Kulturhistorisk museum er godt i gang med et mindre steinalderprosjekt i Råde. Lokaliteten ligger i et lite skogsområde på Karlshus, og ser ut til å ha vært et yndet sted å oppholde seg også for 6-7000 år siden siden.

Kystnær fortid

På den tiden ville havnivået ha vært mellom 40 og 50 meter høyere enn i dag, og denne delen av Raet – moreneryggen som strekker seg gjennom store deler av ytre Østfold – ville ha fortonet seg som en halvøy omgitt av hav på både nord-, sør- og vestsiden.

Figur 1: Østfoldkysten mot slutten av eldre steinalder. Lokaliteten er markert med rød sirkel. Kart: P. Persson.

Vertikal tidshorisont

Ved de fylkeskommunale registreringene av boplassen i 2014 ble det gjort funn mellom 41 og 47 meter over dagens havnivå. Dette kan bety at ettersom havet trakk seg tilbake har man fortsatt kommet tilbake til området over en lengre periode, helt fra området ble tørt land rundt 5500 f.Kr. og til lokaliteten ikke lenger lå i strandkanten, drøye tusen år senere. Dette tidsspennet omfatter overgangen fra Nøstvetfasen til Kjeøyfasen, helt på tampen av eldre steinalder. Det er denne overgangen (ca. 4500 f.Kr) vi håper vi kan forstå bedre ved undersøkelsene våre i Karlshus.

Figur 2: Lokalitetens beliggenhet blant mer moderne boplasser på Karlshus. Foto: M. Samdal/KHM.

Tidstypisk materiale

Så langt er vi godt i gang med de innledende undersøkelsene og mener vi har klart å avgrense to aktivitetsområder på den høyereliggende delen av lokaliteten. Vi har også gjort funn av typiske gjenstander fra Nøstvetfasen, slik som Nøstvetøks og håndtakskjerner.  I tiden fremover håper vi på å finne tilsvarende aktivitetsområder og typisk gjenstandsmateriale også fra senere perioder på de lavere høydene.

Figur 3: Nøstvetøks, et typisk redskap fra Nøstvetfasen funnet på lokaliteten.

The post Senmesolittisk brytningstid i Råde appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Vi skriver desember 2021, og i takt med året går også arbeidet med prosjektet «Ringstadåsen» mot slutten.

I fjor publiserte vi et innlegg her på Norark hvor vi presenterte foreløpige funn fra tre steinsettinger på Ringstadåsen, som ligger på Rolvsøy i Fredrikstad kommune. Bakgrunnen for undersøkelsen var utbygging av nye boliger i området. Nå ønsker vi å rette oppmerksomheten mot steinalderboplassen vi egentlig var der for å grave.

Pionerene på Ringstadåsen

De eldste sporene vi har fra Ringstadåsen er fra eldre steinalder, nærmere bestemt mellommesolitikum. Både radiologiske dateringer og funnmaterialet vi har samlet inn fra lokaliteten viser seg å stemme godt overens med det inntrykket vi hadde fra registreringen, og steinalderaktiviteten på stedet har foregått i tidsrommet 7000–6600 f.Kr.

 En prikkhugget trinnøks, et typisk funn fra perioden. Foto: Fredrikke Danielsen/KHM.

Oslofjordområdet har vært utsatt for store landskapsendringer etter siste istid og særlig markant har landhevingen vært. Etter hvert som isen trakk seg tilbake ble de gamle strandlinjene løftet høyere og høyere over havet, og områder som tidligere lå under vann ble tørt land. Med bakgrunn i det vi vet om strandlinjeforløpet i Fredrikstad-området ser det altså ut til at landskapsrommet ble tatt i bruk av mennesker ganske kort tid etter at området ble tørrlagt.

Skjærgårdsliv

 I steinalderen lå Ringstadåsen på én av flere øyer i et skjærgårdslandskap (lokaliteten markert med rød prikk).

Som man ser av kartet over har dette landskapsrommet fortont seg veldig annerledes enn det landskapet vi kjenner i dag. Siden boplassen befant seg på en øy har bosetterne vært avhengig av båter og sannsynligvis i stor grad livnært seg på ressurser fra havet. Vi har i midlertid funnet brente hasselnøttskall fra perioden, som viser at man også gjorde nytte av landlige ressurser.

Et meget funnrikt kulturlag på lokaliteten ser ut til å være rester av en hytte eller gammelignende konstruksjon. Dette tyder på at man har oppholdt seg her over en lengre periode, eller har hatt en sesongbasert bolig hvor man har kommet tilbake gjentatte ganger når ressursene har vært rike.

Så, hvor holdt man til ellers?

Det spørsmålet kan vi ikke svare helt sikkert på, men en unnselig del av funnmaterialet kan kanskje gi et hint. På lokaliteten ble det gjort funn av et fåtall gjenstander av metarhyolitt (Ignimbritt), en råstofftype som er godt kjent på mesolittiske boplasser langs vestsiden av Oslofjorden. En kjent naturlig forekomst av denne bergarten befinner seg i Ramneskalderaen – rett ved Tønsberg – som på dette tidspunktet ville ha vært tilgjengelig via vannveien fra Ringstadåsen.

Produksjonsavfall fra tilvirkning av gjenstander i metarhyolitt (Ignimbritt). Dette materialet er så langt kjent kun fra lokaliteter på vestsiden av Oslofjorden.

Kom menneskene som bosatte seg på Ringstadåsen fra den andre siden av fjorden? Det vet vi ikke. En krysning på fire mil i en åpen farkost er absolutt ikke umulig, men råstoffet kan også ha reist langs kysten rundt Oslofjorden, og skiftet hender flere ganger i prosessen; eller det kan stamme fra en ukjent, mer nærliggende forekomst. Kanskje vil fremtidige undersøkelser kunne gi svar på det.

For nå må vi ta til takke med å gå inn i det nye året i visshet om at vi har fått kartlagt den første bosetningen på Ringstadåsen, som nå er klar for å huse boliger og mennesker på nytt, nærmere 9000 år senere.

The post Sagaen om Ringstadåsen – Kapittel 2 appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Garður er granna sættir

I sjette bind av Diplomatarium Norvegicum kan vi lese at Gyrd Olafssønn i 1492 befinner seg i en grensetvist med Peter Amundssønn. Tvisten dreier seg om hvor grensen går mellom gårdene Spetteland og Haddeland i Hollums sogn i Agder, og det vitnes om at en del av grensen går ved Biargeland. Hvorvidt tvisten endte fredelig eller ikke er for oss uvisst, men dette er første gang Biargeland, eller Bjerland som det heter i dag, gir seg til kjenne i de skriftlige kildene, og selv om gården spilte en birolle i grensetvisten i 1492 spiller den i dag en hovedrolle for mange av oss på E39 Mandal–Herdal-prosjektet.

Dalgangen som forbinder Hageland med Spetteland, og markerer grensen mellom sistnevnte gård og Haddeland. Hustuften fra middelalder ses i forgrunnen, mens gravfeltet fra folkevandringstid ses i bakgrunnen. Foto: S. Kristensen/KHM.

Navnet Bjerland er langt på vei selvforklarende. Anlegget ligger i ulendt terreng omgitt av til dels bratte bergvegger og mengder med rasstein. Denne steinen har imidlertid bosetterne på Bjerland gjort god bruk av opp gjennom tidene, både i anleggelsen av flere gravrøyser, og også i byggingen av et langhus med steinsatte veggvoller. Så langt er vi godt i gang med undersøkelser av hustuften og gravfeltet, samt et dyrkningslag og to hulveier.

En bosetningshistorie i tre akter

De spor vi finner etter bosetningen på landsbygden i tidligere Vest-Agder i forhistorisk tid ser i stor grad ut til å kunne knyttes til to bosettings- og fraflyttingsfaser. Den første fasen finner sted i yngre romertid (omtrent rundt 200 e.Kr.), og mye av denne gårdsbosetningen ble i stor grad lagt øde mot slutten av folkevandringstiden. Den neste bosettingsfasen fant sted i vikingtid/middelalder, og mange av områdene tilhørende de øde folkevandringstidsgårdene ble igjen tatt i bruk i denne perioden. Etter nok en fraflyttingsfase i middelalder er flere av gårdene atter en gang tatt i bruk, og driften har i mange tilfeller vært kontinuerlig opp til vår tid. Det er derfor sjeldent at man får mulighet til å undersøke slike velbevarte anlegg fra middelalder.

Tuften på Bjerland

De foreløpige undersøkelsene har avdekket et langhus på 20 meter med tydelige, steinsatte veggvoller. Huset er et stolpehus hvor flere stolpepar har holdt taket oppe, og vi mener at vi har klart å identifisere minst tre, kanskje så mange som fem forskjellige rom eller aktivitetssoner i huset. De foreløpige dateringene fra de fylkeskommunale registreringene viser at gården var i bruk på 11- og 1200-tallet, men vi håper i det lengste på å kunne avdekke flere bruksfaser. En slik velbevart hustuft gir jo gode sjanser for gjenstandsfunn, og vi har gjort funn av fragmenter av en dreiekvern, baksteheller og flerfoldige bryner. Vi har også samlet inn en del brente bein, som kan gi oss svar på spørsmål knyttet til erverv, kosthold og ressurstilgang.

Hustuften på Bjerland. De steinholdige veggvollene som omkranser huset er godt synlige. Foto: S. Hårstad/KHM.

Fra én røys til gravfelt

I tillegg til huset er vi godt i gang med undersøkelsene av gravfeltet. Én registrert gravrøys fra folkevandringstid ble her til seks, og vi har ambisjoner om å undersøke alle i løpet av prosjektet. Siden røysene opptrer i et så mye større antall enn vi innledningsvis var klar over håper vi at de kan bidra til å belyse kronologien på feltet. Kanskje tilhører enkelte gravminner eldre eller yngre perioder? Kanskje får vi overlapp og kontinuitet fra gravfeltet til gårdsanlegget for øvrig?

Røysfeltet på Bjerland med røyser og hulvei markert med rødt. Foto: S. Kristensen/KHM.

Per nå har vi tre intensive uker igjen av utgravningene, og mye skal landes i denne perioden. Lokaliteten har utrolig mye å by på, og vi gleder oss til fortsettelsen. Vil gården passe inn i det allerede etablerte bildet av den forhistoriske og middelalderske bosetningen i Agder? Endelig skal Bjerland få en større, velfortjent plass i historiebøkene.

The post Middelaldergården på Bjerland, Lindesnes appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

No livnar det i lundar, no lauast det i li, og Kulturhistorisk museum har startet feltsesongen. Med andre ord er våren definitivt kommet for å bli, i alle fall til sommeren tar over.

Vi fortsetter omtrent der vi slapp med E39 Kanten, og beveger oss i år vestover og fremover i tid, langs traseen for ny E39 i retning Lyngdal.

Mens vi i fjor jobbet tett sammen på fire lokaliteter innenfor et relativt lite område nært Mandal, skal vi i år undersøke hele 14 lokaliteter, spredt over et område på 26 km, fra Lauvstø i Lindesnes i øst til Gullknuten i Lyngdal i vest. Disse lokalitetene er hovedsakelig konsentrert rundt anlegg fra jernalder-middelalder, men det er også innslag fra eldre perioder. Så langt har vi startet arbeidene på fire av lokalitetene: Lauvstø, Bjerland, Loppeneset og Haugågeren.

Lauvstø

Lengst øst i årets undersøkelsesområde ligger Lauvstø. Den lille lokaliteten består hovedsakelig av kokegroper og mulige graver, men det er også registrert spor etter dyrking i form av rydningsrøyser og dyrkingslag. Så langt vet vi at noen av strukturene stammer fra førromersk jernalder og eldre romertid, men også spor etter nyere og eldre tids aktivitet er til stede på Lauvstø. En gammel postvei går over lokaliteten. Denne kulturminnetypen går som en rød tråd gjennom fylket, og binder mange av våre lokaliteter sammen.

Figur 1: Retusjert flintstykke fra Lauvstø. Foto: A. H. Søbakken/KHM.

I løpet av den første uken har vi metallsøkt området, noe som har resultert i funn av mer moderne, men like fullt interessante gjenstander, som mynter fra 1800-tallet. Selve utgravning av lokaliteten har startet denne uken, og det har blitt påvist flere kokegroper, men det har også blitt gjort flintfunn (Figur 1).

Bjerland ødegård

Ikke langt fra Lauvstø ligger Bjerland, en ødegård fra middelalder. Lokaliteten ligger i en smal, steinete dalgang, rett sør for Moslandsvatnet. Oluf Rygh nevner at gården er kjent i 1492 og som ødegård allerede i 1502, men foreløpige dateringer fra fylkeskommunens registreringer tyder på at anlegget var i bruk allerede i høymiddelalderen (1120–1284). I dag er de eneste synlige sporene etter gården dyrkningsflater og en rekke veifar, samt veggvoller tilhørende et langhus. Huset er beskrevet som «et stolpehus av jernalders type» i registreringsrapporten, og med tanke på de dateringene vi har, må vi si at vi er veldig spente på den kunnskapen om middelalders byggeskikk denne lokaliteten kan gi oss. Bjerland ser ut til å representere et helhetlig gårdsmiljø fra middelalder, med både hustuft, veifar og dyrkningsflater, og slike helhetlige miljøer er sjelden blitt undersøkt i Sørøst-Norge.

Figur 2: Dalgangen opp mot Moslandsvatnet. Kulturminnene på Bjerland er markert med rødt. Nederst i bildet ses hustuften med tilhørende veisystem. Lenger opp ses området med dyrkningsflater, mens gravrøysen og nærliggende hulveisystem ses på andre siden av dagens vegfar. Foto: S. Kristensen/KHM.

I tillegg til ødegården fra middelalder omfatter lokaliteten også en gravrøys fra folkevandringstid. Røysen hever seg knappe 35 centimeter over bakken og ligger på en granbevokst flate et stykke nordvest for hustuften. Vi håper den gjenvokste, steinete flaten skjuler flere kulturminner som i dag ikke er synlige på overflaten. Kanskje vil vi til slutt sitte med heltrukne linjer fra folkevandringstid til senmiddelalder?

Så langt har vi metallsøkt området, og startet avdekkingen av gravrøysen.

Gravfeltene på Loppeneset og Haugågeren

Et godt stykke vestover ligger lokalitetene Loppeneset og Haugåkeren, som begge er registret som gravfelt.

Så langt har vi begynte å maskinelt flateavdekket begge lokalitetene. På Haugåkeren har vi funnet igjen de registrerte steinpakningene tolket som mulige flatmarksgraver, så vel som en ytterligere steinpakning og flere sannsynlige stolpehull. Fra registeringa ble en av steinpakningene datert til tidligneolitikum (3800-3300 f.Kr.), noe som passer godt overens med traktebegerkulturens steinlagte flatmarksgraver. Flatmarksgraver er derimot en gravtype som var vanlig gjennom store deler av forhistorien. På nabolokaliteten Loppeneset, liggende ca. 100 meter unna Haugåkeren, er det for eksempel registrert åtte mulige gravminner, derav fem som kan være flatmarksgraver. De andre gravminnene består av en 4,5 x 7,5 meter haug hvor det ble funnet flere keramikkskår, sannsynligvis tilhørende et hankekar fra yngre romertid eller overgangen folkevandringstid (400-570 e.Kr.), samt en mulig branngrav hvor det også ble funnet keramikkskår, og en mulig overpløyd gravhaug. I tilknytning til sistnevnte ble det funnet en bronsefibula fra romertid (Kr.f.–400 e.Kr.). I dette området har vi også funnet flere stolpehull og en mulig steinsatt nedgravning.

Figur 3: Bronsefibula funnet i forbindelse med registeringa på Loppeneset. Foto: Konservering/KHM.

Vi går med andre ord 11 spennende uker i vente på Sørlandet!

The post På vei videre – E39 Mandal-Herdal appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Kanten 1 er, med sine tilnærmet 14 mål, den største lokaliteten som undersøkes på E39 Kanten-prosjektet. Fra registreringene vet vi at det har vært tilhold her over en periode på nærmere 6500 år, fra senmesolitikum og frem til i dag. Så langt har vi funnet spor etter steinaldertilhold på i alt fire adskilte områder innad på lokaliteten, i tillegg til en mengde strukturer fra yngre perioder.

Den eldste aktiviteten på Kanten 1

Kystnære boplasser fra fangststeinalderen knyttes gjerne direkte opp mot samtidig havnivå og tilgang til marine ressurser. Dette er også tilfellet på Kanten. Så langt har vi en arbeidshypotese om at havnivået i området rundt lokaliteten har nådd sitt maksimumsnivå rundt 6000 f.Kr., da Tapestransgresjonen hadde sin største utbredelse, og at det da stod mellom 7-8 meter over dagens. Dette stemmer godt overens med de aktivitetsområdene fra steinalder vi har påvist, både på Kanten 1 og søsterlokaliteten Ime Myrane.

Ved å lese landskapet ser vi at aktivitetsområdene på Kanten 1 har ligget på en liten, sørvendt halvøy rett ved et sund som har strakt seg mellom lokaliteten i nord, og en langstrakt øy som i dag utgjør høydedraget Langåsen i sør. Her kan det tenkes at tilgangen på marin føde har vært god, i tillegg til at veien har vært kort til det kystnære innland.

Kart over aktivitetsområdene fra steinalder på Kanten 1, med havnivå satt til 8 og 10 meter over dagens.

Når vi ser på funnmaterialet vi har innhentet så langt, så speiler steinaldermaterialet fra Kanten 1 vår hypotese om erverv basert på fiske, fangst og jakt. Av funn som peker oss i den retningen kan nevnes flere pilspisser fra den yngre delen av steinalderen (neolitikum), samt mikroflekker og et linesøkke som gjerne knyttes til marin fangst og fiske i siste del av den eldre steinalderen (senmesolitikum).

Et utvalg funn fra Kanten 1. Fra venstre: Linesøkke, trinnøks, pilspiss og keramikk.

I tillegg til fangstredskaper er det også gjort funn av fire økser på lokaliteten. Tre av disser er relativt små trinnøkser, mens én er en kraftig erodert nøstvetøks. Dette materialet har mange likhetstrekk med øksefunnene fra Ime Myrane – og også øksene fra Jakobhola – og vi håper at en videre bearbeiding av funnmaterialet fra lokalitetene vil belyse de romlige og temporale forholdene dem imellom.

Lange jordbrukstradisjoner

I dag er området hvor Kanten-lokalitetene ligger et oppdyrket dalføre som hovedsakelig brukes til beitemark, og vi vet at alle lokalitetene har vært gjenstand for dyrkning og pløying over lengre tid. I de områdene som har vært skrinne har man i moderne tid bygd opp steinmurer, såkalte «borger», for å maksimalt utnytte potensialet for dyrkbare flater, og disse er godt synlige i landskapet.

Eksempel på «borg» fra lokaliteten Ime Myrane. Oppbygde terrasser som bedret forholdene for jordbruk på Kanten.

Vi vet i midlertid at jordbruksaktiviteten på Kanten er betydelig eldre enn de sporene som var observerbare før undersøkelsene satte i gang, og vi snakker sannsynligvis om at dyrking har foregått her for flere tusen år siden. De første ledetrådene om gammelt jordbruk på stedet hadde vi allerede i hende før vi begynte vårt arbeid på Kanten. Dateringsresultatene fra fylkeskommunens registreringer viste at lokaliteten inneholdt kokegroper, ildsteder og andre strukturer fra bronsealder, eldre jernalder og yngre jernalder/middelalder, perioder hvor jordbruket stilte sterkt som primærnæring for mange, og særlig i områder et stykke unna kysten. I tillegg til disse har vi nå påvist flere kokegroper, en mulig huskonstruksjon, og et dyrkningslag med flere mulige dyrkningshorisonter, samt ardspor.

E39 Kanten-prosjektet tikker mot slutten, og i det videre arbeidet vil det bli spennende å utforske dateringene og funnmaterialet fra Kanten 1 videre, samt sammenstille resultatene med de øvrige lokalitetene innenfor prosjektet.

The post Mellom bakkar og (sva)berg – 6000 års historie på Kanten appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

På prosjektet E39 Kanten undersøker vi spor etter bosetning gjennom et langt tidsrom hvor både kultur og natur har vært i endring.  Et av våre fokusområder er å bidra til å kartlegge strandforskyvningsprosessen i området, og å forstå forholdet mellom denne og den eldste bosetningen på Kanten.

Økser fra eldre steinalder funnet på Ime Myrane og Kanten 1. Foto: Anette Sand-Eriksen/KHM.

Landskap i endring

Under siste istid ble jordskorpen utsatt for stort trykk. I takt med at klimaet endret seg og det fennoskandinaviske isdekket smeltet, lettet trykket og landmassene hevet seg mot likevekt. Fortsatt i dag opplever indre Botnviken, som lå sentralt under det skandinaviske isdekket, en årlig landheving på opp mot 9 millimeter.

Innenfor et langt tidsrom av eldre steinalder, fra cirka 8000-5000 år f.Kr., sørget imidlertid den store isavsmeltningen for en økning av volumet i havet og  forskyvning av strandlinjen langs deler av norskekysten. Slik ble områder som før hadde vært tørt land oversvømt (et annet eksempel på en slik prosess er oversvømmingen av Doggerland i Nordsjøen). En slik geologisk hendelse kalles marin transgresjon, og medfører at strandlinjen forskyves og at landskapet gjennom lang tid endres. Tapestransgresjonen (oppkalt etter muslingen Tapes Decussatus) er den marine transgresjonen som fant sted i løpet av eldre steinalder, og som er dokumentert langs store deler av den skandinaviske halvøy.

Muslingen Venerupis Decussatus, tidligere kalt Tapes, som transgresjonen har fått sitt navn etter. Foto: Jan Johan ter Poorten; redigert av Tom Meijer, Wikimedia commons.

Tapestransgresjonen på Kanten

Omfanget av transgresjonen langs kysten av Norge varierer, og langs deler av sørlandskysten er denne strandforskyvningen fortsatt uavklart. På Kanten tror vi at den høyestliggende strandlinjen har befunnet seg på omtrent 7–8 meter over dagens havnivå, og at dette representerer et maksimumsnivå for tapestransgresjonen i dette området. Derfor har vi valgt å grave dyptgående søkesjakter for å lete etter gamle sjø- og strandavsatte sedimenter fra transgresjonen, og forhåpentligvis finne overlagrede gytjelag som potensielt kan ha gode bevaringsforhold (slik som for eksempel på Jortveit i Grimstad).

Arkeolog Hayriye Özcan dokumenterer profilet i søkesjakten øst på lokaliteten Kanten 1. Den havavsatte strandsanden kan ses som et tydelig, lyst sjikt med mørk, kullholdig gytje under. Foto: Anette Sand-Eriksen/KHM.

I en sjakt øst på lokaliteten Kanten 1 har vi nå påvist et kullholdig gytjelag som ligger mellom vannavsatte sandmasser på 7,5 meters høyde over havet. Nærheten til Mandalselven, som også kan ha medvirket til avsetninger av flomsedimenter, gjorde det nødvendig å foreta en hastedatering av gytjelaget for å belyse om sanden kunne være sjøavsatt.

Resultatene fra dateringen kom oss i hende for et par uker siden, og laget kunne dateres til 6200 f.Kr. Sjansene er altså store for at vi har klart å tidfeste gytje avsatt rett i forkant av Tapes maksimum på Kanten.

Kurve som viser den tenkte strandforskyvningskurven for Mandalsområdet. Våre dateringer passer godt inn, rett i forkant av tapes maksimum. Redigert kurve etter Midtbø et al 2000.

Veien videre

På lokalitetene Ime Myrane og Kanten 1 finnes bosetningsaktiviteten fra eldre steinalder mellom 8,5–12,5 moh. Plasseringen i landskapet, høyden over havet og steingjenstandene vi til nå har samlet inn, gir gode holdepunkter for at det var bosetning på Ime Myrane og Kanten 1 samtidig med Tapes maksimum. Tidlig i steinalderen har imidlertid havnivået vært lavere enn i dag, og muligheten er til stede for at vi kan finne forhistorisk bosetning fra før transgresjonen på de lavereliggende nivåene i landskapet, under de sjøavsatte lagene. Strategien videre vil derfor bli å avdekke et større område ned til det overlagrede gytjelaget, og foreta en undersøkelse for å avklare om det finnes spor etter tidligere opphold. Det vil også samles inn prøver for naturvitenskapelige analyser fra det godt bevarte gytjelaget.

Så langt er det identifisert og delvis undersøkt tre aktivitetsområder på Ime Myrane (nord) og to på Kanten 1 (sør) som kan ses i sammenheng med tapestransgresjonens maksimale utstrekning. Her med havnivå satt til 8 meter over dagens.

VIDERE LESNING

Fjeldskaar, W. og Bondevik S. 2020.  The Early-Mid Holocene transgression (Tapes) at the Norwegian coast – comparing observations with numerical modelling. S. 2–12. Quaternary Science Reviews 242.

Midtbø, I., L. Prøsch-Danielsen og S. K. Helle. 2000. Den Holocene (etteristidens) strandlinje i området Mandal-Kristiansand, Vest-Agder, Sør-Norge: Et forprosjekt. S. 37-49. AmS-Varia 37.

The post På Kanten av Tapes appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Høsten 2019 utførte Kulturhistorisk museum en liten steinalderundersøkelse på østbredden av Holsfjorden – den sørøstre armen av Tyrifjorden – i Lier kommune, Viken fylke.

Den lille lokaliteten – knapt 50 m² stor – lå på den nå øde gården Vefsrud, som i sin tid hadde vært husmannsplass under gården Horn som ligger rett på andre siden av fjorden. Adkomsten til lokaliteten fra Ringeriksveien i øst var ulendt og bratt, og man har nok til alle tider heller foretrukket å ankomme via vannveien. Det var vi i alle fall rimelig sikre på etter å ha forsert 70 høydemeter i bratt terreng, med full oppakning, både på tur ned og opp fra bil til lokalitet i et par ukers tid.

Figur 1: Sverre Magnus Stubberud leter etter steinalderen i såldet. Lokaliteten i sin helhet kan sees til venstre i bildet, avgrenset av oransje stikker.

Vi visste lite om lokaliteten før undersøkelsene tok til. Det var gjort få funn under registreringen, men lokalitetens plassering på omtrent 65 meter over dagens havnivå gjorde den likevel interessant. Det at den lå på akkurat denne høyden kunne nemlig bety at den enten var en strandbundet boplass i eldre steinalder – da Tyrifjorden var en del av de langstrakte fjordsystemene – eller det kunne være en yngre boplass, som i så fall ville ha vært tett bundet opp mot bruken av Tyrifjorden som innsjø.

Det ble raskt klart at registreringen ga et ganske riktig bilde av funnsituasjonen på stedet. Vår undersøkelse resulterte i 38 funn av flint og bergart over et område på 12,5 m² (for den som ikke er veldig rask i hoderegning vil det si omtrent tre funn per kvadratmeter). Med andre ord, ingen funnbonanza, altså. Det er i midlertid ikke alltid slik at kvantitet trumfer kvalitet, og materialet på Vefsrud viste seg, i all sin beskjedenhet, å gi oss det vi trengte for å tidfeste bruken av plassen.

Som nevnt kunne lokaliteten representere kyst eller innland, saltvann eller ferskvann, eldre steinalder eller yngre steinalder/bronsealder. Altså var det ganske vidt forskjellige aktiviteter som kunne ha funnet sted på dette lille neset ved Tyrifjorden. Og med tanke på at flint og lokale bergarter er råstoff som er godt representert i samtlige av de overnevnte periodene, og at den vanligste gjenstandskategorien er produksjonsavfall, kan man jo tenke seg at det godt skal gjøres å datere en boplass basert på kun 38 funn.

Det kan man imidlertid gjøre, i alle fall om ett av funnene er en liten, fragmentert, men like fullt nydelig, helslipt bergartsøks i en særegen, rød- og hvitmarmorert bergart. Ja, for vi fant nemlig en slik en.

Figur 2: Den fragmenterte bergartsøksen fra Vefsrud sammen med avslag fra økseproduksjon funnet  på samme sted.

Umiddelbart blir lokaliteten fra Vefsrud satt på det kronologiske kartet, pent plassert i neolitikum, altså yngre steinalder. Menneskene som oppholdt seg på Vefsrud i steinalderen har med andre ord rodd rundt på den Tyrifjorden vi ser i dag, akkurat slik som bøndene på Vefsrud gjorde flere årtusener senere, og slik Holeværingene og Liungene gjør den dag i dag.

Figur 3 Utsikt mot Sylling fra sjøkanten ved Vefsrud. En utsikt som har holdt seg gjennom flere tusen år.

The post Et lite stykke steinalder ved Tyrifjorden appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

For tre uker siden startet Kulturhistorisk museum arkeologiske undersøkelser på Kanten like utenfor Mandal i Agder. Utgravningene er de første av flere undersøkelser i forbindelse med den nye E39-traseen i Mandalsområdet og vil pågå i en periode på 13 uker på sensommeren og høsten 2020. Bakgrunnen for årets undersøkelser er etableringen av ny tilførselsvei ned til Mandal sentrum fra den nye E39-traseen som delvis vil ligge litt lengre inn i landet enn dagens europavei.

Figur 1: Dronefoto som viser plasseringer av de arkeologiske lokalitetene som skal undersøkes i løpet av 2020-sesongen. (Av: Magne Samdal/Steinar Kristensen/KHM).

Kanten-området er i dag preget av beiteområder og idyllisk småhusbebyggelse og lokalitetene vi skal undersøke ligger i et lett kupert åkerlandskap naturlig avgrenset av heier med blandingsskog, beliggende i tilknytning til en av flere dalganger som går fra innlandet og ned mot kysten (Figur 1). I dag er det ca. 3 km fra Kanten og til kysten i sør, og ca. 300 meter bort til Mandalselva i vest. I forhistorien har derimot vannstanden vært noe annerledes her, slik som er tilfelle for sør- og sørøst-norge. Akkurat for denne delen av Norge er en derimot ikke helt sikker på landhevingsforløpet, men basert på andre undersøkelser, for eksempel på Lista og ved Launesmyra, har nok havnivået i første del av steinalderen vært lavere enn det er i dag i Kanten-området. Etterhvert begynte vannet å stige, og fram mot rundt 6500 fvt. var stigningen rask og havet stabiliserte seg fram mot år 2000 fvt., sannsynligvis rundt 6-8 meter høyere enn i dag. Etter dette begynte havnivået på nytt å synke og nærmet seg dagens havnivå rundt 1000 fvt. I dag ligger bunnen av dalgangen ved lokalitetene 5 moh., mens høydedragene i heiene rundt strekker seg opp mot 40 moh., så ved å endre litt på havnivået viser kartdataen fra området at det som i dag er knauser og koller innenfor lokalitetene, har i deler av forhistorien har vært kystnære odder og nes. Dagens åkrer og myrområder på Kanten var den gang del av et større grunnvannsområde (Figur 2).

Figur 2: Kanten-området med endret vannstand til 5- og 10 meter over dagens havnivå (se innfelt kart for dagens havnivå).Over en lang periode var de forbindelse mellom Aurebekkvatnet i nord, Jåbekkvatnet i sør og Mandalselva i vest  Kart: Anette Sand-Eriksen/KHM.

Årets undersøkelser vil omfatte utgravninger av fire lokaliteter og på det meste vil det være opptil 21 arkeologer i sving i området. De fire lokalitetene har i valgt å kalle Jakobshola, Ime Myran og Kanten 1 og 2. Alle fire ligger tett på hverandre innenfor et område på 400 x 200 meter og samtlige har spor etter flere faser og perioder (Figur 1).  Under registreringene ble det nemlig gjort funn og utført dateringer som tyder på bosetninger både i mesolitikum, neolitikum, bronsealder samt jernalder og til og med middelalder. På Kanten 1 og 2 ble det gjort funn av firesidig øks, pilspisser og jernalderkeramikk samt mulige graver, flere konsentrasjoner med flint og kokegroper fra flere perioder. Ime Myran hadde både spor etter bronsealder og steinalder og nå fått flotte mikroflekkekjerner mens Jakobshola har vist seg å være et lite mysterium med forvunnede økser, strukturer fra andre verdenskrig og komplekse stratigrafier som vi gleder oss til å utforske ytterligere.

Samlet vitner lokalitetene om at Kanten er et uvanlig rikt kulturminneområde med omfattende bosetning fra nær sagt alle arkeologiske perioder. Undersøkelsene igangsatt på Kanten vil derfor kunne være et viktig bidrag til ny kunnskap om befolkningsutviklingen og bosetningshistorikken i regionen gjennom et langt tidsløp.

Arbeidet, funn og foreløpige resultater vil ukentlig formidles via Facebook- og Instagram-kontoene Arkeologi på Kanten og her på Norark.  Følg oss gjerne!

Figur 3: Pilspisser fra yngre steinalder funnet under registreringene på Kanten 1 og Kanten 2, spinnehjulet er fra Kanten 2. Foto: Agder fylkeskommune.

Figur 4 Øksene fra Jakobshola var lenge forsvunnet men har nå kommet til rette. Hvilke av øksene på bildet som kommer herfra er en oppgave vi skal ta tak i nå, men gamle beskrivelsene tyder på at det er to av de til venstre i bildet samt flintavslaget til høyre. Foto/sammensetting: Anette Sand-Eriksen/KHM.

Figur 5: Små mikroflekkerkjerner rett fra jord og såld funnet på Ime Myran forrige uke. Foto: Anette Sand-Eriksen.

The post Arkeologi på Kanten appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I forbindelse med boligutbygging på Ringstadåsen i Fredrikstad utførte arkeologer fra Kulturhistorisk museum i perioden 4. mai – 15. juni en utgravning av det som i utgangspunktet skulle være en boplass fra eldre steinalder. Vi fant rike spor etter aktivitet fra steinalderen, men det skulle også vise seg at Ringstadåsen har vært et ettertraktet sted å være også noen tusen år senere. I motsetning til de nærmest hvileløst vandrende mesolitikerne fant vi klare spor på at her var det noen som hadde hatt som intensjon å være på Ringstadåsen til evig tid. Slik skulle det imidlertid ikke bli.

Det var vel ikke helt DEN typen stein vi var på jakt etter

Som seg hør og bør for en steinalderboplass i utmark ble det innledningsvis i undersøkelsen foretatt en maskinell avtorving av lokaliteten. Det var halvveis ut i dette arbeidet at vi begynte å ane at Ringstadåsen hadde vært et populært oppholdssted, også i tiden mellom steinalderen og dagens bosetning.

På den vestlige delen av lokaliteten dukket det noe overraskende opp tre steinsettinger. Disse var av en type som de fleste Østfoldinger nok er vant til å se rundt omkring i landskapet. Vi snakker  her om fornminner som består av jevnstore steiner reist eller satt i jevn avstand til hverandre (Skjelsvik 1953) – en type monumenter som i Norge kan dateres til eldre jernalder, altså århundrene like før og etter Kristi fødsel. I vårt tilfelle bestod ringene av mellom 5 og 9 steiner med en lengde som varierte fra 0,65 til 1,4 meter.

Man skulle kanskje tro at steiner av denne størrelsen skulle være godt synlige i landskapet, men dette var altså ikke tilfellet på Ringstadåsen. Her kom steinene først til syne etter at torven var fjernet.  Dette hadde lite å gjøre med at det var rekordtykk torv på lokaliteten, og mer å gjøre med at steinene så ut til å være intensjonelt veltet. Noen så sågar ut til å ha blitt forsøkt flyttet på.

Ikke så veldig lett å få øye på, selv etter at torven er borte. Foto: S. Hårstad/KHM

Ikke akkurat Stonehenge! Den største og mest komplette steinsirkelen etter fremrensing. Hellen i midten skjulte en kremasjonsgrav. Foto: J.J.L. Kimball/KHM

Once in a hælle månæ

Selv om slike steinsettinger kan hevdes å være et vanlig skue i Østfold er det relativt sjelden kost i resten av landet. Dette betyr at det går lang tid mellom hver gang denne typen kulturminner blir undersøkt, og i løpet av det siste halve århundret er det kun to steinsetninger som er utgravd, også disse i Østfold. Det er fortsatt mye uforløst kunnskap gjemt i disse kontekstene, og forhåpentligvis vil de redskapene vi i dag har til rådighet i arkeologien kunne gi oss ny, verdifull kunnskap om liv og død i eldre jernalder.

Selve funksjonen til denne typen sirkler er flittig diskutert opp gjennom tiden, og de er tidligere tolket som domstoler, tingsteder, offerplasser og gravmonumenter. Muligheten vi nå fikk til å grave ut og undersøke ringene på Ringstadåsen vil forhåpentligvis kunne bidra til ny kunnskap og forsterke hypoteser i denne diskusjonen. Allerede nå vet vi at to av steinsettingene inneholder kremasjonsgraver med funn av brente bein. Den tredje var tom, men nok en kremasjonsgrav ble påvist like utenfor steinsettingskomplekset. I tillegg er det flere andre strukturer på lokaliteten som vi håper kan knyttes opp mot steinsettingene og belyse deres funksjon.

Hvor mange arkeologer må til for å påvise en grav? Senterhellen i ringen er fjernet, og alle følger spent med på hva som dukker opp under. F.v.: Fredrikke Danielsen, Steinar Solheim, Ingvild T. Bøckman, Ronny Kvarsnes og Justin Kimball. Foto: S. Hårstad/KHM

Fortsettelse følger

Det arkeologiske feltarbeidet på Ringstadåsen er avsluttet, men fortsatt gjenstår mye arbeid for å få klarhet i de mange spørsmålene som har gjort seg gjeldende underveis. I tiden fremover vil prøver klargjøres og sendes til analyse og funn vil bli gjennomgått. Alt dette er deler av den nitide prosessen det er å nøste opp i alle de løse trådene man sitter igjen med etter endt utgravning. Dette vil til slutt munne ut i ny kunnskap og økt forståelse for vår felles fortid, og  dette arbeidet vil utvilsomt lede til nye, spennende kapitler i sagaen om Ringstadåsen.

Én av gravene gravd ut og puttet i bøtter for transport. Massene skal nå tørkes og sorteres, og materiale til analyser tas ut og sendes inn. Altså ikke «siste reis» helt ennå. Foto: S. Hårstad/KHM

The post Sagaen om Ringstadåsen – Kapittel 1 appeared first on Norark - Norsk arkeologi.