Utgravningssesongen på Foss i Melhus er over, og karbondateringsresultatene  har allerede kommet. Da er det på sin plass med en foreløpig oppsummering av de mest spektakulære funnene vi har gjort i år.

Rett nord for dagens tun på Foss Lian fant vi rester av et lite grophus, en bygning der gulvet har vært gravd et stykke ned i bakken. Dette er det eldste av de dokumenterte husene på gården, med flere dateringer rundt overgangen 700/800-tallet. Jordveggene under bakkenivå har vært støttet opp på innsida av en kasse av smale, liggende trestokker. De bevarte stokkerestene var helt forkulla, og viser at huset må ha brent. Inne i huset, som hadde en gulvflate på rundt 2,5×2,7 m, ble det funnet en rekke vevlodd av stein. Disse har tilhørt en såkalt oppstadved, en vev som har stått lent opp mot veggen, med renningstrådene hengende fra en bom øverst, og lodd for å holde trådene stramme nederst (se NTNU Vitenskapsmuseets video om Vevstua på Foss). De fleste av vevloddene lå igjen langs sørveggen i huset. Veven har nok stått akkurat her da huset brant.

Rester av grophus fra 7-/800-tallet. Arkeolog Syver Smukkestad sitter midt i tufta. Det nordlige grophuskuttet ses i forgrunnen, og rester av sørveggen ses i bakgrunnen. Foto: Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet.

Rester av sørveggen i grophuset, med vevlodd. Foto Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet.

I lagene over grophuset ble det funnet flere små groper og ansamlinger med mye smieavfall, som smieslagg, essekaker og småbiter/fragmenter av jern. Det ble også påvist en firkanta steinsetting som tolkes som et essefundament. Rester av brente planker og rødbrent sand over essefundamentet og smiegropene tyder på at det har stått ei smie her, som også har brent. Dateringene knytta til smieaktiviteten ligger på 11- og 1200-tallet.

Noen få meter nordvest for grophuset og smia ble det påvist rester av flere bygninger oppå hverandre. Det øverste og yngste huset har hatt et gulvareal på rundt 6×6,5 m, og har vært lafta. Gjenliggende syllsteiner og restene av en brent syllstokk viste tydelig hvor veggene har gått. Rett utafor det sørlige hushjørnet lå en svær steinhelle som viste seg å ha en rekke små, tilvirka groper i overflata. Gropene kan være såkalte skålgroper, som går tilbake til bronsealderen, men hella må ha blitt plassert akkurat her langt seinere, og tolkes som dørhella til huset (se innlegget Gårdstunsnytt fra Foss Lian, fra juni i år). Dateringene knytta til dette huset ligger på 11- og 1200-tallet – samtidig med den påviste smieaktiviteten noen meter unna, og på den tida middelalderkirka på Foss stod rett nord for tunet (se omtale av kirkestedet i inlegget Feltoppstart midt i smørøyet). Et tydelig brannlag lå delvis innunder veggpartiet til det yngste huset. Det samme gjorde et ildsted med et rektangulært kammer av stående steinheller. Både brannlaget og ildstedet har flere dateringer fra rundt 1000 til 1150 AD. Den nøyaktige utstrekninga til bygningen(e) som har stått her i denne fasen er usikker. Mangelen på stolpehull kan tyde på at dette også var en lafta bygning.

Rester av flere bygninger oppå hverandere, fra 10-/1100 og 11-/1200-tallet. Foto: Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet.

Graving i det flerfasede tuftområdet. Sporene etter brent syllstokk fra den yngste fasen i forgrunnen. Brannlaget innenfor hører til en eldre fase. Foto: Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet.

Bunn av oppmurt hjørneildsted til høyre, svær grop med funn av kvernstein til venstre. Både ildstedet og gropa har dateringer til 10-/1100-tallet. Foto: Skule O. S. Spjelkavik, NTNU Vitenskapsmuseet.

En rekke store groper ble undersøkt innen og rett utafor den flerfasede hustomta. Foreløpig er det ikke så godt å vite hva slags funksjon disse gropene har hatt, men i den østligste av gropene, rett utafor hustomta, ble det blant annet funnet en pilspiss av jern, og i et stolpehull tett inntil gropa ble det funnet et flott trekanta beslag av bronse, med tre slangelignende figurer som henger sammen i haleenden. Trekull fra stolpehullet ble datert til rundt 1020-1150 e.Kr., mens kull fra den store gropa ble datert til rundt 770-890 e.Kr. Foreløpig har vi ikke lyktes med å finne klare paralleller til dette funnet. Det ser ikke ut til å være i noen typisk norrøn stil. Kanskje kom det til Foss gjennom en av Vikingtidas vidtrekkende plyndringstokter?

Beslag meds slangelignende figurer, funnet i stolpehull datert til vikingtid eller tidlig middelalder. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.

The post Fosstunet – oppsummert og datert appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Gårdstunsnytt gjennom moldvarp- og ørneperspektiv

Da har vi kommet oss et stykke inn i undersøkelsen av kulturlag og bosetningsspor fra vikingtid-middelalder ved gårdstunet på Foss Lian i Melhus. Et dypt prøvehull i sørenden av feltet har vist at vi her har kulturlag (i form av dyrkningslag) helt ned til 2 meter under dagens markoverflate. Samtidig har dronefoto etter avdekking og rensing av de øvre lagene avslørt at det vi først trodde var tufter av to små bygninger ved siden av hverandre, utgjør spor etter ett litt større laftahus, rundt 6×6,5 m, med de brente restene av den ene syllstokken bevart. Til dørhelle ser de ut til å ha gjenbrukt en svær stein med små skålgroper fra eldre tider – trolig bronsealder.

Hella med gropene oppdaget vi en av de første dagene i felt. Vi forstod raskt at den ikke lå på sin opprinnelige plass, siden den lå helt i toppen av de mektige koksteins- og kulturlagsavsetningene på lokaliteten, som tidligere har fått dateringer opp til 1200-tallet. Vi nevnte i forrige innlegg fra Foss at det var påvist mange helleristningsfelt med skålgroper og heste- og båtfigurer fra bronsealder i nærområdet (mer om disse i innlegget «Horg – et unikt bergkunstlandskap i Gauldalen» av Kjell A. Brevik). Inne i driftsbygningen på Foss er det tidligere også funnet en helle med en båtristning på. «Dørhella» vår har kun små groper – såkalte «fingergroper». Lignende groper opptrer både alene, sammen med figurer, og sammen med mer ordinære (større) skålgroper på de kjente feltene i området.

Hella med små skålgroper dukker fram, på en av utgravningas første dager. Foto: Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

Nærbilde av «fingergropene» på en steinhelle som ser ut til å ha blitt gjenbrukt som dørhelle. Foto: Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

Det var gjennom ørneperspektivet (dronefoto) at vi nylig kunne peke ut hella med gropene som en sannsynlig dørhelle knytta til en konkret bygning. Nå undersøker vi de forskjellige lagene og konstruksjonselementene i og rundt bygningen, for å finne ut hva slags funksjon den kan ha hatt, og hvor gammel den kan være. Så langt har vi gjort to gjenstandsfunn inne på gulvflata: en sirkelforma, flat steingjenstand med hull i midten (diameter 12 cm), og et godt brukt bryne. Mangel på funn av moderne spiker, vindusglass, teglstein og krittpiper gir oss forhåpninger om at huset er førreformatorisk (eldre enn 1536). En steinrekke vi først antok kunne være et veggfundament, ligger innafor husets fire vegger. Kanskje kan den knyttes til husets indre organisering/bruk, eller kanskje viser den seg å høre til en annen bygning, fra en annen fase.

Ørneperspektivet: dronefoto av feltet avslørte at vi hadde spor etter ett tilnærma kvadratisk laftahus, med syllsteiner. Foto: Raymond Sauvage, NTNU Vitenskapsmuseet

Sporene etter det 6×6,5 m store laftahuset, med stiplalinje langs veggpartiene. Dørhella med de små skålgropene ligger ved nederste hjørne til venstre, der hjørnesyllsteinen ser ut til å ha blitt fjernet. De andre syllsteinene ligger på plass. Foto: Raymond Sauvage, NTNU Vitenskapsmuseet

Funn fra gulvområdet i huset. Et godt brukt bryne og en sirkulær, flat stein med hull. Foto: Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

Moldvarpperspektivet (det dype testhullet vårt), bekrefter ikke bare at lokaliteten har mange faser –  det bidrar også med et inntrykk av hvordan landskapet på og rundt tunet har endret seg gjennom det lange tidsrommet det har vært gårdsbosetning her – sannsynligvis gjennom kombinasjoner av menneskelig aktivitet og naturhendelser. Mellom det nederste mørke kulturlaget (rundt 50 cm tykt) og det øvre, sterkt kullholdige koksteinslaget, ligger flere mektige lag vi ennå ikke kjenner opprinnelsen eller utstrekninga til. Gjenstandsfunn ser de ut til å inneholde minimalt av, men kokstein og trekull knytter dem til den menneskelige aktiviteten på stedet – enten det er snakk om rasmasser som har dradd med seg deler av kulturlag, bevisst utplanering av deler av tunet, eller gradvis redeponering av masser gjennom århundrer med pløying.

Feltleder Silje E. Fretheim nede i testhullet, der vi har dyrkningslag ned til 2 meter under dagens overflate. Foto: Kari B. Dyrendal

Testhullet vårt ligger inntil det moderne gårdstunet, der vi også forventet at kulturlagene ville være mektigst. Foto: Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

I løpet de nærmeste dagene sender vi kullprøve både fra det nederste dyrkningslaget og fra den brente syllstokkresten i huset vårt til «hurtigdatering» (¹⁴C), så vi får en viss peiling på tidsspennet vi har å gjøre med, før feltsesongen er over.

The post Gårdstunsnytt fra Foss Lian appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I forbindelse med planlagt ny E6 på strekningen Gyllan-Røskaft i Melhus er vi nå i gang med undersøkelse av bryggesteinslag og kulturlag fra vikingtid-middelalder på gården Foss Lian, nær Hovin. Foss representerer et rikt kulturmiljø i Melhus, med en svært høy tetthet av kulturminner fra både forhistorisk og nyere tid. Blant de eldre kulturminnene finnes mange helleristningsfelt (med skålgroper og heste- og båtfigurer fra bronsealder), gravminner, jernframstillingsanlegg, fangstgroper, kullmiler og et kirkested fra middelalderen.

Middelalderkirkestedet grenser opp mot årets utgravningsområde på Foss. Det ble lokalisert og delvis utgravd i 1982. Da ble det funnet rester etter 15 begravelser og en del gjenstander og skjelettrester i løsmassene ut mot dagens E6 i vest. Kirkestedet ligger rundt 80 m nordvest for dagens gårdstun. Rester av selve kirka, i form av grunnmur og deler av gulvfundament, ble påvist av NIKU i 2015. Det ser ut til å ha vært en nokså liten stavkirke, med et areal på rundt 35 m². I både grunnplan og størrelse likner Foss kirke mye på Haltdalen stavkirke, som i dag står utstilt på Sverresborg Folkemuseum. Den eldste omtalen av kirka på Foss er fra 1533, men en bevart kristusfigur datert til andre halvdel av 1100-tallet viser at kirka trolig er langt eldre. Kirka skal ha stått fram til 1670, da Foss og Grinni sokn ble slått sammen, og ny kirke ble bygd på Hovin. For øvrig antyder navnene på nabogårdene til Foss –  Hovin («enga ved hovet») og Horg – tilstedeværelsen av førkristne kultsteder i området.

Omtrent sånn kan middelalderkirka på Foss ha sett ut. Fotoet viser Haltdalen stavkirke før den ble restaurert og flyttet til Sverresborg. Kirka på Foss har hatt tilsvarende størrelse og grunnplan. Foto fra Riksantikvaren

Den såkalte høvdingegrava på Foss («Fossgrava», ID47806) ligger oppe i åsen 7-800 m øst for tunet på Foss Lian. Gravhaugen ble arkeologisk undersøkt i 1934 og datert til yngre romertid (200-400 e.Kr.) basert på gravgodset, som så ut til å høre til to individer – en mann og en kvinne. Blant de mange funnene var flere fingerringer av gull og sølv, og et usedvanlig godt bevart tveegga sverd med skjede av tre belagt med jernblikk, med dekorerte bronsebeslag.

Fra Fossgrava: et usedvanlig godt bevart tveegga sverd fra yngre romertid. Foto Ole Bjørn Pedersen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Bryggesteinslagene på Foss Lian ble registrert i 2015. Det ble da klart at hele gårdstunet ligger på kulturlag med store mengder kokstein. Lokaliteten ble beregnet til nær 5000 m². I tillegg til koksteinslag ble det påvist dyrkningslag, stolpehull, kokegroper og en mulig gravrøys. I Trøndelag er det vanlig at det i tilknytning til tunet på eksisterende gårder finnes lag med store mengder skjørbrent stein («bryggestein»). Slike områder har som regel blitt beskrevet som «svartjordsområdet», «gammelåkeren» og «gammelgården». Undersøkelser av slike lag de seineste åra, deriblant på Ranheim i Trondheim i 2013, viser at det dreier seg om kulturlag som best kan sammenliknes med kulturlagene i middelalderbyene og i gårdshaugene i Nord-Norge. En trekullprøve fra nedre del av lagene i en av fylkets søkesjakter på Foss fikk en ¹⁴C- datering til 720-895 AD (vikingtid), mens den yngste/øverste delen av lagene fikk en datering til 1015-1155 AD (middelalder). I 2017 gjennomførte NTNU Vitenskapsmuseet en mindre arkeologisk undersøkelse av bryggesteinslag og kulturlag som fortsatt var bevart inne i gårdens driftsbygning, i vedskjulet. Grunneier hadde selv samlet inn flere arkeologiske gjenstander, som vevlodd, baksteheller, grytedeler og bryner fra disse lagene (innlevert og katalogisert, med museumsnummer T27670).

Vevlodd, baksteheller, grytedeler og bryner samlet inn av grunneier Bjørn Foss, fra kulturlag inne i dagens driftsbygning. Foto Silje Hårstad.

Fotogrammetri av profilsnitt gjennom kulturlagene i vedskjulet på Foss. Profilen er omtrent sju meter lang og én m høy. Figur ved Silje E. Fretheim og Kristin Eriksen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Undersøkelsen i vedskjulet bekreftet at bosetningssporene på tunet strekker seg fra vikingtid (før 900 AD) og opp gjennom hele middelalderen. Sannsynligvis snakker vi om en rimelig sammenhengende bruk av tunet helt fram til i dag, selv om bruken har hatt litt ulik karakter i ulike faser. Kun i en kort periode i første halvdel av 900-tallet ser det ut til at akkurat denne delen av tunet lå brakk, slik at det rakk å bygge seg opp flere tynne sjikt med grus og sand (utglidninger fra ravine i dalsida i øst) og to gjengroingshorisonter (flekkvis bevarte lag med rester av vegetasjon). Ellers har vi vekselvis spor etter bosetning (stolpehull, kokegroper og gjenstander knytta til innendørsaktiviteter – som spinning, veving og baking) og dumping av kokstein og annet husholdningsavfall (dyrebein, kull og sot, ødelagte gjenstander m.m.). Det øvre, mektigste bryggesteinslaget ser ut til å representere dumping og utplanering gjennom flere hundre år – kanskje over 500, fra rundt 1200 AD til utpå 1700-tallet (basert på gjenstandsfunnene). Foruten flere baksteheller, vevlodd, grytedeler og bryner, fant vi blant annet del av en kniv og en fin liten bøylesaks fra lag datert rett før 1200 AD.

Nå er vi i gang med å avdekke og undersøke i området rundt dagens gårdstun – til å begynne med mellom tunet og kirkestedet. Selve tunet med dagens gårdsbygninger er regulert til hensynssone, og vil ikke berøres. Vi forvente å finne rundt 600 m² med bevarte kulturlag/bryggesteinslag. Avdekkinga skjer med maskin, og de videre undersøkelsene dels maskinelt, dels for hånd. Vi graver stratigrafisk, lag for lag, fra de yngste til de eldste avsetningene.

Årets undersøkelse er i gang, nord for gårdstunet. Foto Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet.

I tillegg til undersøkelsene ved tunet på Foss Lian (ID216035) skal det i forbindelse med E6 Gyllan-Røskaft-prosjektet også undersøkes to gravhauger på Bjørnheim/Rena (ID18201) og et område med bosetningsspor, dyrkningslag og mulige ovner/esser og graver ved Fossgrenda, litt nord for Foss Lian (ID216031).

De tre lokalitetene som skal undersøkes i år i forbindelse med E6 Gyllan-Røskaft. Foss i midten. Kart ved Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet.

The post Feltoppstart midt i smørøyet! appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I forrige innlegg fra Øya kommenterte vi at vi så langt ikke hadde funnet spor etter noen av de klassiske eldre jernalders langhusene som er undersøkt ellers i regionen. Derimot hadde vi spor etter andre hustyper, rester av et gravfelt og store mengder kokegroper, og så oss godt fornøyd med det. Så, med noen få uker igjen av utgravningsperioden, bestemte vi oss for en målrettet liten avdekking av undergrunnen i en del av feltet der vi i første omgang hadde latt matjorda ligge. Fylkeskommunens søkesjakter hadde ikke påvist noen spor etter bosetning på denne delen av lokaliteten, og en tilgrensende del av feltet vårt hadde avslørt rester etter helt moderne bygninger og avfallsgroper, med moderne vindusglass og lecablokker. Når vi likevel endte opp med en nærmere undersøkelse, var det fordi georadar-data viste en påfallende rekke med «anomalier» som tydet på at det kunne ligge parvise groper fylt med finere eller mer kompakte masser enn undergrunnen ellers i et område på rundt 25-30×4 m, plassert på langs mellom de funntomme registreringssjaktene.

Georadardata antydet et langstrakt område med parvise groper (synlig som hvite flekker), mellom fylkeskommunens sjakter. Georadarkart Arne A. Stamnes, Kartfigur Monica Svendsen, NTNU Vitenskapsmuseet.

De potensielle gropene så ut til å være store, med diameter/største mål over en meter, og vi var i utgangspunktet skeptiske til å tolke dem som stolpehull. Da vi fjernet matjorda, ble det imidlertid fort klart at det var nettopp det de var. Store, parvise stolpehull, i mange tilfeller med tydelige stolpeavtrykk innafor stolpehullfyllet. Flere av stolpehullene var tydelig rektangulære i formen, opptil 100×70 cm. Vi endte opp med spor etter et over 30 meter langt hus, med alle stolpehull etter takbærende stolper bevart.

Langhuset avdekkes. Sett mot sør. Foto Silje E. Fretheim.

Et av de store, avlange/rektangulære stolpehullene for takbærende stolper i langhuset, med markert stolpeavtrykk. Foto Silje E. Fretheim.

Helt fra bronsealderen og gjennom det meste av jernalderen har bolighusene her i landet hatt samme grunnform: lange og smale, gjerne med plass til folk i den ene halvdelen og husdyr i den andre. Bredden er normalt på 5-6 meter. Lengden er langt mer varierende. Konstruksjonen er basert på parvise stolper som forbindes med tverrstokker (såkalte grindbygninger), eller på stolperekker som først forbindes med langsgående stokker/staver og deretter tverrstokker (stavlinebygninger). I begge tilfeller får husene to indre stolperekker som bærer vekta av taket. Stolperekkene deler gulvflata i tre deler på langs, og vi får det vi kaller treskipa hus (skip = rom). Ytterveggene har ikke trengt å være så solide, i og med at de ikke har vært takbærende. Ofte finner vi ikke engang spor etter veggkonstruksjonene. Slik ser det ut til å være med langhuset på Øya også: vi har ikke klart å påvise klare veggstolper. Derimot har vi et par mulige hjørnestolper i hver ende, som antyder at kortveggene har vært rundt 4,5 m brede. Bredden på midten av huset kan likevel ha vært på 5-6 meter, da langhusene typisk smalner mot endene.

Langhuset i plan. Ortofoto og kart Monica Svendsen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Det ser ut til å være et markert skille mellom nord- og sørdelen av langhuset på Øya. I nord står de takbærende stolpeparene tett, med litt over to meters mellomrom. Nær midten ligger et ildsted omgitt av fire kraftige stolper, deretter kommer et 6,5 meters åpenrom før de siste to stolpeparene i sør. Kanskje representerer åpenrommet hallen i huset, der man droppet de indre takbærende stolpene for å få til ett stort oppholds- og samlingsrom. Vi heller mot en tolkning der nordhalvdelen av huset har vært for husdyra, og sørhalvdelen for folk. Systematisk måling av fosfatverdier i jorda i og utafor huset (fosfatkartering) vil kanskje kunne bekrefte mistanken. På steder der husdyr har hatt faste tråkk eller stått på bås, vil fosfatverdiene ofte være markert forhøyet sammenligna med områdene rundt, selv noen tusen år etter at gården forsvant. Botaniske analyser av planterester (korn, frø, pollen m.m.) i jorda fra de takbærende stolpehullene vil forhåpentligvis også kunne hjelpe oss videre med tolkninga av huset, og hva slags aktiviteter som har foregått der.

The post Og så kom langhuset! appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I forbindelse med planlagt ny E6 gjennom Melhus på strekninga Røskaft–Skjerdingstad undersøker NTNU Vitenskapsmuseet et større bosetningsområde ved Øya videregående skole på Kvål. Under registreringen gjort av Sør-Trøndelag fylkeskommune ble det blant annet påvist stolpehull, kokegroper og dyrkningslag innafor et område på 34 000 m². Kull fra en av kokegropene ble datert innen førromersk jernalder (500 f.Kr.-0).

Utgravingene på Øya startet opp i slutten av mai i år. Vi fjernet den moderne matjorda i flere områder på til sammen rundt 20 000 m². Allerede på den første utgravningsdagen fant vi fire sirkelforma grøfter som avtegna seg tydelig mot den lyse, fine sanda i den sørlige delen av feltet. Sirklene er omtrent 5,5 m i diameter, og grøftene er 30-40 cm brede. To av dem overlapper hverandre så vidt. Én er bare halvveis bevart.

De tre hele sirklene ble påvist med georadar før utgravninga kom i gang, så det var ikke tilfeldig at vi startet undersøkelsen akkurat her. Vi tolker alle fire sirkler som rester etter gravhauger – nærmere bestemt som såkalte fotgrøfter. Fotgrøfter blir til når masser spas opp rundt en gravhaug for å lage selve haugen. En skikkelig fotgrøft kan få gravhaugen til å framstå som høyere og mer markert, fordi den senker terrenget umiddelbart rundt. I vårt tilfelle er selve haugene helt borte – sannsynligvis pløyd eller planert vekk. Ofte er det sånn at gravhauger har blitt fjernet eller pløyd vekk først på 18 eller 1900-tallet, men «våre» gravhauger er ikke nevnt av Gerhard Schøning i hans reiseberetninger fra 1770-åra, så de har nok ligget usynlige under åkerjorda allerede da. To av fotgrøftene våre ser ut til å ha små groper bevart i eller nær midten av sirkelen. Er vi heldige finnes det rester av selve gravene bevart i disse – for eksempel i form av beinfragmenter eller gjenstander.

De geofysiske undersøkelsene i forkant av avdekkinga viste også flere konsentrasjoner av sannsynlige kokegroper. Til nå har vi funnet 150 kokegroper på Øya. Flere av dem er svære, med 2-3 meter som største mål i plan, og kokstein med største mål opp mot 40 cm. Kokegroper er blant de vanligste anleggstypene vi kjenner fra eldre jernalders bosetningsområder. De tolkes normalt som en form for stekeovner, for langtidssteking av kjøtt, fisk eller grønnsaker til større måltider. Steinene har blitt varmet opp med bål, og har deretter kunnet fungere som varmeelementer i timevis. Det spesielle med kokegropene på Øya – i tillegg til at enkelte er ekstra store – er at mange av dem er gravd ned i kompakt leire. Dette så vi under avdekking både på den nordlige og østlige delen av feltet.

Fra undersøkelsene til fylkeskommunen visste vi allerede at vi i deler av feltet kunne støte på både dyrkningslag og bosetningsspor under leire avsatt av ras eller flom. Det vi ikke var forberedt på var mengdene av kokegroper og andre bosetningsspor som dukket opp allerede i toppen av leira. I Melhus og opp gjennom Gauldalen er det mye leire, og det må ha gått mange leirras i dalføret i løpet av forhistorisk tid. Fra tidlig historisk tid kjenner vi Gauldalsraset (eller Kvasshyllaraset) i 1345. Kombinasjonen av ras og flom skal ha krevd over 500 menneskeliv den gangen. Det er vanskelig å si noe om katastrofeomfanget av raset (eller rasene) som har lagt igjen leirlagene utover Øya-sletta, men det er tydelig at bosetninga på Øya har fortsatt etterpå. I den nordlige delen av feltet har vi dokumentert nærmest identiske rektangulære kokegroper både under og over leira, på same sted i landskapet. Én kokegrop lå til og med helt innkapslet i leirlaget, rett over et større anlegg som foreløpig tolkes som et ildsted. Kokegropene og ildstedet inneholder rikelig med kull til radiologisk datering, så her har vi en utmerket mulighet til å få datert rashendelsen(e).

Under leirlaget i nord fant vi også flere rekker med tydelige stolpehull. Så lang har vi likevel ikke påvist noen av de klassiske eldre jernalders langhusene som er funnet ellers i regionen – for eksempel på Skjærdingstad og Gravråk i 2002, og på Gravråksmoen i 2015. Derimot har vi undersøkt to tydelige rester av kvadratiske bygninger, båret oppe av fire stolper hver – såkalte firestolpershus. Dette er en type anlegg som gjerne har blitt tolket som lagringsbygninger heller enn bolighus. Begge husene måler omtrent 3,5 m mellom stolpene. Stolpehullene måler 40-50 cm i diameter, og må ha vært for solide stolper. I samme del av feltet, i toppen av rasleira, har vi undersøkt det som må være en form for ovnsanlegg, med et fundament bygget opp av runde elvesteiner.

Rest av ovnsanlegg nord på feltet, etter fjerning av kompakt lag med brent og ubrent leire over midtpartiet. Steinfundamentet måler omtrent 2×1 m. Foto Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

Oppå fundamentet lå et kompakt lag med brent, ubrent og halvbrent leire. Selve ovnen har vi ikke spor etter. Den må ha stått over det steinfrie midtpartiet av anlegget. Fargen og konsistensen på leira under viser at temperaturen har vært høyest i toppen av nivået som er bevart i dag. Hva ovnen har vært brukt til, vet vi ikke. En direkte datering blir vanskelig, da vi ikke fant kull eller annet organisk materiale som kunne knyttes direkte til ovnsaktiviteten. Rett ved siden av har vi imidlertid flere groper med kull i, og noen meter unna har vi en grop med det så langt eneste gjenstandsfunnet som tyder på bosetningsaktivitet i yngre jernalder eller middelalder: et vevlodd til en oppstadvev. I andre deler av feltet har vi også enda yngre bosetningsspor – kanskje fra 16 eller 1700-tallet (basert på funn av krittpipefragmenter). Blant disse sannsynlige nyere tids sporene er en svær grop gravd ned i leire, med vanninnsig i bunnen, og kvister og trerøtter i kryss og tvers i sidekantene. Vi har spekulert på om gropa kan ha vært for bløtlegging av fibre, for eksempel lin eller bast.

Grop med vanninnsig og treverk. Den måler omtrent 2,5×2,5 m, og er 80 cm dyp. Til høyre for gropa ligger en rektangulær kokegrop. Foto Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

For øyeblikket, og i de kommende ukene, undersøker vi fotgrøftene og de mulige gravrestene på gravfeltet vårt, og bosetningssporene under rasleira. Vi har ennå ikke tatt av leirlaget i den østlige delen av feltet, og er forberedt på at det fremdeles kan dukke opp overraskelser. Vi planlegger å være ferdige med undersøkelsene i slutten av september.

The post Gravfelt og bosetning før og etter leirras appeared first on Norark - Norsk arkeologi.