Et viktig mål for Oslofjordforbindelsens utgravninger har vært å frembringe materiale som kan styrke kunnskapsnivået omkring råstoffbruk i Sørøst-Norge i eldre steinalder. Flere interessante funn på begge sider av fjorden kan kaste nytt lys over råstoffsituasjonen i mellom- og senmesolitikum.

En knoll og «økseråstoff» i tusentalls

Ikke uventet ble det funnet mye avslag- og fragmenter fra økseproduksjon i lokalt råstoff på de ulike boplassene. Øksematerialet og avfallet etter produksjonen føyer seg inn i et kjent mønster: De er svært tallrike, og på en enkelt boplass er det vanlig at flere bergartstyper er representert. For de fleste boplassene er også bare enkelte trinn av produksjonen representert.

Store avslag fra Verpen 6. Råstoffet er typisk for perioden (senmesolitikum) Foto: John Asbjørn Munch Havstein

Råstoffet benyttet til økseproduksjon stammer sannsynligvis fra det geologiske Oslofeltet.  Anton W. Brøgger var en tidlig pioner på dette området, og trakk frem hornfels som det viktigste råstoffet i fremstillingen av nøstvetøkser (Brøgger 1905). Siden den gang har materialtilfanget økt betraktelig, og økser- og avslag og fragmenter fra økseproduksjon er vanlig å finne på mellom- og særlig senmesolittiske boplasser. Det har derimot ikke vært like stor fremgang i påvisning av opphavskilder, eller bedre sagt bruddvirksomhet, av disse råstoffene på Østlandet. Det har fått mange til å anta at råstoffemner stammer fra moreneforekomster. Riktignok er det oppdaget boplasser hvor spesialisert økseproduksjon- og bruddvirksomhet er påvist, blant annet en boplass i Vestby, Knapstad R114, hvor det ble gjort funn av over 30 000 avslag og fragmenter av diabas. Økseproduksjonen fra denne boplassen har sammenheng med en diabasåre som lå like ved boplassen.

Det har sannsynligvis foregått en kombinasjon av høsting i nærheten av boplassene og brudd fra fast fjell. Fraværet av boplasser med spesialisert økseproduksjon og bruddvirksomhet taler for at høsting av morenemateriale i nærheten av boplassene har vært mest vanlig, men sannsynligvis er boplasser som Knapstad R114 underrepresentert.

Ingen av Oslofjordforbindelsens boplasser har spor av bruddvirksomhet. På boplassen Vassum ble det derimot gjort et interessant funn. En knoll med avspaltningsarr- og knusespor, som tydelig er slått av mennesker, ble funnet vest på boplassen. Det ble også funnet en god del avslag og fragmenter av samme råstoff i umiddelbar nærhet, som vi må anta stammer fra samme knoll. Knollen stammer antakelig fra morene ettersom undersiden er naturlig og avrundet – og grunnet dens nokså heterogene sammensetning. Knollen er antakelig brukt som råemne til økseproduksjon etter avslagene å bedømme.

En knoll og to avslag fra Vassum. Foto: Sverre M. Stubberud

 Kvarts, røykkvarts og bergkrystall

Kvarts er, etter flint og bergart, det råstoffet som opptrer hyppigst på boplassene. Ingen av boplassene har voldsomme mengder kvarts, men kvarts er utnyttet til både kjerner- og mikroflekker og i enkelte tilfeller også sekundærbearbeidet (retusjert).

Det var knyttet forventninger til funn av bergkrystall og røykkvarts. Ikke bare grunnet deres skinnende og flotte utseende, men mest fordi det er kjent gode lokale forekomster av det på Hurumlandet (Jahren og Hurum 1998). Det var også Hurum-lokalitetene som ga mest funn av røykkvarts- og bergkrystall. Røykkvarts og bergkrystall forekom hovedsakelig som primærbearbeidet materiale, det vil som kjerner, mikroflekker og avfall, og i enkelte tilfeller som sekundærbearbeidet materiale. Et spesielt funn dukket opp på Verpen 6; en meget vakker håndtakskjerne av svartgul røykkvarts ble funnet innenfor tufta på boplassen.

Kvartsitt og metarhyolitt

Mer eksotiske råstoff er representert i form av kvartsitt og metarhyolitt. Kvartsitt forekommer som avfall, kjerner og mikroflekker på flere boplasser – fra Verpen 6  ble det gravd frem en meget flott håndtakskjerne av kvartsitt. En spesiell type gjennomskinnelig råstoff, som vi antar er kvartsitt, ble funnet på boplassen Stubberud 2. Kvartsitten er svært homogen, og finnes som både avfall og to sammenføyde plattformavslag.

Metarhyolitt forekom i små mengder på et fåtall av våre boplasser– men fantes på begge sider av fjorden. Det er et relativt vanlig råstoff på mellom- og senmesolittiske boplasser, hvor de hovedsakelig knyttes til økseproduksjon, men råstoffet er også utnyttet til redskapsproduksjon på samme måte som flint og kvarts. Det er kjente forekomster av metarhyolitt på Østlandet, blant annet i Vestfold, men også dette råstoffet kan tenkes å være høstet fra morene.

Et lite avslag i metarhyolitt fra Verpen 6. Foto: John Asbjørn Munch Havstein

Selv om flint har vært det foretrukne råstoffet til fremstilling av redskaper, var råstoffsituasjonen variert i mesolitikum. Antakelig har man høstet, brutt og byttet til seg råstoff både lokalt og regionalt.  Forhåpentligvis kan råstoffbildet på Oslofjordforbindelsens boplasser bidra til mer klarhet i hvordan steinaldermenneskene skaffet til veie nødvendig råstoff.

Kilder:

Brøgger, A. W. 1905. Øxer av nøstvettypen: Bidrag til kunskapen om ældre norsk stenalder, s. 1-87. Norges Geologiske Undersøgelse nr. 42. Kristiania.

Jahren, S.J. og Jørn H. Hurum. 1998. Hurums geologiske historie og mineralfunn, s 85-98. Årbok for Hurum 1998.

The post Råstoff fra nær og fjern appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

På de senmesolittiske boplassene Vassum og Verpen R57, begge utgravd som del av Oslofjordforbindelsens trinn 2-undersøkelse, dukket det opp to gjenstander som skilte seg fra det øvrige gjenstandsmaterialet. En kølle fra Vassum, og en spesiell slipestein fra Verpen R57, markerte seg som de mest oppsiktsvekkende funnene under fjorårets utgravninger.

En eiendommelig kølle fra Vassum

En meget spesiell kølle ble funnet under prøveundersøkelsen på Vassum. I en prøvekvadrant helt nordøst på boplassen, i en bratt skråning med ellers lite funn, ble det funnet en lang og tung kølle – som eneste funn i hele prøvekvadranten.

Den spesielle kølla måler hele 26,5 cm i utstrekning og veier nesten 900 gram. To av sidekantene er svært rette og parallelle med tydelig overgang til de øvrige, mens de to andre svaier noe mer utover. Tverrsnittet til kølla er tilnærmet firkantet. Den ene sidekanten, som er mest buet, har rester av prikkhugging og sliping på overflaten. I overgangen mellom to av sidekantene, opp mot avrundet ende og bruksskade, er det en tildannet flate som er slipt med bruksspor. Denne flaten brer seg jevnt utover fra midten av kølla og avbrytes av bruksskaden like ved avrundet ende.

I den ene kortenden er det en rett og ubearbeidet nakkeflate. I denne delen av sidekantene ses også spor av opprinnelig tilhugging. Denne delen har antakelig fungert som håndtak. Motsatt kortende er jevnt avrundet mot sidekantene. Studerer man den avrundede kortenden nøye får man øye på små, diffuse knusespor. En større bruksskade (ca. 3 x 3,5 cm) har gått av langs den ene sidekanten og tett opp til avrundet ende.

Nærbilde av avrundet ende og bruksskaden. Foto: Solveig Lyby.

Boplassen har flere C14-dateringer, hvor de fleste ligger mellom ca. 5700-5500 f. Kr, tilsvarende senmesolitikum, og like ved overgangen fra trinnøksfasen til nøstvetøksfasen (jf. Reitan 2016). Inntrykket var at boplassen var tydelig enfaset. Funnstedet var derimot noe påfallende, i den forstand at det var et område med svært lite funn, og lå i en skråning like nedenfor en flate som formodentlig hadde egnet seg for bosetning med en høyere vannstand.  Det ble prioritert å grave en sjakt i denne delen av boplassen for å undersøke om det hadde rast ned masser i området, og således om kølla kunne være av tidligere datering enn det øvrige funnmaterialet. Det ble derimot ikke gjort observasjoner som kunne støtte opp under det, men det kan heller ikke utelukkes.

Foreløpig kjenner vi ikke til paralleller til denne kølla. En nærliggende tanke er at den er brukt som avlidningsredskap av forskjellige arter som ofte opptrer på mesolittiske boplasser. Kanskje er det sel, alkefugl eller til og med bever som er blitt tatt av dage? Det er særlig tyngden på gjenstanden og den store bruksskaden som vitner om at det har gått hardt for seg.

En spesiell slipestein fra Verpen R57

Verpen R57 lå mellom 48-52 moh. og dateres til senmesolitikum. Boplassen markerte seg med funn av mange økser, meisler, slipeplater/steiner og sandsteinskniver – og det er spesielt en slipestein som vekket oppsikt.

En slipestein på litt over 2 kilo og største mål 17,5 cm ble funnet på boplassens nordøstre (høyestliggende) del. I denne delen av boplassen var det en stor opphopning av økser, meisler og slipeplater. Slipesteinen har tre markante og slipte forsenkninger med tydelig overgang til steinens naturlige overflate. Forsenkningene finnes på over-, under- og den ene sidekanten, og er mellom 4-6 cm brede og ca. 7,5 – 10 cm lange. Et større brudd gjør det vanskelig å anslå lengden for to av forsenkningene. Forsenkningene på oversiden og langsiden er begge ovale og symmetriske, mens forsenkningen på undersiden er sterkere preget av det nevnte bruddet. Dybden på forsenkningene varierer, men forsenkningen på sidekanten er noe grunnere enn de to andre. Det er tydelig slipespor og striper i lengderetningen i forsenkningene.

Slipesteinen rett fra såldet. To av forsenkningene synes tydelig på bildet. Foto: Solveig Lyby

Slipesteiner av lignende karakter er for så vidt ikke ukjent, blant annet kjennes noen fra KHMs utgravninger på Sørlandet i forbindelse med E18 Tvedestrand-Arendalprosjektet. Det er derimot de tydelige forsenkningene, deres plassering på tre sider, og den skarpe avgrensningen til resten av steinen som gjør akkurat denne så spesiell. Mon tro om den har vært brukt til å slipe spesielle gjenstander på akkurat denne boplassen?

Foreløpig er det flere spørsmål enn svar knyttet til disse gjenstandens bruksområde, funksjon og relasjon til det øvrige funnmaterialet på boplassene. Inntil videre har vi fått noe utenom det vanlige å jobbe med – til kilde for beundring (og noe) frustrasjon.

Kilder:

Reitan, G. 2016. Mesolittisk kronologi i Sørøst-Norge – et forslag til justering, s.23-51. Viking LXXIX.

The post Mesolittiske gjenstandsfunn litt utenom normalen appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Boligstrukturer fra mesolitikum (eldre steinalder ca. 10 000 f. Kr-4000 f.Kr) er forholdsvis lite kjent på Østlandet. Det var dermed med stor glede og interesse vi kom over to steinsirkler og flere strukturerer vi har tolket som rester etter boliger.

En steinsirkel og flere strukturer på Vassum

Vassum er en senmesolittisk boplass i Frogn. Boplassen lå på en klassisk sadelformasjon med hellende terreng mot øst og vest. På toppen av sadelformasjonen lå det en flate på ca. 9 x 6 meter, klemt mellom en bratt skråning i nord og berg i sør. På denne flaten, hvor det var mest funn på hele boplassen, ble vi tidlig klar over en steinsirkel som kunne være rester av en boligstruktur. Inntrykket ble ytterligere forsterket da vi avdekket flere strukturer i samme område.

Steinsirkelen består av en rekke større og noen mindre steiner i to svakt buede segment, i henholdsvis sørvest og nordøst. I sørvest består steinsirkelen av tre større steiner, hvor det like inntil disse har ligget mindre steiner. To av disse steinene hadde en lett avrundet side vendt innover, noe som også kan ha vært tilfelle for den siste, men denne har sannsynligvis blitt dratt noe ut av posisjon under maskinell avtorving. I nordøst er fem større steiner tolket som del av steinringen, flere av disse er kraftige og opp mot 70 cm i største mål. Steinsirkelen i nordøst har mer krumming enn hva som var tilfelle i sørvest. Steinsirkelen fullføres ikke, og det er to større åpninger i sørøst og nordvest. Antakelig har dette vært innganger vendt mot to naturlige naturhavner. Flata innenfor steinsirkelen fremsto som tydelig ryddet.

Det ble funnet fire strukturer på denne delen av boplassen, hvor i hvert fall to kan knyttes til tufta. Like vest for tufta ble det funnet et avlangt (over 120 cm) og diffust avgrenset lag med mye skjørbrent stein og trekull. Dette har vi tolket som rester av et utkastlag, basert på lagets manglende organisering og påfallende plassering like utenfor tufta.

Et ildsted ble oppdaget vest i tufta på ca. 20 cm dybde. Ildstedet var synlig i plan som en rektangulær steinpakning med noe skjørbrent stein og spredte kullbiter. Snitting viste at et sterkt kullholdig og lett organisk lag stakk så dypt som 20 cm ned, og ildstedet har dermed vært senket ned fra opprinnelig gulvnivå. Ildstedet har sannsynligvis også vært tømt, og settes således i sammenheng med utkastlaget. En kokegrop ble funnet like nordøst for steinsirkelen. Opprinnelig ble kokegropen mistenkt å stamme fra senere aktivitet, men resultatet fra C14-dateringen var i overenstemmelse med den senmesolittiske aktiviteten på boplassen. Til sist ble det også funnet et sterkt utvasket ildsted like ved inngangen i sørøst. Det lot seg dermed ikke datere dette ildstedet.

Etter endt arkeologisk undersøkelse og maskinell avdekking ble det samlet inn jordprøver fra Vassum for fosfatkartering. Prøver fra hele boplassflaten ble samlet inn og senere analysert på KHMs fasiliteter. Høyt fosfatutslag i jorda indikerer steder det har vært mest aktivitet/deponert organisk avfall, og er en fin metode for å få et annet syn på aktiviteten på en steinalderboplass enn bare det littiske materialet. Resultatet var svært oppløftende, med høyt utslag på toppen av sadelformasjonen – samsvarende med like innenfor og like vest for tufta. De høye verdiene sammenfaller med hvor vi antar den senmesolittiske aktiviteten har vært mest intensiv.

Resultat fra fosfatkarteringen på Vassum. Rødt viser til høye verdier. Illustrasjon av: Linnea Syversætre Johannessen/KHM.

Isolert sett er ikke steinringen og en ryddet flate i seg selv et overbevisende argument for at det er rester av en boligkonstruksjon. Det ble ikke gjort funn av kulturlag, stolpehull eller voller. «Boligkonstruksjonteorien» får derimot forsterket validitet når man ser på dens relasjon til øvrige strukturer på toppen av sadelformasjonen. En steinsirkel med minst et ildsted, et utkastlag like utenfor, to innganger vendt mot naturlige naturhavner, og høye fosfatverdier i jorda, fremstår som for iøynefallende at det kan tilskrives tilfeldigheter.

Steinsirkel og sterkt utvasket kulturlag på Verpen 6

Verpen 6 var en særdeles funnrik boplass. Det ble det samlet inn 17 000 funn, men ettersom det bare var tid til å undersøke en liten del av boplassen, er det totale antall funn betraktelig høyere. I en skjermet flate på denne boplassen, bedre beskrevet som en «tarm», var det en stor opphoping av funn. Etter at det var åpnet et større utgravningsfelt i dette området dukket det opp en rekke mistenkelige steiner i en rundoval formasjon som virket intensjonelt plassert. Den maskinelle avdekkingen avdekket senere et sterkt utvasket lag (heretter omtalt som kulturlag) som sammenfalt med steinsirkelens nordre avgrensning. Like utenfor ble det også påvist to lag tolket som utkastlag. Et ildsted og en mulig stolpe ble også påvist innenfor steinsirkelens omslutning.

«Tarmen» på Verpen 6 sett fra oven. Bildet er tatt etter opprens av gravelag 2. Sett mot øst. Foto: John Asbjørn Munch Havstein

Steinsirkelen fremsto som nokså komplett i vestre- og sørvestre del, med en rekke større og mindre steiner som dannet en skarp avgrensning til flata innenfor som fremsto ryddet – og et steinete parti like utenfor. I østre og nordøstre del fremsto steinsirkelen som mer usikker, men to større steiner var plassert like ved avgrensningen mot kulturlaget og antatt ryddet gulvflate. Åpning i steinsirkelen i sør og nord er tolket som innganger.

Et sterkt utvasket lag, tolket som kulturlag, ble påvist etter maskinell flateavdekking. Laget var utydelig, men besto av gråbrun kullholdig sand med noe grus – og et snitt viste at laget var mellom 5-10 cm tykt. Lagets utstrekning sammenfaller med steinsirkelens avgrensning i nord, men ble mer utydelig mot sør. Avgrensningen i nord var særlig påfallende, da det sammenfalt med steinsirkelens omslutning i nord, hvor det også kunne skilles ut en smal stripe ikke-kulturpåvirket sand mellom kulturlagets avgrensning og antatt utkastlag like utenfor tufta. Antakelig stammer kulturlaget fra nedbrutt organisk materiale, og kun nedre deler av laget er bevart. Trekull fra kulturlaget er C14-datert 5982-5741 f. Kr (2 σ avvik) (6980±50 BP).

Snitt gjennom det sterkt utvaskede kulturlaget. I bakgrunnen ses inngang til boplassen, som ble sterkt oversvømt. Sett mot nord. Foto: John Asbjørn Munch Havstein

Kjent mønster?

Et generelt utviklingstrekk er at boligstrukturer i Sørøst-Norge blir mer solide og permanente i mellom- og senmesolitikum (Roalkvam 2015). Tuftene fra Oslofjordforbindelsen ser ut til å passe inn i et kjent mønster fra senmesolitikum, basert på indre mål (15-20 m²), nedgravde strukturer, flere aktivitetsflater mm. Et viktig spørsmål i videre behandling av materialet blir om man kan spore spesifikke aktivitetsmønstre innenfor tuftas avgrensning, spesielt produksjon og vedlikehold av mikroflekker. Det vil i så fall passe inn i (nok) et kjent mønster fra senmesolitikum (Glørstad 2010). Foreløpig kan vi i hvert fall registrere to nye tufter fra mesolitikum på Østlandet.

Kilder (og anbefalt videre lesning):

Glørstad, H. 2010. The Structure and History of the Late Mesolithic Societies in the Oslo Fjord Area 6300-3800 BC. Bricoleur Press, Lindome

Roalkvam, I. 2015. Å bo i mesolitikum. En kontekstualisering av den mellommesolittiske tuftlokaliteten Hovland 3 fra Larvik, Vestfold. Upublisert masteravhandling i arkeologi. Institutt for arkeologi, konservering og historie. Det humanistiske fakultutet. Universitetet i Oslo.

The post To tufter fra senmesolitikum appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I 2019 og 2020 har Kulturhistorisk museum undersøkt en rekke steinalderboplasser i forbindelse med samferdselsprosjektet E134 Oslofjordforbindelsen. Dette er andre gang det er utført arkeologiske undersøkelser i regi av dette prosjektet; første runde med utgravninger ble utført på 1990-tallet (Ballin 1998). De undersøkte boplassene, ni i tallet, ligger i kommunene Frogn og Asker (tidligere Hurum). Boplassene i Frogn er konsentrert rundt søndre Bunnefjord, mens Hurum-lokalitetene ligger ved Drøbaksundet og innseilingen til indre Oslofjord. Utgravningene er i denne omgang ferdigstilt, og etterarbeidsfasen er kommet godt i gang.

Indre Oslofjord 6000 f.Kr.

Seiler man inn mot indre Oslofjord i dag legger man merke til at fjorden innsnevres ved Hurum og Vestby. Passasjen er på det snevreste når man har kommet til Drøbak og tettstedet Storsand, hvor Oscarsborg festning ligger strategisk plassert midt i fjorden. Den korte veien over Drøbaksundet foretas i dag gjennom Oslofjordtunnelen, som også initierte første runde med arkeologiske undersøkelser på 1990-tallet. Frem til den tid har båt vært det foretrukne fremkomstmiddel for å ta seg over det trange sundet, og med det mye tilhørende kulturhistorie i historisk tid.

At denne strekningen har vært en viktig kommunikasjonsåre og knutepunkt også i eldre steinalder (ca. 10 000 f. Kr-4000 f.Kr), bekreftes av så vel arkeologien og landskapet i området rundt 6000 f. Kr – hvor et overtall av boplassene undersøkt i denne omgang dateres. 6000 f. Kr sammenfaller med den varmeste tiden hittil etter siste istid (den atlantiske klimaperioden). Havet sto ved den tid 60 meter over dagens, og landskapet var forandret fra det vi kjenner i dag. Drøbaksundet var nokså trangt på den tiden også, og det var mulig å nå Bunnefjorden fra Vestfjorden gjennom et i dag fortettet sund som gikk fra Glenne i nordøst til Drøbak i sørvest – et sund som skilte Nesodden fra fastlandet (se kart nedenfor). Dette sundet, som var rukket å bli nokså trangt med en vannstand 60 moh., skapte sterke tidevannsstrømmer som har tiltrukket seg rike marine ressurser. Når havnivået hadde sunket til 50 moh., lukkes sundet og Bunnefjorden blir igjen en blindfjord slik vi kjenner den i dag. Siden den gang har man måtte ro rundt Nesodden-landet for å komme til ytre deler av Oslofjorden. Boplassene i Frogn har ligget tilknyttet et større fjordbasseng like øst for dette sundet, i det som har vært et beskyttet, indre skjærgårdsmiljø.

Landskapet på Hurum-siden stiger relativt bratt opp fra vannkanten, så like store arealer har ikke vært under vann i denne delen av Hurum. Boplassene på denne siden av sundet har ligget mer eksponert til ut mot fjorden enn hva som er tilfelle for boplassene i søndre Bunnefjordsområdet. En rekke mindre holmer, skjær og øyer har derimot gitt beskyttelse mot vær og vind, mens Håøya (i dag Frogn kommunes høyeste punkt) har stått som en sterk markør midt ute i fjorden.

Indre Oslofjord ca. 6000 f.Kr, med en vannstand 60 moh. «Våre» boplasser er markert i rødt, mens øvrige kjente mesolittiske boplasser også er markert. Bunnefjordslokalitetene er lokalisert i et det som var et skjermet fjordbasseng. Verpen-lokalitetene ved innseilingen til indre Oslofjord. Røde streker markerer to nå fortettede sund og Bunnefjordens nord-sørgende fjordarm. Kart hentet fra: Jaksland (2001:39, fig. 9 – videre bearbeidet av Per Persson/KHM).

Nye og gamle problemstillinger

Utgravningene har hatt som mål å ytterligere belyse det kulturhistoriske forløpet gjennom de berørte tidsperiodene. Materialet er egnet til å belyse «gamle» problemstillinger som råstoffbruk, bosetningsmønster, erverv og kronologi. Av nyere problemstillinger er boplassenes ulike nærmiljø et sentralt spørsmål. Hurum-lokalitetene ligger mer eksponert til i et ytre fjordmiljø, mens Bunnefjordsboplassene ligger i et skjermet, indre skjærgårdsmiljø. Utgravningsvirksomheten har vært forholdsvis stor på østsiden av fjorden, mens det er undersøkt svært få boplasser på vestsiden av fjorden. Dette skjeve bildet får vi nå rettet litt på.

En spesiell klimabegivenhet, 8.2.ka-event (eller på norsk ofte benevnt ”Finsehendelsen”), er en godt dokumentert 150 år lang kuldeperiode som inntreffer ca. 6200 f. Kr. 8.2.ka-event førte til et signifikant fall i temperaturen i det nevnte tidsrommet. Ettersom 8.2.ka-event er en nylig kjent klimabegivenhet, vet man forholdsvis lite om hvordan hendelsen påvirket samfunnene i den nordatlantiske regionen. En fersk studie som behandler hvorvidt sørøstnorske jeger/sanker-samfunn ble påvirket av denne kuldeperioden, konkluderer med at samfunnene ikke har vært særlig preget av denne hendelsen (Fossum 2020). Stubberud 3 er strandlinjedatert like før hendelsen inntreffer, mens Vassum og Verpen 6 dateres noe senere. Disse vil være særlig egnet for å diskutere endringer i eksempelvis typologi og teknologi før og etter kuldeperioden.

Ni lokaliteter – 45 høydemeter

Boplassene ligger i høydeintervallet 40 til 85 moh. og berører store deler av eldre steinalder. Et flertall av boplassene ligger mellom 57-65 moh., tilsvarende 5800 til 6400 f.Kr. Frogn-boplassene har fått navnet Stubberud 1-3 og Vassum. Stubberud 2-3 og Vassum ligger mellom 55-65 moh., mens Stubberud 1 50 moh.  Frogn-boplassene har ligget i det nevnte fjordbassenget, mens Vassum også har hatt naturhavn mot Bunnefjordens nord-sørgående fjordarm i øst.

Boplassene på Hurum-siden lå tettere inntil hverandre. Innenfor et begrenset område faller landskapet trinnvis fra sørøst mot nordvest. Prosjektets to eldste boplasser, Verpen 3 og 4, lå bare et steinkast fra hverandre, og 80-85 moh. Funnmengden var på ca. 1000 funn på Verpen 3 og 1500 på Verpen 4. Et lite stykke mot vest, og over 20 høydemeter lavere i landskapet, lå boplassene Verpen R57 og Verpen 6. Verpen 6 var prosjektets desidert mest funnrike boplass, med over 17 000 funn – og uten en eneste funntom graveenhet. Prosjektets lavestliggende (og minste) boplass var Verpen 1. Verpen 1 lå like nedenfor Verpen R57, 40 moh., og strandlinjedateres til overgangen yngre steinalder (ca. 4000 f.Kr-1800 f.Kr).

Strandlinjekurve med undersøkte boplasser. Illustrasjon av: Per Persson/KHM.

Fra mikroflekkekjerner og trinnøkser via nøstvetøkser og sandsteinskniver til en skiferspiss

Boplassenes beliggenhet over havet stemmer godt overens med det typologiske funnmaterialet. Funnene på de ulike boplassene er en liten typologisk-kronologisk reise som går fra mellommesolittisk mikroflekketeknikk og trinnøkser til én skiferspiss fra yngre steinalder.

Prosjektets høyestliggende boplasser, Verpen 3 og 4, hadde et typisk mellommesolittisk funninventar – med mikroflekkekjerner, mikroflekker, fasetterte plattformavslag og hjørnekniver. Overgangslokaliteten Stubberud 3 (mellom- og senmesolitikum) hadde typologisk daterbare funn i form av trinnøkser, konisk- og semikonisk mikroflekketeknologi og fasetterte plattformavslag. Boplassen har dermed et tydelig mellommesolittisk funninventar, mens det som regnes som mer «erketypiske» senmesolittiske gjenstander er fraværende. Det er på de senere senmesolittiske boplassene Vassum, Verpen 6, Verpen R57 og Stubberud 2 at typiske senmesolittiske gjenstandstyper opptrer i materialet, så som nøstvetøkser, håndtakskjerner, sandsteinskniver og bergartsavslag fra økseproduksjon.

To nøstvetøkser og en slipeplate funnet på den senmesolittiske boplassen Vassum. Foto: Sverre M. Stubberud.

Et siste bidrag i typologisk daterbare gjenstander er funnet av en skiferspiss på Verpen 1. Skiferspisser introduseres i kystområdene i Sørøst-Norge ved overgangen til yngre steinalder (Solheim 2012:95-101). Mange av skiferfunnene i Sørøst-Norge er fremkommet som løsfunn uten kjent kontekst, så alle funn fra daterbare kontekster er kjærkomne bidrag. Den tidlige dateringen til Verpen 1 tatt i betraktning (strandlinjedatert til overgangen yngre steinalder), kan skiferspissen fra Verpen 1 vise seg å bli et viktig funn i kronologiske studier av skiferens introduksjon i Sørøst-Norge.

Skiferspissen fra Verpen 1. Foto: Sverre M. Stubberud

Mer i vente..

I disse dager er etterarbeidet kommet godt i gang. Funnmaterialet katalogiseres, prøver som er sendt til analyse er som smått på vei tilbake og delrapporter fra de ulike boplassene skrives. Ekstra stor spenning er det knyttet til C14-dateringene. På 1990-tallet var de få C14-dateringene i svært liten grad i samsvar med typologien og strandlinjedateringen; det er noe vi ønsker å bedre i denne omgang. Flere resultater fra prosjektet vil bli publisert i nær fremtid.

Kilder:

Ballin, T. B. 1998. Oslofjordforbindelsen. Arkæologiske undersøgelser ved Drøbaksundet. Varia 48. Universitetet i Oslo, Institutt for arkeologi, kunsthistorie og numismatikk. Universitetets Oldsaksamling. Oslo.

Fossum, G. 2020. Specialists facing climate change. The 8200 cal BP event and its impact on the coastal settlement in the inner Oslo fjord, southeast Norway. I A. Schülke (red.) Coastal landscapes of the Mesolithic. Human Engagement with the Coast from the Atlantic to the Baltic Sea, s. 179-201 Routledge.

Jaksland, L. 2001. Vinterbrolokalitetene –  en kronologisk sekvens fra mellom- og senmesolitikum i Ås, Akershus. Varia 52. Oldsaksamlingen. Universitetets kulturhistoriske museer. Oslo.

Solheim, S. 2012. Lokal praksis og fremmed opphav. Arbeidsdeling, sosiale relasjoner og differensiering i østnorsk tidligneolitikum. Upublisert doktorgradsavhandling. Universitetet i Oslo.

The post Oslofjordforbindelsen – akt 2 appeared first on Norark - Norsk arkeologi.