hva nå?

Nå starter vi etterarbeidsfasen av prosjektet, hvor vi i første omgang sikrer dokumentasjonen og det prøvematerialet som er hentet ut fra de undersøkte strukturene. Prøvematerialet er omfangsrikt – det ble tatt ut hele 207 makrofossilprøver fra stolpehull tilhørende de 24 bygningene. Nå skal et utvalg av prøve vaskes og daterbart materiale sendes til analyse. Så får vi vente i spenning for å se hvilke svar analysene av prøvematerialet vil gi, og ikke minst hvilke nye spørsmål analyseresultatene vil reise.

En del av det naturvitenskapelige prøvematerialet fra utgravningen. Et utvalg av prøvene skal nå vaskes for å finne daterbart materiale, slik at vi kan tidfeste bygningene.

The post En flateavdekking utenom det vanlige appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I løpet av tre uker i august og september gjennomførte Kulturhistorisk museum en mindre flateavdekking på Hval ved Frogner i Sørum, Akershus. Fra tidligere er det kjent et lite gravfelt med to gravhauger kun 50 meter nord for utgravningsområde. Her ligger det en langhaug på 14 meter og en rund haug med 26 meter i diameter. Utgravningen avdekket et lite gårdstun fra eldre jernalder på en markert rygg i det duvende terrenget.

Et gårdstun fra eldre jernalder

Med bakgrunn i Akershus fylkeskommunes registering visste vi at vi kunne forvente å finne kokegroper, og vi ble derfor positivt overrasket da vi også avdekket sporene etter tre stolpebygde bygninger fra siste halvdel av eldre jernalder, ca. 1 e.Kr.–550 e.Kr. Sett sammen med gravhaugene ser det ut til at utgravningen dermed gir et godt innblikk i hvordan gårdtunet kunne være organisert på Romerike i slutten av eldre jernalder.

Utgravningsområdet på Hval, med bygninger markert. Gravhaugene mot nord berøres ikke av tiltaket.

Flateavdekking av lokaliteten

Bygningene

Bygningene ligger samlet sentralt på lokaliteten, mens kokegropene ligger i tre klynger nord, øst og sørøst for bygningene. Hus 1 og 2  ligger i et tilnærmet flatt område midt oppe på ryggen. Vi klarte ikke å påvise den nordvestre enden av hus 1 og det er derfor uklart nøyaktig hvor langt huset har vært. Vi kan likevel si at det minimum har vært 20 meter langt og 8,5 meter bredt. Trolig har hus 1 fungert som bolig for både folk og fe, men det lot seg dessverre ikke gjøre å påvise spor av rominndelinger. To små ildsteder viser at den sørøstre delen av bygningen har vært oppvarmet. Muligens har boligdelen ligget her?

Hus 2 har vært noe mindre, og måler 13,5 x 7,5 meter. Det er uklart hva slags bygning hus 2 har vært, men et ildsted kan indikere at det for eksempel kan ha vært et verksted eller ei smie. Hus 1 og 2 var plassert i en vinkel i forhold til hverandre, slik at det ble dannet et tunområde mot nord. Plasseringen medfører at tunet ligger i noe skrånende terreng. Samtidig har det vært godt skjermet mot vind fra sørøst, den dominerende vindretningen på stedet.

Den tredje bygningen, hus 3, måler 8 x 3,5 meter, men har trolig vært omtrent 10 meter langt. Bygningen lå plassert et par meter ned i skråningen mot nord, og overlapper med hus 2.  Disse kan derfor ikke har vært samtidige, men det er uklart hvilken av de to som er eldst. Den likeartede størrelsen og plasseringen kan tilsi at hus 2 og 3 kan ha hatt samme funksjon.

Tolkning av hus 1, den største bygningen på Hval.

De tre bygningene lå samlet i en klynge. Hus 1 og 2 ligger vinklet på hverandre slik at det dannes et skjermet tun mot nord.

Datering av husene

Det ble ikke gjort funn av gjenstander som kan datere bygningene på Hval. Måten bygningene er konstruert på antyder at bygningene skal dateres til slutten av eldre jernalder, ca. 1 e.Kr.–550 e.Kr. Ettersom det ble funnet ildsteder i alle tre bygninger har vi likevel et godt håp om å få tidfestet bygningenes bruksfaser mer nøyaktig. I tillegg vil det også bli sendt forkullet korn fra stolpehullene til datering, noe som kan fortelle mer om når bygningene ble reist.

Forkullet korn fra en av de undersøkte kokegropene på lokaliteten

The post Et jernaldergårdstun på Hval appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I perioden 23. mai til 24. juni utførte Kulturhistorisk museum (KHM), Telemark Fylkeskommune (TFK) og Norsk Maritimt Museum (NMM) et prosjekt ved Møsvatn i Vinje og Tinn kommuner i Telemark. Møsvatn ligger på 918,5 moh. og er landets tredje største kunstige innsjø med et areal på nærmere 78 km² ved fullt magasin. Møsvatn fungerer i dag som hovedmagasin for Frøystul kraftverk og er en del av Skiensvassdraget. Før reguleringen i 1903 besto Møsvatn av tre mindre vann: Kråmvatn, Martinsfjorden og Møsvatn. I dag er vannstanden regulert opp 16,5 meter og det er anslått at et område på 35 km² er oppdemt. Vassdraget skjærer seg innover det sørlige Hardangervidda og har vært en viktig kommunikasjonsåre innover mot vidda i forhistorisk og historisk tid.

Arkeologiske undersøkelser i forkant av vannkraftutbygging ble innført først i 1960 og utbyggingen av Møsvatn, som foregikk i perioden 1903-1942, ble dermed utført uten kartlegging eller videre undersøkelser av kulturminner. I 2008 ble det innført en avgiftsordning som skal brukes til å finansiere kulturminnetiltak i vassdrag der opprinnelig konsesjon ble gitt før 1960. Sektoravgiften skal dekke kartlegging, sikring og utgraving av kulturminner i regulerte vassdrag, men også rapportering og formidling av resultatene. KHM, TFK og NMM har derfor utarbeidet og gjennomført et samarbeidsprosjekt som tar utgangspunkt i nye problemstillinger knyttet til den kjente jernvinneaktiviteten ved Møsvatn.

Kart over Møsvatn med registrerte kulturminner markert med røde prikker. Strandlinjer hentet fra et kart fra 1860, altså før reguleringen, er lagt over et moderne kart (illustrasjon: Lise Loktu/Telemark Fylkeskommune).

Det har lenge vært kjent at det har vært stor jernvinneaktivitet ved Møsvatn i jernalder og middelalder, blant annet gjennom skriftlige kilder. I perioden 1960-1973 undersøkte Irmelin Martens et stort antall tufter og jernvinneanlegg ved Møsvatn, hovedsakelig på Tangen og Hovdøya. Undersøkelsene viste at den eldste jernvinneaktiviteten ved Møsvatn stammer fra 500-tallet e.Kr. og at aktiviteten fortsetter frem til tidlig på 1200-tallet. I 1999 ble de fire øverste meterne av reguleringsonen (914,5-918,5 moh.) rundt store deler av Møsvatn kartlagt av Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) i forbindelse med fornyelse av reguleringskonsesjon. Et stort antall kulturminner ble registrert, i all hovedsak kullgroper, jernvinneanlegg og tufter. Det ble også registrert seks steinalderboplasser. Martens’ undersøkelser var den første arkeologiske forskningen på jernvinna i Norge og har i stor grad vært med på å forme den moderne jernvinneforskningen her til lands. I løpet av de mer enn 40 årene som har gått siden Martens´ undersøkelser har imidlertid norsk arkeologi gjennomgått en enorm utvikling både metodisk og teoretisk. Digital innmåling og nye naturvitenskapelige analysemetoder gir helt nye muligheter for å tolke utviklingen av jernvinneteknologien og sette jernvinneaktiviteten inn i en samfunnsmessig sammenheng. 

Reguleringssonen ved Møsvatn ved feltarbeidets oppstart, 24. mai (Foto: Kulturhistorisk museum).

En viktig del av årets undersøkelser har vært å kartlegge store områder av reguleringssonen. Dette har vært avgjørende for å finne godt egnede objekter for utgravning, men det gir også viktige opplysninger om jernvinneanleggenes geografiske spredning og topografiske lokalisering. En hovedutfordring i forbindelse med dette arbeidet har vært at store deler av reguleringssonen ved Møsvatn har vært dekket av snø og is, og at vannstanden raskt stiger når smeltingen begynner. Store deler av reguleringssonen har derfor vært tilgjengelig for arkeologene i et svært kort tidssrom, ofte bare i timer eller noen dager. Det enorme omfanget av reguleringssonen ved Møsvatn har derfor gjort det nødvendig å prioritere områder hvor det på forhånd kunne forventes å være kulturminner med høyt vitenskapelig potensial. Kartleggingen har stort sett foregått i følgende områder: Hondlebukta/Svillinge, Kråmviki, Kråmøyi, Draghaugøya, Mellomøyi, nordsiden av Tangen, Mogen samt områder ved Skinnarbu og Frøystul. Kartleggingen har i tillegg til et antall nyregistrerte jernvinneanlegg, kullgroper, tufter og steinalderboplasser også gitt oss mulighet til å kontrollregistrere tidligere kjente kulturminner. Ved å sammenstille dagens kulturminner med tidligere opplysninger kan vi få ny kunnskap om omfanget av erosjonsprosessene som foregår i reguleringssonen.

Eksempel på hvordan et typisk jernvinneanlegg ved Møsvatn ser ut når arkeologene finner det (Foto: Kulturhistorisk museum).

Et lite antall av de registrerte jernvinneanleggene ble pekt ut som særlig interessante i henhold til prosjektets problemstillinger og det ble foretatt utgravinger av disse. De utvalgte anleggene tilhører en type anlegg som kalles «hellegryte», en type ovn bygget opp av kantstilte heller og fuget med leire. Flere hellegryter ble undersøkt av Irmelin Martens, og dateringene viser at de tilhører den eldste fasen av jernvinneaktiviteten på Møsvatn (ca. 550-800 e.Kr.). Hellegrytene er blitt tolket som gropovner uten slaggavtapping tilhørende jernvinnas teknologiske fase I, men typen er omdiskutert. Anleggene Martens undersøkte utviste nemlig stor variasjon og det ble også undersøkt ovner med tydelig spor av slaggavtapping, et yngre teknologisk trekk som tilhører jernvinnas teknologiske fase II (slaggavtappingen introduseres rundt år 800 e. Kr.). Det er foreslått at ovnstypen kan være en overgangstype eller hybrid mellom de to teknologiene, og hellegryta kan derfor være en viktig brikke i forskningen rundt jernvinnas teknologiske utvikling. Et av de mest sentrale målene med årets undersøkelse har derfor vært å forsøke å øke kunnskapen om denne ovnstypen gjennom utgravinger av nye anlegg.

Skisse over oppbyggingen av en hellegryte. De store mengdene ovnsforing av brent leire som er funnet på anleggene viser at det har vært konstruert en sjakt over selve hellegryta (Illustrasjon: Hauge, T.D. 1946: Blesterbruk og myrjern).

Til venstre kan man se den samme ovnen etter at sand og stein avsatt av vannet er renset bort. Rensingen avdekket også en nesten fullstendig bortvasket kullgrop. Kullgropa er yngre enn jernvinneovnen og en del av ovnen har blitt fjernet når gropa ble gravd (Foto: Kulturhistorisk museum).

Det ble undersøkt fem hellegryter i løpet av årets prosjekt. De fem ovnene var utvasket i ulik grad, men alle var bygget opp på samme måte. Bunnen av ovnen bestod av en tilnærmet rund, tilhugget helle. Ovnenes sider har bestått av kantstilte heller, men på grunn av erosjon var disse i tre av tilfellene veltet utover. Kun i ett tilfelle var ovnen godt nok bevart til at noen av hellene forsatt stod oppreist.  Ovnene var fylt av kullholdige masser iblandet slagg og biter av brent leire. Den brente leira stammer fra foringen av ovnen og en sjakt som har vært konstruert over den bevarte delen av ovnen.

Til venstre kan man se den samme ovnen etter at sand og stein avsatt av vannet er renset bort. Rensingen avdekket også en nesten fullstendig bortvasket kullgrop. Kullgropa er yngre enn jernvinneovnen og en del av ovnen har blitt fjernet når gropa ble gravd (Foto: Kulturhistorisk museum).

Tre av de undersøkte hellegrytene hadde mer eller mindre tydelige avrenningsgroper for slagg, og det ble funnet renneslagg i gropene. Det ble ikke funnet groper for avrenning eller renneslag i forbindelse med de to øvrige ovnene. Årets undersøkelser viser på lik linje som Martens´ utgravinger at det er betydelige teknologiske variasjoner mellom hellegrytene og forsterker inntrykket av at hellegryta er en ovnstype med stort kunnskapspotensial. I løpet av høsten og vinteren skal dokumentasjonen av anleggene gjennomgås og det innsamlede prøvematerialet vil bli sendt til analyse. Forhåpentligvis vil resultatene bringe oss litt nærmere en forståelse av den teknologiske utviklingen av jernvinna ved Møsvatn.

Bunnen av hellegrytene består av en tykk, grovt tilhugget steinhelle. Hella ble plassert i bunnen av en grop, og veggene ble deretter bygget ved å plassere kantstilte heller rundt kanten av gropa (Foto: Kulturhistorisk museum).

Jernvinna har stått i sentrum for årets prosjekt, men vi har også vært på utkikk etter andre typer kulturminner. Blant annet er det registrert to nye lokaliteter med steinartefakter i Hondlebukta og på Draghaugøya, og det er gjort funn av steinartefakter på to tidligere kjente funnsteder på Mogen og på Kråmøyi. I 1999 fant NIKU en kniv og en skraper av finkornet kvartsitt på en jernvinnelokalitet på vestsiden av Kråmøyi. Under årets undersøkelse ble det på samme sted funnet om lag 30 store avslag av finkornet kvartsitt, i tillegg til et lite antall skrapere og forarbeider til flateretusjerte pilspisser. Det ble også funnet en stor skraper av flint. En foreløpig datering tilsier at gjenstandene stammer fra bronsealderen (ca. 1800-500 f. Kr.). De aller fleste av gjenstandene ble funnet innenfor et 2×2 meter stort område, noe som gir grunn til å tro at det kan dreie seg om et depot med råmateriale og emner. Dessverre har området vært intensivt utnyttet i forbindelse med jernvinna allerede i forhistorisk tid, og stedet har også vært gjenstand for kraftig erosjon de siste hundre årene. Det er derfor ikke trolig at det er bevart strukturer eller boplasslag på funnstedet.

Redskaper av kvartsitt funnet på Kråmøyi. Gjenstanden plassert nederst i midten er et forarbeid til en flateretusjert pilspiss (Foto: Kulturhistorisk museum).

Funnstedet ved Mogen (Foto: Kulturhistorisk museum).

Det også verdt å nevne funnene fra Mogen. Mogen ligger i dag lengst nord i Møsvatn, og stedet er siste stopp før man kommer opp på Hardangervidda. I 1961 undersøkte Irmelin Martens deler av en steinalderboplass på en lav grusslette ved et elveutløp på nordsiden av Møsvatn. Det ble samlet inn et stort antall funn som viste at boplassen hadde vært i bruk gjennom store deler av steinalderen. Under årets kontrollregistrering på stedet ble det samlet inn et stort antall gjenstander av flint, kvartsitt og bergkrystall, deriblant en enegget tangespiss og en tversspiss av flint. Eneggede tangespisser har vært i bruk i flere faser av steinalderen, men funnet fra Mogen synes å ha teknologiske trekk som tilsier at den er av en eldre type. Flere tangespisser fra Martens´ utgravning, i dag utstilt på Hardangerviddasenteret på Skinnarbu, utviser samme trekk. Dette skulle tilsi at boplassen på Mogen kan ha vært tatt i bruk allerede en gang i løpet av tidligmesolitikum, ca. 9500-8250 f.Kr.!

Enegget tangespiss og tverrspiss funnet på boplassen ved Mogen (Foto: Kulturhistorisk museum).

Gjenstandsfunn fra boplassen ved Mogen (Foto: Kulturhistorisk museum).

Feltarbeidet ble avsluttet den 24. juni og i løpet av høsten og vinteren kommer dokumentasjonen og funnmaterialet til å gjennomgås. Kullprøver fra hellegrytene og en rekke andre anlegg er allerede vasket og skal sendes til datering. Det vil også bli foretatt metallurgiske analyser av innsamlet slagg fra utvalgte jernvinneanlegg. Forhåpentligvis vil resultatene av disse analysene gi oss mye ny kunnskap om jernvinna ved Møsvatn.

The post Jernproduksjon og steinalder appeared first on Norark - Norsk arkeologi.