I 2021 utførte Kulturhistorisk museum en utgravning av et gravfelt ved Svingerudveien på Prestemoen i Hole kommune. Utgravningen var en del av forberedende arbeid for Nye Veiers bygging av ny jernbane og motorvei fra Sandvika til Hønefoss. Gravfeltet bestod av fire gravhauger og to flatmarksgraver fra eldre jernalder. Under den ene gravhaugen fant arkeologene en flatmarksgrav som inneholdt kremerte menneskebein, trekull og stein. I graven oppdaget arkeologene også en runestein. Runesteinen var ikke synlig på overflaten og ble først oppdaget da arkeologene begynte å grave seg ned i graven. På bakgrunn av osteologiske analyser vet man at den gravlagte var en voksen person, men kjønn er ikke kjent.

Runesteinen fra graven. Foto: Alexis Pantos/KHM.

Graven hvor runesteinen ble funnet, er en flatmarksgrav, dvs. en enkel gravtype uten særlig markering på overflaten. Gravtypen består av kremerte menneskebein og trekull som er rester etter likbål. Restene etter likbålet er gravd ned i bakken. Beina kan være lagt ned i beholder, f.eks. en keramikkurne. Ofte er det få eller ingen gravgaver i denne type graver. Som regel har flatmarksgraver liten eller ingen synlig markering, men de kan være markert med stein. Gravene kan også ha en helle eller stein i selve gropen. Dette var vanlig gravskikk i perioden fra yngre bronsealder til romersk jernalder.

Flatmarksgraven blir gravd ut av Charlotte Nueva Finnebråten og Karu Kolesnikow Cavicchioli. Steinen kan sees stikkende ut av profilet. Foto: Kjetil Nergaard/Nye Veier.

Gravenes relasjon til hverandre. Flatmarksgraven med runesteinen i profilet i forgrunnen og profilene gjennom den noe yngre gravhaugen bak, med tydelig plyndringsgrop i sentrum. Foto: KHM.

Flatmarksgraven er datert på grunnlag av prøver av trekull og brente menneskebein og kan tidfestes til tiden mellom ca. år 1 og 250 e.vt., dvs. romertid. I graven ble det funnet en rytterspore av kobberlegering, som også kan dateres til romertid, og det er dermed sammenfall mellom radiokarbondateringene fra graven og gjenstandsfunnet.

Sporen fra flatmarksgraven, like etter at den kom opp av jorden. Sporen er nærmest lik type R225 (fra Brunsberg, Østre Toten, se Rygh 1885), men paralleller er å finne i flere land i Nord- og Øst-Europa – også de med dateringer til samme del av romersk jernalder som vår grav, dvs. periode B2/C1. Foto: Charlotte Nueva Finnebråten/KHM.

Også gravhaugen som flatmarksgraven ble funnet under, kan dateres til romertid, og den er eldre enn år 300 e.vt. Vi har ikke funnet spor av at noe er gravd ned gjennom gravhaugen, og derfor mener vi at funnomstendighetene til runesteinen er god og at det kan festes lit til dateringene.

Flatmarksgraven med runesteinen ble funnet under gravhaugen nederst til høyre. Dronefoto: Magne Samdal/KHM.

Vi arbeider nå med en vitenskapelig publikasjon av funnet, hvor ytterligere detaljer rundt funnsammenheng, dateringer og naturligvis runesteinen diskuteres mer inngående.

I mellomtiden kan du lese mer om funnet og tolkningen av runeinnskriftene samt se flere bilder her.

The post Verdens eldste runestein er fra Hole! appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Ved Herregårdsbekken ved Nystrand i Porsgrunn finner vi et rikt kulturmiljø. Særlig kjent er to store steinsettinger, men her finner vi også andre gravminner og veifar fra eldre jernalder. Her er også spor etter aktivitet så langt tilbake som ved overgangen fra stein- til bronsealder. Dette kulturmiljøet har høy faglig verdi på grunn av sammenhengen mellom kulturminnene.

Som ledd i Nye Veiers utbygging av ny E18 gjennom Porsgrunn starter KHM denne uken opp med utgravninger i dette landskapet.

Det er imidlertid ikke første gang arkeologer fra Universitetet i Oslo graver på Herregårdsbekken: Allerede på 1950-tallet undersøkte Elizabeth G. Skjelsvik og Karl Vibe-Müller deler av de to steinsettingene. I 2011 undersøkte KHM tre godt bevarte graver fra førromersk jernalder i forbindelse med bygging av ny jernbane mellom Larvik og Porsgrunn. Resultatene fra undersøkelsen i 2011 kan leses i kapittel 13 i denne publikasjonen.

Deler av den ene av de to steinsettingene fotografert i forbindelse med hogst våren 2011, i forkant av utgravningen like ved. Steinsettingen ble ikke undersøkt da, men vil bli det nå. Foto: G. Reitan/KHM.

I løpet av sommeren skal flere graver undersøkes, i tillegg til dyrknings- og bosettingsspor fra slutten av yngre steinalder (ca. 2000 f.Kr.) samt boplasser fra eldre steinalder ved Lillegården og Kokkersvold. Sistnevnte ligger på om lag samme høyde som Pauler 1, en boplass undersøkt ved E18 Brunlanesprosjektet (2007-2008) og som er blant de aller eldste vi kjenner. Det er grunn til å anta at boplassen på Kokkersvold er om lag like gammel, det vil si over 11 000 år gammel.

Resultatene fra tidligere undersøkelser av både jernaldergraver og steinalderboplasser i området gir oss grunn til å ha store forventninger til årets utgravninger.

Fra utgravningen på Herregårdsbekken i 2011. Foto: I.M. Eggen/KHM.

The post Flere graver på Herregårdsbekken appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I de første tusen årene med bosetning i de sørøstnorske kystområdene var skjærgården større og fjordarmene dypere enn i dag på grunn av høyere havnivå. Slike fjord- og skjærgårdslandskap var attraktive biotoper og bosetningsområder i steinalderen, og det har lenge vært kjent arkeologiske funn fra forhistoriske fjordarmer som Langangsfjorden (Mikkelsen 1989).

Omfanget av steinalderbosetning i Langangsfjorden ble tydeliggjort da KHM gjennomførte undersøkelser av 18 steinalderlokaliteter mellom 2010 og 2012. Utgravningene ga informasjon om intensiv bruk av området i perioden mellom ca. 8000 og 3700 f.Kr. Lokalitetene var funnrike og lå tett på hverandre i den indre delen av fjorden, og dette er blitt tolket som et uttrykk for en stadig mer stedbunden bosetning.

Tradisjonelt har siste del av eldre steinalder, i runde tall ca. 6000–4000 f.Kr., vært ansett som perioden da samfunnene i Sør-Norge ble mer bofaste. Seinere års utgravninger i Sørøst-Norge har imidlertid gitt indikasjoner på at endringen fra mobile til mer stabilt bosatte samfunn kan ha funnet sted noen tusen år tidligere. Dette er ikke unikt i Sørøst-Norge, men er en utvikling som ser ut til å ha funnet sted i større deler av Skandinavia.

I Sørøst-Norge sammenfaller denne endringen i bosetningsform i tid med en annen interessant utvikling, nemlig en svakere landhevning og dermed mer stabil strandlinje. Svakere landhevning medførte at landskapet endret seg i mindre grad, områder med viktige ressurser var stabile samtidig som det var mulig å bosette seg lenger på ett og samme sted. Et interessant spørsmål er om det var de naturgitte forutsetningene som påvirket bosetningsmønsteret, eller om sosiale faktorer var den viktigste drivkraften.

Dronebilde over utgravingsområdet i dalgangen nedenfor toppen av Blåfjell og med nåværende E18-bro og den smale Langangsfjorden i bakgrunnen. Foto: KHM.

Det pågående utgravningsprosjektet i E18 Langangen–Lanner (se også prosjektets Facebook-side) arbeider ut fra en hypotese om at det fra ca. 7500 f.Kr. forekom en endring mot mer stabile bosetningssystemer, knyttet til ressursrike landskap. Lokalitetene Blåfjell 1–4, som ligger i en om lag 200 meter lang dalgang på vestsiden av Langangsfjordens smaleste strekning, vil her danne et arkeologisk laboratorium for å studere nettopp endring i bosetning innenfor et definert og avgrenset landskapsrom.

De fire lokalitetene med flere funnområder ligger tett på hverandre, innenfor et høydeintervall på ca. 20 m. Basert på hastighet i landhevningen tilsvarer dette en tidshorisont på drøyt 2000 år. Vi vil her fremskaffe data som kan gi informasjon om bruken av landskapsrommet gjennom denne lange perioden. Kan vi finne tidsmessig adskilte bruksfaser på ulike høydenivåer eller kan vi finne spor som vitner om at hele det langstrakte landskapsrommet var i bruk samtidig? Hvordan kan vi tolke funnene herfra i relasjon til andre utgravde lokaliteter i Langangsfjorden?

The post 2000 år på 200 meter appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Første halvdel av årets sesong på E18 Rugtvedt-Dørdal er ferdig og to velfortjente ferieuker er unnagjorte! I dag går vi i gang med de siste elleve ukene av årets sesong.

Vi graver for tiden i fire områder, og finner spor etter aktivitet fra store deler av Telemarks forhistorie: Fra sein tidligmesolitikum til jernalder. Samlet gir dette et verdifullt innblikk kystbosetningens utvikling.

Av årets 20 lokaliteter kan 19 dateres til steinalderen. De fleste steinalderlokalitetene var antatt å ha vært strandbundet under hovedbruksfasen, og dette er langt på vei bekreftet av de foreløpige undersøkelsene. Resultatene vil bli viktige for å forstå hvordan mennesker har utviklet og tilpasset seg til en kystbasert livsstil, samt belyse variasjonen i bruken av et lite landskapsområde gjennom hele steinalderen.

Ved Hydal undersøkes fem små, velavgrensede flater. Funn som pilspisser, kjerneøkser og avfall fra økseproduksjon peker mot slutten av tidligmesolitikum (ca. 9000-8000 f. Kr.), altså siste del av den første bosetningsfasen etter istiden. På Hegna vest pågår undersøkelser av fire lokaliteter datert til mellommesolitikum, til ca. 8000 f.Kr., og i området Hegna øst graves sju mellom- og seinmesolittiske lokaliteter datert mellom 8000-5000 f. Kr.

Lokalitetene har varierende utseende og funnsammensetning. Foreløpig er det kun funnet littisk materiale, og dette begrenser muligheten til å forstå hele spekteret av aktiviteter som har foregått i steinalderlandskapet. Til gjengjeld finnes funnkonsentrasjoner etter menneskers opphold som vitner om ulike hendelser og gir interessante øyeblikksbilder. Noen lokaliteter er svært funnrike med spor etter flekkeproduksjon og variert redskapsbruk. Andre har få funn, og det er vanskeligere å tolke hva aktivitetene representerer. Nærmere studier av flintmaterialet vil kunne belyse nyanseforskjeller mellom og innad på lokalitetene.

Det har også blitt avdekket flere ildsteder, kokegroper og steinpakninger, og spekulasjoner rundt alderen på disse er i full gang. Vi forventer dateringer som spenner fra mellommesolitikum og inn i jernalderen. Det dukker nemlig også opp yngre innslag flere steder, blant annet keramikk og neolittiske pilspisstyper. Det er med spenning vi nå går i gang med å undersøke disse funnene. Vi håper dette vil by på mer informasjon om den neolittiske bosetningen i Oslofjordområdet. I løpet av denne perioden er samfunnet under endring og de gamle kystlinjene er ikke like viktig for bosetningen som i eldre tider.

The post E18 Rugtvedt-Dørdal appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

De aller fleste steinalderboplassene som er undersøkt i Øst-Norge har ligget nært sjøen da de var i bruk. Bosetningen i steinalderens kystområder har gitt oss arkeologer muligheter for å datere bruken av boplassene med god presisjon på grunn av landhevning og endring i strandlinjen. Spesielt i Oslofjordsområdet, hvor det har vært en kontinuerlig landhevning siden istiden, er det gode muligheter for å datere steinalderens kystboplasser.

Fra mobile til stabile samfunn
Dette gir oss en unik mulighet til å studere kystbosetning i et langt tidsperspektiv. Et mønster hvor bosetningen følger den endrete kystlinjen kan sees gjennom hele eldre og deler av yngre steinalder. De eldste bosetningssporene etter mennesker i Oslofjorden stammer fra omtrent 9500 f.Kr. Etter pionerbosetningen ser man at hele Oslofjordområdet og store deler av Norge tas i bruk innenfor et ganske så kort tidsrom på noen hundre år. Felles for de fleste av de eldste boplassene er tilknytningen til kystområdene. Havet og fjordene var viktige for steinaldermenneskenes matauk og transport i landskapet.
Allerede i løpet av eldre steinalder kan man se at kystbosetningen har blitt mer stabil, og fra 7500 f. Kr. ser man enkelte områder og boplasser blir brukt gjennom lengre tidsrom. Dette står i kontrast til den eldste fasen hvor menneskene stadig flyttet på seg.

Bilde 1: I dag er det ikke mye ved landskapet som tilsier at steinalderboplassen Stokke/Polland 3 lå ved sjøen da den var i bruk. Boplassen ligger 35 moh. og kan dateres til seinmesolitikum. Den blå stiplete linjen indikerer hvordan forholdet mellom boplassen og havet kan ha vært. Foto: E18 Rugtvedt-Dørdal/KHM

Endring og kontinuitet i yngre steinalder
Tradisjonelt forbindes overgangen til yngre steinalder med introduksjonen av jordbruk. Forskere har lenge ment at menneskene da nærmest snudde ryggen til havet og at marine ressurser og kystbosetning ble mindre viktig. Naturvitenskapelige analyser av menneskers diett og innhold i keramikkar har moderert denne tanken – havet var fremdeles en viktig ressurs. Den stabile kystbosetningen i Øst-Norge fortsetter også i denne perioden. De aller fleste undersøkte boplasser fra yngre steinalders første halvdel har ligget i tilknytning til sjøen og fjordene, og da gjerne på øyer i et skjærgårdslandskap. Sporene etter jordbruk i denne eldste fasen er fremdeles utydelige og det foreligger få overbevisende spor for at korndyrking og tamdyr utgjorde en økonomisk ressurs.

Fra hav til land
I løpet av siste del av yngre steinalder, endrer mønsteret seg. Omkring 2400 f.Kr. kan vi i Øst-Norge spore en markant endring i bosetningsmønsteret. Boplassene forholder seg nå ikke til strandlinjen slik de hadde gjort over et 7000 år langt tidsrom. Dette sammenfaller også med at jordbruket blir en viktig økonomisk ressurs og at vi finner restene etter de første gårdene. Hele den sørnorske kysten blir på dette tidspunktet også sterkere innlemmet i en større europeisk kultursfære med utveksling av gjenstander, ideer og forflytning av mennesker over større områder. Et interessant paradoks her er at når menneskene flyttet bosetningene vekk fra stranden og kysten, ser vi også de første tydelige sporene etter oversjøisk båttrafikk.

Bilde 2: En metode for å studere overordnete endringer i boplassenes beliggenhet er ved sammenstilling av C14-dateringer. I figuren viser dateringene at boplassene i hovedsak har ligget ved havet i eldre steinalder og i begynnelsen av yngre steinalder. Omkring 2400 f.Kr. endrer dette seg og bosetning vekk fra den samtidige kyst er mest vanlig. Illustrasjon: Per Persson og Steinar Solheim.

Et landskap i endring
I forbindelse med Statens vegvesens utbygging av ny E18 mellom Rugtvedt og Dørdal i Telemark, skal Kulturhistorisk museum gjennomføre et utgravningsprosjekt som vil fokusere på bruken av kystlandskapet. Innenfor dette prosjektet skal boplasser datert fra ca. 9000 f.Kr. til 3600 f.Kr. undersøkes. I prosjektet håper vi å oppnå bedre innsikt i hvordan mennesker har utnyttet kystlandskapet gjennom et langt tidsrom. Nettopp Oslofjordområdet kan vise seg å bli sentralt for forståelsen av steinalderens kystbosetning i et langtidsperspektiv.

Les mer:
Når kom menneskene til Norge?
Hvor valgte menneskene å bo i eldre steinalder?

The post Oslofjorden – et sentralområde for forståelsen av steinalderens kystbosetning? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.