Steinalderlokalitet 208 i Hagebukta ligger på det nærmeste vi kan kalle en flate i det ellers bratte terrenget på Otrøya sør for Sundsbøen, 10-15 meter over dagens havnivå. Den er nesten utilgjengelig fra Utsidevegen i vest, men da sjøen stod rundt 10 meter høyere enn i dag, må den ha pekt seg ut som en opplagt plass å gå i land med båt fra Julsundet i øst. Etter siste istid skjedde dette første gang for rundt 10 400 år sida (se strandforskyvningskurva blant bildene under). Fra da av og i 1000 år framover var flata tørt land, men så havna den under vann på nytt, fordi stadig smeltende is gjorde at havet begynte å stige raskere enn landet på denne tida. Det skulle gå hele 4000 år til før hele flata igjen var tilgjengelig for bosetning.

Strandforskyvningskurve for Sundsbøen og Hagebukta, med avmerking av nivå for nedre del av Hagebukt-flata. Kurven er laget i et kalkulerings-skjema utvikla av David Simpson ved Universietet i Bergen. Figur ved Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet.I Hagebukta ser vi tegn til at folk har holdt til både i den eldste fasen, i overgangen mellom det vi kaller tidlig- og mellommesolitkum (den aller eldste og den midtre delen av eldre steinalder), og så snart det ble mulig igjen i midtre del av yngre steinalder. De eldste sporene er ekstra spennende, fordi vi vet så lite om bosetninga fra akkurat denne overgangsperioden av steinalderen i vår region. Men det er den yngste fasen, med spor etter fiskere/fangstfolk i yngre steinalder som så langt har gitt de flotteste funna fra Hagebukta.

Sensasjon?

Arkeologer flest er veldig forsiktige med å kalle ting vi finner sensasjonelle. Men det hender jo vi gjør oss tanker om hva som faktisk hadde kunnet kalles det med rette. Gravfunn fra steinalderen er fortsatt en sånn kategori her i landet. Kollega Jenny Kalseth fra NTNU Vitenskapsmuseet skrev et blogginnlegg i 2011 om de tre sikre gravfunna vi kjenner fra steinalderen i Midt-Norge (inkudert Nordmøre og Romsdal), og gjorde seg noen tanker om hvorfor vi ikke har funnet flere:http://blogg.vm.ntnu.no/…/steinaldergraver-i-midt-norge-2/. I Hagebukta på Otrøya lurer vi på om vi har funnet et yngre steinalders gravanlegg til. Eller kanskje en offerplass? I det ene hjørnet av feltet, helt oppe i kanten av kampestein-ura som avgrenser feltet vårt mot vest, har det dukket opp flere svært spesielle gjenstander, sammen med et par små steinsirkler som ikke umiddelbart kan tolkes som ildsteder eller andre boplassfunn.

Vi har ikke så store forhåpninger om å finne bevarte beinrester etter eventuelle døde, men vi tar ut en rekke jordprøver til ulike jordkjemiske analyser (fosfatverdier, magnetisk susceptibilitet m.m.), som forhåpentligvis vil hjelpe oss videre på veg med tolkninga.

The post En steinaldersensasjon i Hagebukta? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

12.08.2021

Nå er vi i gang med de arkeologiske utgravningene knytta til ny E39 mellom Vik i Vestnes og Julbøen i Molde, og ny fylkesveg over Kjerringsundet, mellom Otrøya og Gossen. Vi skal grave til sammen 37 arkeologiske lokaliteter/kulturminner over tre år; mest områder med spor etter steinalderbosetning, men også spor etter gårdsbosetning og gravrøyser fra bronsealder/jernalder, og spor etter jernutvinning og kull- og tjæreproduksjon fra jernalder/middelalder.

Sundsbøen og småholmene mellom Otrøya og Gossen. Lokaliteten Stavika i forgrunnen. Dronefoto Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet.

Et av de første funna som dukket opp under torva i Stavika var en flintkjerne av en type som bekreftet mistanken vår om at bosetninga akkurat her hører hjemme i aller eldste del av steinalderen, kanskje for rundt 11 000 år sida. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

Dette blir et av de mest omfattende utgravningsprosjektene NTNU Vitenskapsmuseet har stått for – omtrent på størrelse med Ormen Lange-undersøkelsene i Nyhamna på Gossen i 2003-2004.

Vi er også i gang i Hagebukta, en halv kilometer sør for Sundsbøen.

I Hagebukta ser det ut til at vi har steinalderbosetning i flere faser, ut fra de første overflatefunna. Flintflekka til venstre hører nok hjemme tidlig i eldre steinalder, mens de to små skiferspissene til høyre er fra yngre steinalder.

I går var Ordfører i Aukra kommune og varaordfører i Molde kommune ute og tok første offisielle spadestikk på Sundsbøen på Otrøya, der vi graver i høst, men vi begynte å kikke under torva her allerede for en uke sida. Under er noen foto fra oppstartsuka. Mer informasjon om hva og hvor vi graver, hva vi finner og hva vi prøver å finne ut, kommer etter hvert.

Varaordfører i Molde kommune, Odd Helge Gangstad, og ordfører i Aukra kommune, Odd Jørgen Nilsen, tok de symbolske første spadetakene på Sundsbøen i går, for anledninga i kledelige vester og hjelmer fra NTNU Vitenskapsmuseet. Foto Magne J. Krumsvik fra Midsundingen.

I neste uke starter vi opp med det eneste området med spor etter gårdsbosetning fra jernalder/middelalder på Sundsbøen. Før oppstart er det mye skog som må ryddes vekk.

The post Forhistorien gjennom 37 lokaliteter appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Øygarden i Kristiansund ligger sør på øya Nordlandet, vendt mot Omsundet. I dette området er det tidligere registrert og undersøkt en rekke steinalderlokaliteter, særlig fra eldre steinalder. Skjærgården rundt Kristiansund var et populært område i steinalderen. Her var det mulig å forflytte seg fra øy til øy i rolig, avskjermet sjø full av mat i form av fisk, fugl, sel og annen sjømat.

I dag ser vi så vidt glimt av sjøen bak utgravingsfeltet. Den gang den var bebodd var sjøen helt oppe ved boplassen. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet

En av lokalitetene vi undersøker i dette området i år ligger på en svakt skrånende flate mellom to bergknauser, mellom 17 og 21 moh, og har tykke kulturlag. Lokaliteter med kulturlag tolkes ofte som basisboplasser, som forteller om langvarig eller gjentagende bruk over tid. Det ligger derfor mye mulig kunnskap her, om de som bodde og oppholdte seg her i steinalderen. Vi kan også få mulighet til å lære mer om kulturlag som fenomen. Vi har fortsatt begrenset kunnskap om hvordan kulturlag av denne typen dannes, og om lokalitetene med kulturlag representerer andre aktiviteter enn lokalitetene uten bevart kulturlag. Derfor er også et av forskningsspørsmålene til dette prosjektet å forsøke å forstå hva slags aktiviteter som har foregått akkurat her. Vi håper å finne spor etter boliger, og også avgjøre når og hvor lenge lokaliteten var i bruk.

Tykke kulturlag dekker deler av lokaliteten. Dette er seige, svarte sandmasser med mye trekull, sot, og gjenstander og steinavfall fra redskapsproduksjon. Av og til finner vi også beinfragmenter og skjørbrent stein. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet

Alt ved avdekking av kulturlaget dukket det opp et fiskesøkke som ga oss en forhåpning om at dette blir en funnrik undersøkelse her midt i det rike matfatet som øyene rundt Kristiansund har vært for folk i steinalderen.

The post Bosetting midt i matfatet? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Det var i kjøresporene til en hogstmaskin på Støren næringsområde i Gauldalen, sør i Trøndelag, at grunneieren fant de første sporene. Da fylkeskommunen kom til stedet ble det påvist både kullag, slagg, brent leire og to steinpakninger som til sammen ble antatt å tilhøre et jernutvinningsanlegg fra forhistorisk tid.

Lokaliteten ligger på en tørr høyde mellom Rødbekken og Rødmyra. Bare 60 meter unna, på den andre siden av bekken, er det kjent et såkalt «rosettanlegg» – ovner med omkringliggende groper – datert til eldre jernalder. Disse ligger på rad og rekke mot en bratt skråning ned mot bekken.

Trønderske jernvinneanlegg

De norske anleggene fra denne perioden er alle sjaktovner med slaggroper. De klassiske jernvinneanleggene fra eldre jernalder i Trøndelag har alltid flere ovner liggende på rekke. Spesielt for de trønderske anleggene er at ovnene under bakkenivå er bygget med en lukkbar åpning ut mot en skråning, slik at det har vært mulig å få ut jernluppen uten å rive ovnen. Ovnene her har altså blitt brukt flere ganger. I yngre jernalder får man ovner som har mulighet til å tappe av slaggen på bakkeplan underveis i prosessen. Disse var fyrt med kull, i motsetning til de eldste ovnene som ble fyrt med ved.

De eldste ovnene hadde kammer under bakken, med åpninger hvor jernet og slagget kunne tas ut uten at hele ovnen ble revet. Foto: Lars F Stenvik, NTNU Vitenskapsmuseet

En rekke kullgroper er funnet rundt anlegget på Støren. Anlegget som skal undersøkes er heller ikke helt klassisk for eldre jernalders type med tanke på topografien, så datering av anlegget og typen teknologi blir viktige spørsmål ved denne undersøkelsen. Det er foreløpig funnet flest eldre anlegg i Trøndelag, så det er spennende å se dateringen på dette anlegget.

I nordre del av Trøndelag ble det produsert så mye jern i eldre jernalder at det må ha oversteget det lokale behovet, noe som gjerne brukes som et argument for å forklare den store mengden importsaker fra Romerriket som blir funnet her. Jern ble eksportert fra Trøndelag til kontinentet i bytte mot luksusvarer folk her hjemme ikke hadde sett maken til.

Tidligere har man tenkt at søndre del av Trøndelag ikke produserte like mye jern i periodene rundt år 0. Men i senere år har flere jernutvinningsanlegg blitt registrert i Gauldalen, noe som ikke er overraskende i og med at dette er myrrike områder med mye jernmalm. I tillegg er det registrert mange kullgroper i Gauldalen, noe som kan peke mot en stor jernproduksjon også i yngre jernalder. Hvor mye jern som er produsert ved dette anlegget blir interessant å se, ut fra mengden slagg. Har det blitt brukt over lang tid og gjenbrukt flere ganger?

Leirebiter med hull, tolket som spor etter forskaling, med hullene etter kvister brukt under bygging av sjakta. Foto: Silje E Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

Andre aktiviteter i området?

Flere steder er det påvist hustufter i forbindelse med jernvinner. Disse husene viser ingen tegn på opphold over tid, ingen sovebenker eller ildsteder, og blir tolket som malmlager eller lagringsplass til andre ting. Men den store jernproduksjonen har hatt behov for mye folk over tid. Det er behov for å hogge ved, grave ut myrmalm, tørking og røsting av myrmalmen slik at det organiske materialet fjernes. Alt dette før selve jernutvinningen kan starte. Etter at jernet er ferdig må det omarbeides til våpen, redskaper og andre jerngjenstander. Spor etter smiing kjenner vi til både fra et stort smieanlegg på Forsetmoen i Singsås (over 20 km unna) og på Foss Lian, Hovin (ca. 9 km lengre nord). Smianlegget på Forsetmoen er datert til perioden 0-500 e.Kr. Anlegget på Foss er fra middelalder. Ovnene i yngre jernalder var enklere i bruk, og kunne trolig opereres av en til to personer. Men de andre prosessene krevde fremdeles en del innsats, i tillegg til kullproduksjon.

Målinger av magnetisk susceptibilitet forteller noe om konsentrasjoner av jern og slagg i området. Utarbeidet av Arne A Stamnes, NTNU Vitenskapsmuseet

Hele denne prosessen må ha fungert som et samarbeid mellom mange gårder. I tillegg må arbeidet ha vært utført i perioder som var roligere med tanke på gårdens driftsssyklus. Det er ikke usannsynlig at de som har jobbet på anlegget også har hatt tilhold i nærheten. Det er derfor spennende å se om det er mulig å finne noen hustufter og spor etter primær bearbeiding av jernet ved undersøkelsen på Støren.

The post Uventet lang næringsaktivitet på Støren appeared first on Norark - Norsk arkeologi.