Når begynte folk å fiske makrellstørje her til lands? I dag er det nok mange som først og fremst forbinder makrellstørje, eller tunfisk, med det japanske kjøkkenet. Sushi er en favoritt for mange, men størjefisket har faktisk en lang historie i Norge. Skriftlige kilder forteller om størjefangster på Vestlandet tilbake til 1700-tallet. Da ble størjen harpunert fra båt under sildefisket. At slik fangst har foregått lenger tilbake i tid, hefter det liten tvil ved, men ettersom «størje» var en vanlig betegnelse på all fisk som var usedvanlig stor før i tiden, gjør det historisk forskning vanskelig. Nye arkeologiske undersøkelser i Grimstad kommune kaster nå et nytt lys på størjefiskets historie i Norge.

Dronefoto av myra på Jortveit i Grimstad. Sjaktene fra 2018 vises i forgrunnen, mens den hvite pilen viser hvor vi gravde i 2019. Foto: Steinar Kristensen/KHM.

I 2018 og 2019 utførte Kulturhistorisk Museum i Oslo arkeologiske undersøkelser på gården Jortveit i Grimstad kommune i Agder. Undersøkelsene ble utført i forbindelse med feltkurset til arkeologistudentene ved Universitetet i Oslo, og har slik bidratt i opplæring i undersøkelser i våtmark. I Norge er det svært få funn av organiske gjenstander bevart fra steinalderen, men fra myra på Jortveit er hele fire av disse funnet tidligere. I 1931 ble den aktuelle myra på Jortveit drenert, og dypt i den stinkende leira fant graverne redskaper av bein, fiskebein samt underkjeven til en spekkhugger. Målet med undersøkelsene våre i 2018 og 2019 var å kartlegge bevaringsforholdene i myra, nesten 100 år etter at de første funnene ble gjort på stedet. Var det fortsatt gode bevaringsforhold i myra, og hvor gamle var egentlig funnene fra 1931?

Resultatene er langt på vei klare, og et nytt bilde av myra trer nå frem: Lokaliteten Jortveit er noe så sjeldent som en havbunn fra steinalderen. Sjaktene, eller kikkhullene, vi gravde, viste at under dyrkingsjorda fulgte siltblandet leire hvor det organiske innholdet ble høyere jo dypere vi gravde. På 125–130 cm dyp forekom det ubrente bein, brente pinner, og flintavfall. Det har vist seg at beina fra dette ‘beinlaget’ primært stammer fra makrellstørje, men det er også funnet bein av både andre fiskearter og av fugl. Undersøkelsene våre tyder på at dette ‘beinlaget’ kan strekke seg over store deler av myra, som i dag er på 35 mål.

En av sjaktene. I bunnen av sjakten er ‘beinlaget’ forsøkt renset frem. Foto: Svein Vatsvåg Nielsen/KHM.

Nærbilde av ‘beinlaget’ i myra. Foto: Svein Vatsvåg Nielsen/KHM.

Alle de radiologiske dateringene fra Jortveit viser til aktivitet mellom 3700 og 2500 f.v.t. For å komme frem til dette har vi datert både fiskebein, en spekkhugger, trepinner, og beingjenstander fra ‘beinlaget’. På denne tiden utgjorde den nåværende myra på Jortveit bunnen på en 8–9 meter dyp lagune. Tidsspennet til dateringene hører til yngre steinalder, eller neolitikum på fagspråk (3900–1800 f.v.t.). Dette er perioden da jordbruket kom til Norge. Dersom mengden fiskebein fra Jortveit gir en indikasjon på størrelsen på fangsten, tyder det på at størjefisket langs Skagerrak i denne perioden har matet en relativt stor befolkning.

Vi fant brente trepinner i mudderet sammen med fiskebein. Foto: Svein Vatsvåg Nielsen/KHM.

Det er fortsatt eksepsjonelt gode bevaringsforhold i myra. Her en ryggvrivel av makrellstørje. Foto: Svein Vatsvåg Nielsen/KHM.

Hvordan fanget man størje på Jortveit i år 3000 f.v.t.? Det vi vet, er at på 1700-tallet ble størja harpunert fra båt med en såkalt ‘skutel’. En skutel er en type harpun som har vært montert på stokk og festet til line med tilhørende blåse. Designet er enkelt, men svært effektivt. Når skutelen trenger inn i kjøttet til størja, eller i spekket til småhvalen, løsnes stokken og blåsen med lina kastes på havet, mens skutelen blir hengende igjen. Så gjaldt det å ro etter blåsa! Innimellom hendte det at lina røyk, og at fisken med skutelen i seg fòr til bunns. Kan dette ha hendt på Jortveit? To av harpunene fra Jortveit har et design som minner om den moderne skutelen. De er begge uthulet i basen, og de har hull til linefeste. At harpunene er blitt avleiret på bunnen til lagunen sammen med makrellstørjene, kan tyde på at lina innimellom kunne ryke også i yngre steinalder.

To harpuner fra Jortveit. Foto: Svein Vatsvåg Nielsen/KHM.

The post Nytt om det eldste størjefisket i Norge appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

NTNU Vitenskapsmuseet har nylig undersøkt en steinalderboplass på Haugnebba i Rauma, Møre og Romsdal. Undersøkelsen ble iverksatt grunnet utbygging av ny vei til hytter hvor veien kom til å forstyrre en registrert boplass beliggende 48-49 meter over dagens havnivå.

Dette er et mindre privat tiltak og utgiftene for de arkeologiske undersøkelsene dekkes derfor av staten. Den tidligmesolittiske bosetningen i Møre og Romsdal er godt dokumentert i ytre kyststrøk blant annet av Ormen Lange prosjektet, og delvis også langs innsjøer og vann på høyfjellet. Boplassen på Haugnebba er derfor svært interessant med tanke på ferdselen mellom kyst og fjell i regionen. Beliggenheten midt i et fjordsystem (på sørsiden av Romsdalsfjorden) har potensialet til å gi et etterlengtet innblikk i aktivitetsmønstre i fjordområdene og ferdselen som har foregått mot innlandet i denne tidlige perioden av steinalderen.

Dekket bord. Lokaliteten etter maskinell avdekking. Foto Svein Vatsvåg Nielsen, NTNU Vitenskapsmuseet

Boplassen er vurdert til å ha en utstrekning på 60 m2, men funnene ser ut til å forekomme i tydelige konsentrasjoner. Høyden over havet gir en tidfesting til omtrent 9700 BP, og tar vi hensyn til at havet sto et par meter lavere enn selve aktivitetsområdet havner vi på rundt 9500 BP (ukalibrert). Dateringen tidfester at aktiviteten har foregått tidlig i pionerfasen av eldre steinalder. Undersøkelsen er nylig startet opp men vi har allerede gjort funn av gjenstander som anses som «klassiske» for tidligmesolittisk tid i Sør- og Midt-Norge, deriblant mikrostikler og en tangespiss. Tangespisser er pilspisser som kan være enkle å kjenne igjen for folk flest. Mikrostiklene er et karakteristisk restprodukt fra produksjonen av visse typer prosjektiler, og identifikasjonen av mikrostiklene kan derfor være mer utfordrende. Andelen mikrostikler og flekkefragmenter indikerer at mye av flintknakkingen som har foregått på Haugnebba nettopp kan relateres til produksjon av pilspisser. En del flekker har mindre partier med retusj, noen også med innledende steg til mikrostikkelteknikk. Disse bitene kan ha blitt forkastet på boplassen fordi de viste seg å ikke være egnet som spisser. I et større geografisk perspektiv er det ikke så rart at bosetningen på Haugnebba har fokusert på pilspisser. Man antar at dragningen fra kyst mot innland i tidligmesolittisk tid har vært knyttet til jakt på storvilt, og spissene har vært en sentral komponent i jaktutstyret.

Det aller meste (99 %) av det littiske materialet vi har gravd frem består av flint, og vi har hittil identifisert minst 3 ulike flinttyper i materialet. Tatt i betraktning at dette er en forholdsvis liten boplass – sannsynligvis vil vi finne mellom 1000 og 2000 funn – er dette svært gledelig ettersom det bedrer muligheten for at deler av materialet kan sammenføyes. Sammenføyninger av flintmateriale kan gi langt mer detaljert informasjon om aktivitetssoner og teknologiske tradisjoner på boplassene enn rene typologiske og statistiske studier. Et interessant aspekt ved flintmaterialet fra Haugnebba er forekomsten av vannrullet og patinert flint. Kun en liten andel av flinten er vannrullet, men flere av bitene har formmessige trekk som antyder at de er blitt formet av menneskehender før de ble vannrullet. Hvorvidt disse skal tolkes som menneskeskapte eller simpelthen som økofakter (dvs. naturlig spaltet flint som ligner på artefakter) er en problemstilling som ble diskutert heftig på Haugnebba. Uansett vil boplassen bli viktig for fremtidig forskning på pionerbosetningen i Midt-Norge og på Vestlandet.

En ryggflekke fersk fra såldet. Foto: Svein Vatsvåg Nielsen, NTNU Vitenskapsmuseet

En neve flint fra Haugnebba. Foto Svein Vatsvåg Nielsen NTNU Vitenskapsmuseet

Strandlinjekurve for Haugnebba

The post Pionerbosetningen i Rauma appeared first on Norark - Norsk arkeologi.