På prosjektet E39 Kanten undersøker vi spor etter bosetning gjennom et langt tidsrom hvor både kultur og natur har vært i endring.  Et av våre fokusområder er å bidra til å kartlegge strandforskyvningsprosessen i området, og å forstå forholdet mellom denne og den eldste bosetningen på Kanten.

Økser fra eldre steinalder funnet på Ime Myrane og Kanten 1. Foto: Anette Sand-Eriksen/KHM.

Landskap i endring

Under siste istid ble jordskorpen utsatt for stort trykk. I takt med at klimaet endret seg og det fennoskandinaviske isdekket smeltet, lettet trykket og landmassene hevet seg mot likevekt. Fortsatt i dag opplever indre Botnviken, som lå sentralt under det skandinaviske isdekket, en årlig landheving på opp mot 9 millimeter.

Innenfor et langt tidsrom av eldre steinalder, fra cirka 8000-5000 år f.Kr., sørget imidlertid den store isavsmeltningen for en økning av volumet i havet og  forskyvning av strandlinjen langs deler av norskekysten. Slik ble områder som før hadde vært tørt land oversvømt (et annet eksempel på en slik prosess er oversvømmingen av Doggerland i Nordsjøen). En slik geologisk hendelse kalles marin transgresjon, og medfører at strandlinjen forskyves og at landskapet gjennom lang tid endres. Tapestransgresjonen (oppkalt etter muslingen Tapes Decussatus) er den marine transgresjonen som fant sted i løpet av eldre steinalder, og som er dokumentert langs store deler av den skandinaviske halvøy.

Muslingen Venerupis Decussatus, tidligere kalt Tapes, som transgresjonen har fått sitt navn etter. Foto: Jan Johan ter Poorten; redigert av Tom Meijer, Wikimedia commons.

Tapestransgresjonen på Kanten

Omfanget av transgresjonen langs kysten av Norge varierer, og langs deler av sørlandskysten er denne strandforskyvningen fortsatt uavklart. På Kanten tror vi at den høyestliggende strandlinjen har befunnet seg på omtrent 7–8 meter over dagens havnivå, og at dette representerer et maksimumsnivå for tapestransgresjonen i dette området. Derfor har vi valgt å grave dyptgående søkesjakter for å lete etter gamle sjø- og strandavsatte sedimenter fra transgresjonen, og forhåpentligvis finne overlagrede gytjelag som potensielt kan ha gode bevaringsforhold (slik som for eksempel på Jortveit i Grimstad).

Arkeolog Hayriye Özcan dokumenterer profilet i søkesjakten øst på lokaliteten Kanten 1. Den havavsatte strandsanden kan ses som et tydelig, lyst sjikt med mørk, kullholdig gytje under. Foto: Anette Sand-Eriksen/KHM.

I en sjakt øst på lokaliteten Kanten 1 har vi nå påvist et kullholdig gytjelag som ligger mellom vannavsatte sandmasser på 7,5 meters høyde over havet. Nærheten til Mandalselven, som også kan ha medvirket til avsetninger av flomsedimenter, gjorde det nødvendig å foreta en hastedatering av gytjelaget for å belyse om sanden kunne være sjøavsatt.

Resultatene fra dateringen kom oss i hende for et par uker siden, og laget kunne dateres til 6200 f.Kr. Sjansene er altså store for at vi har klart å tidfeste gytje avsatt rett i forkant av Tapes maksimum på Kanten.

Kurve som viser den tenkte strandforskyvningskurven for Mandalsområdet. Våre dateringer passer godt inn, rett i forkant av tapes maksimum. Redigert kurve etter Midtbø et al 2000.

Veien videre

På lokalitetene Ime Myrane og Kanten 1 finnes bosetningsaktiviteten fra eldre steinalder mellom 8,5–12,5 moh. Plasseringen i landskapet, høyden over havet og steingjenstandene vi til nå har samlet inn, gir gode holdepunkter for at det var bosetning på Ime Myrane og Kanten 1 samtidig med Tapes maksimum. Tidlig i steinalderen har imidlertid havnivået vært lavere enn i dag, og muligheten er til stede for at vi kan finne forhistorisk bosetning fra før transgresjonen på de lavereliggende nivåene i landskapet, under de sjøavsatte lagene. Strategien videre vil derfor bli å avdekke et større område ned til det overlagrede gytjelaget, og foreta en undersøkelse for å avklare om det finnes spor etter tidligere opphold. Det vil også samles inn prøver for naturvitenskapelige analyser fra det godt bevarte gytjelaget.

Så langt er det identifisert og delvis undersøkt tre aktivitetsområder på Ime Myrane (nord) og to på Kanten 1 (sør) som kan ses i sammenheng med tapestransgresjonens maksimale utstrekning. Her med havnivå satt til 8 meter over dagens.

VIDERE LESNING

Fjeldskaar, W. og Bondevik S. 2020.  The Early-Mid Holocene transgression (Tapes) at the Norwegian coast – comparing observations with numerical modelling. S. 2–12. Quaternary Science Reviews 242.

Midtbø, I., L. Prøsch-Danielsen og S. K. Helle. 2000. Den Holocene (etteristidens) strandlinje i området Mandal-Kristiansand, Vest-Agder, Sør-Norge: Et forprosjekt. S. 37-49. AmS-Varia 37.

The post På Kanten av Tapes appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

For tre uker siden startet Kulturhistorisk museum arkeologiske undersøkelser på Kanten like utenfor Mandal i Agder. Utgravningene er de første av flere undersøkelser i forbindelse med den nye E39-traseen i Mandalsområdet og vil pågå i en periode på 13 uker på sensommeren og høsten 2020. Bakgrunnen for årets undersøkelser er etableringen av ny tilførselsvei ned til Mandal sentrum fra den nye E39-traseen som delvis vil ligge litt lengre inn i landet enn dagens europavei.

Figur 1: Dronefoto som viser plasseringer av de arkeologiske lokalitetene som skal undersøkes i løpet av 2020-sesongen. (Av: Magne Samdal/Steinar Kristensen/KHM).

Kanten-området er i dag preget av beiteområder og idyllisk småhusbebyggelse og lokalitetene vi skal undersøke ligger i et lett kupert åkerlandskap naturlig avgrenset av heier med blandingsskog, beliggende i tilknytning til en av flere dalganger som går fra innlandet og ned mot kysten (Figur 1). I dag er det ca. 3 km fra Kanten og til kysten i sør, og ca. 300 meter bort til Mandalselva i vest. I forhistorien har derimot vannstanden vært noe annerledes her, slik som er tilfelle for sør- og sørøst-norge. Akkurat for denne delen av Norge er en derimot ikke helt sikker på landhevingsforløpet, men basert på andre undersøkelser, for eksempel på Lista og ved Launesmyra, har nok havnivået i første del av steinalderen vært lavere enn det er i dag i Kanten-området. Etterhvert begynte vannet å stige, og fram mot rundt 6500 fvt. var stigningen rask og havet stabiliserte seg fram mot år 2000 fvt., sannsynligvis rundt 6-8 meter høyere enn i dag. Etter dette begynte havnivået på nytt å synke og nærmet seg dagens havnivå rundt 1000 fvt. I dag ligger bunnen av dalgangen ved lokalitetene 5 moh., mens høydedragene i heiene rundt strekker seg opp mot 40 moh., så ved å endre litt på havnivået viser kartdataen fra området at det som i dag er knauser og koller innenfor lokalitetene, har i deler av forhistorien har vært kystnære odder og nes. Dagens åkrer og myrområder på Kanten var den gang del av et større grunnvannsområde (Figur 2).

Figur 2: Kanten-området med endret vannstand til 5- og 10 meter over dagens havnivå (se innfelt kart for dagens havnivå).Over en lang periode var de forbindelse mellom Aurebekkvatnet i nord, Jåbekkvatnet i sør og Mandalselva i vest  Kart: Anette Sand-Eriksen/KHM.

Årets undersøkelser vil omfatte utgravninger av fire lokaliteter og på det meste vil det være opptil 21 arkeologer i sving i området. De fire lokalitetene har i valgt å kalle Jakobshola, Ime Myran og Kanten 1 og 2. Alle fire ligger tett på hverandre innenfor et område på 400 x 200 meter og samtlige har spor etter flere faser og perioder (Figur 1).  Under registreringene ble det nemlig gjort funn og utført dateringer som tyder på bosetninger både i mesolitikum, neolitikum, bronsealder samt jernalder og til og med middelalder. På Kanten 1 og 2 ble det gjort funn av firesidig øks, pilspisser og jernalderkeramikk samt mulige graver, flere konsentrasjoner med flint og kokegroper fra flere perioder. Ime Myran hadde både spor etter bronsealder og steinalder og nå fått flotte mikroflekkekjerner mens Jakobshola har vist seg å være et lite mysterium med forvunnede økser, strukturer fra andre verdenskrig og komplekse stratigrafier som vi gleder oss til å utforske ytterligere.

Samlet vitner lokalitetene om at Kanten er et uvanlig rikt kulturminneområde med omfattende bosetning fra nær sagt alle arkeologiske perioder. Undersøkelsene igangsatt på Kanten vil derfor kunne være et viktig bidrag til ny kunnskap om befolkningsutviklingen og bosetningshistorikken i regionen gjennom et langt tidsløp.

Arbeidet, funn og foreløpige resultater vil ukentlig formidles via Facebook- og Instagram-kontoene Arkeologi på Kanten og her på Norark.  Følg oss gjerne!

Figur 3: Pilspisser fra yngre steinalder funnet under registreringene på Kanten 1 og Kanten 2, spinnehjulet er fra Kanten 2. Foto: Agder fylkeskommune.

Figur 4 Øksene fra Jakobshola var lenge forsvunnet men har nå kommet til rette. Hvilke av øksene på bildet som kommer herfra er en oppgave vi skal ta tak i nå, men gamle beskrivelsene tyder på at det er to av de til venstre i bildet samt flintavslaget til høyre. Foto/sammensetting: Anette Sand-Eriksen/KHM.

Figur 5: Små mikroflekkerkjerner rett fra jord og såld funnet på Ime Myran forrige uke. Foto: Anette Sand-Eriksen.

The post Arkeologi på Kanten appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Gjennom sommaren vert det i samband med E18 Langangen–Lanner-prosjektet gjennomført ei arkeologiske undersøking av fire steinalderbuplassar sør på Sundsåsen, i Porsgrunn kommune. Den høgstliggande og eldste buplassen, Blåfjell 1 (8000–7500 f.Kr.), ligg delvis under ei kolmile og elles mellom bergsider og sterkt forvitra bergkuler.

Blåfjell 1, sett mot sør, mellom bergsider og under ei kolmile. Noverande E18-bru over Langangsfjorden i bakgrunnen. Foto: T.J. Granados/KHM.

Undersøkinga av Blåfjell 1 er konsentrert til to områder med ulike høgdenivå: eit sentralt platå, og sørvest for denne, ei mindre helling tett inntil ei bergside. Det er tydeleg at buplassen inkluderer fleire soner for aktivitet og opphald. Allereie i den innleiande fasen av undersøkinga vart det klart at botnen etter ei stor kolmile, truleg frå nyare tid (1600–1900-talet), dekte heile det sentrale platået på buplassen.

Kolmila (svart runding innanfor den gule ringen) på det sentrale platået av Blåfjell 1. Foto: T.J. Granados/KHM.

Under kolmila fanst eit tynt erosjonslag av grus, og under det att, eit grått sandlag. Dette gråe sandlaget var funnførande og vert antatt å vera ei eldre utvaska markoverflate – sjølve buplassnivået frå steinalderen. Før oppstart av den manuelle utgravinga i ruter og lag, vart ein liten gravemaskin nytta til kontrollert fjerning av det øvste kolmilelaget og det grusete erosjonslaget under, og rutegravinga vart konsentrert til det gråe laget.

Arkeolog Morten Vetrhus fotograferer tverrsnittet av platået. Det funnførande, gråfarga laget er bevart under eit grusete erosjonslag og eit svart kolmilelag. Foto: T.J. Granados/KHM.

To eldstader/kokegroper i profil, kanskje spor etter matlaging på staden omkring 8000 f.Kr. Begge gropene var tettpakka med stein, men med lite synleg trekol. Me vonar likevel å finne daterbart trekol i prøver tekne ut frå fyllmassane i desse to og at dateringane kan tidfesta aktivitetane på staden i eldre steinalder. Foto: G. Reitan/KHM.

Så langt er det samla inn om lag 2000 steingjenstandar frå Blåfjell 1. Ein del av steingjenstandane er langsmale stykker med parallelle sidekantar, omtalt som flekker på fagspråket. Sjølv om lengde og breidde kan variera noko, er flekkene ofte standardiserte slik at dei kan passe inn og limast fast som skarpe egger langs sidene på slipte pilspissar av bein (flinteggpiler). Funn av slike flekker syner at framstilling og vedlikehald av prosjektilar og jaktutstyr har vorte utført på Blåfjell 1. Prosjektilane vart nytta til jakt på både landvilt og havpattedyr.

Kjerner med konisk fasong (øvst) og mikroflekker/flekker (nedst), begge kategoriane er typiske for eldre steinalder. Flekkene har gjerne spor langs kantane etter tilpassing og bruk som odd eller egg i småreiskapar. Foto: T. Granados/KHM.

Ei lita slipeplate (ca. 8 x 8 cm) av sandstein fra Blåfjell 1. Slipeplata har fullstendig glattslipte flater på begge sider og er truleg nytta til finarbeid. Kanskje til sliping av småreiskapar som fiskekrokar av bein? Foto: N.K. Hansen/KHM.

Så langt er vårt inntrykk at Blåfjell 1 representerer eitt eller få korte besøk over ein periode som truleg kan tidfestast til om lag 8000 år f.Kr. eller like etter. På bakgrunn av steingjenstandane og storleiken på buplassen skal den truleg kategoriserast som ein liten opphaldsplass, kanskje nytta av mindre (jakt-) grupper.

Frå området omkring Langangsfjorden har få buplassar blitt undersøkte, som kan vera samtidig med Blåfjell 1. Resultata frå Blåfjell 1 vil difor sjåast i samanheng med andre undersøkte buplassar i regionen, og vil vera med på å bygge innsikt om utviklinga av busetnad i eldre steinalder.

The post Mellom berg og under ei kolmile: Blåfjell 1 appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Våre metodiske grep kan sies å være vår måte å spørre på. Undersøkelsene av steinalderboplassene ved E18 Langangen-Lanner-prosjektet følger en godt etablert framgangsmåte i tre faser, eller trinn: Det første trinnet omfatter avtorving med gravemaskin etterfulgt av en systematisk graving av jevnt spredte prøveruter (0,5 x 0,5 m i opptil 50–60 cm dybde) i hele undersøkelsesområdet. Denne undersøkelsesfasen hjelper oss til å identifisere eventuelle funnkonsentrasjoner og hvor tykk den funnførende horisonten er.

Graving av prøveruter på den lille, men spektakulært beliggende Blåfjell 3 (ca. 7500 f.Kr.) Foto: G. Reitan/KHM.

I undersøkelsens andre fase, som også er hovedfasen, graves deler av det funnførende området ut for hånd i presist oppdelte ruter og lag, oftest bare 10–30 cm under torva. Slik kartlegges funnspredningen på stedet. Det innsamlete gjenstandsmaterialet kan fortelle oss hvilke redskaper som har blitt framstilt eller brukt, og dermed også gi inntrykk av hvilke aktiviteter som har funnet sted på plassen. Bestemte teknologiske trekk i framstillingen av redskapene og karakteristiske gjenstandstyper kan også gi gode holdepunkter for en omtrentlig datering av aktivitetene.

Den spede begynnelsen på trinn to på Blåfjell 4 (ca.6000-5500 f.Kr.). Foto: G. Reitan/KHM.

Avslutningsvis, i det tredje undersøkelsestrinnet, tas gravemaskinen i bruk igjen for å skrape av nye 10–20 cm av løsmassene. Dette kan avdekke nedgravninger med daterbart, organisk innhold – nedgravninger som i mange tilfeller er for utvasket til å erkjennes på nivåene hvor gjenstandsmaterialet ligger.

Ved E18 Langangen–Lanner-prosjektet har vi med gravemaskin avtorvet til sammen nær 2800 m² fordelt på de fire Blåfjell-boplassene, og vi er ferdig med gravingen av prøveruter – totalt nesten 150 stykker.

Avtorvingen fikk tydelig fram at det i nyere tid (1600–1900-tallet?) er blitt anlagt en kullmile på den høyestliggende av de fire, Blåfjell 1 (ca. 60 moh., og om lag 8000–7500 f.Kr.). Kullmila måler 13 m i diameter målt mellom volltoppene og dekker store deler av det sentrale platået på boplassen. Følgelig antok vi at den funnførende horisonten på stedet var kraftig forstyrret ved gravingen av mileskåla.

Kullmila på Blåfjell 1. Foto: G. Reitan/KHM.

Prøverutene våre her tyder imidlertid på at lokaliteten har blitt overlagret av sterkt grusholdige erosjons- eller rasmasser («kjosegrus»). Denne erosjonen må ha inntruffet etter at boplassen ble forlatt, men før kullmila ble anlagt. Det ser derfor ut til at den funnførende horisonten på Blåfjell 1 ligger uforstyrret og forseglet under både kull og innrast grus. Det gir forhåpninger om gode bevaringsforhold.

Stratigrafi på Blåfjell 1: I toppen et svart lag med kull fra bunnen av kullmila. Under dette et lag med gul grus, trolig av innraste masser, og under der igjen et grått, finkornet lag med enkelte små rullesteiner. Dette siste tror vi er opprinnelig markoverflate/boplassflate. Foto: G. Reitan/KHM.

Sommervarmen er på plass, og nå gleder vi oss til å komme i gang ordentlig med trinn to av undersøkelsen på boplassene i Langangen!

The post Trinn for trinn i Langangen appeared first on Norark - Norsk arkeologi.