Knip meg i armen – vi graver Stangelandshelleren!

Riksantikvaren har tildelt midler til gjennomføring av en mindre sikringsundersøkelse i Stangelandshelleren. Det er et ærefult oppdrag fordi Stangelandshelleren er et kulturminne av stor nasjonal verdi.  

Skal kartlegge klimaendringer

Vi er nå godt i gang med å grave to smale sjakter som strekker seg fra innsiden av helleren, gjennom dråpefallet og til utsiden av hellergulvet. Formålet er å kartlegge klimaendringenes påvirkning på bevaringsforholdene til boplasslagene i helleren. Resultatene kan bli veldig spennende (på godt eller vondt) fordi de vil kunne avsløre om bevaringsforholdene har endret seg vesentlig siden de forrige undersøkelsene foretatt tidlig på 1900-tallet.  

Gjennom fotodokumentasjon og årlig overvåking hersker det ingen tvil om at stadig større deler av hellergulvet utsettes for erosjon slik at både flintartfakter og brent bein i blir vasket frem og ligger eksponert i overflaten. Det positive så langt i denne undersøkelsen er at det like under det øverste forstyrrede laget synes å være intakte boplasslag som kan gi svært verdifull informasjon om livet her. De uforstyrrede lagene består av svarte og kompakte masser som inneholder både matavfall i form av røstede hasselnøttskall og brente bein, i tillegg til bålrester og store mengder avfall fra produksjon av flintredskaper. Det springende punktet er imidlertid om det fortsatt også finnes bevarte beinredskaper, skjell og andre måltidsrester, slik det gjorde for vel 110 år siden. 

Den ene sjakten hvor det foreløpig er gravd 25 cm av det svarte kulturlaget / boplasslaget. Foto: Hilde Fyllingen.

Svart kulturlaget består av mye organisk materiale i form av sot, trekullbiter, brent hasselnøttskall og brente bein. Foto: Hilde Fyllingen.

Gjenstander samlet inn mellom 1906 – 1909 og Norges eldste okse 

Den gangen ble det eksempelvis funnet en imponerende mengde varierte beinredskaper. Disse består bl.a. av en beinpil med fure for innsetting av flintegger. I furen er det rester etter bek eller harpiks som har blitt brukt som festemiddel for de små skarpe flinteggene. Det er også funnet fiskekrok av bein, og denne og beinpilen er for øvrig av lik type som er funnet i Vistehola, undersøkt i samme tidsrom. Videre ble det funnet en vakker liten beinnål laget av fuglebein og redskaper for garnbinding laget av rørknokler fra større fugler. Det ble også funnet rester etter ubrente dyrebein, tenner og knokler fra flere fuglearter, villsvin, hjort og husdyr som sau/geit og okse. Ikke minst må det nevnes at Norges hittil eldste datering av domestisert okse nettopp er fra Stangelandshelleren. Oksen er tidfestet til midten av yngre steinalder, og nærmere bestemt så tidlig som til tidsrommet mellom 3340-2890 f.Kr. I tillegg til terrestriske arter ble det funnet skall av østers, blåskjell og strandsnegler. 

Det ble også funnet en større mengder steinredskaper som øks, bor- og pilspisser, skrapere, fiskesøkke og et sjeldent svart hengesmykke av skifer. I funnmaterialet inngår det også ulike skår av leirkar som kan tidfestes yngre steinalder/bronsealder og jernalder.  

Beinpil med en enkelt fure for innsetting av flintegger til venstre og redskap for garnbinding til høyre. Foto: Annette Øverlid, Arkeologisk museum, UiS

Fiskesøkk av kleber. Foto: Annette Øverlid, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

Hengesmykke av skifer. I motsetning til de andre eksemplarene i Norge, som kan minne om dette hengesmykket, er det ikke boret hull for festeanordning. Foto: Annette Øverlid, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

Resultatene så langt  

Det tidligere innsamlede funnmaterialet tyder på at helleren har vært i bruk fra slutten av eldre steinalder og frem til yngre jernalder (6400 f.Kr. til 570 e.Kr.).  I skrivende stund vet vi ikke om hellerens bruksfase kan strekkes enda lengre tilbake i tid, til midten av eldre steinalder (8100-6400 f.Kr.). Dette er ikke utenkelig ut fra dagens gjenstandsfunn og det blir derfor spennende å 14C-datere det organiske materialet disse gjenstandene er funnet samme med. Ikke minst må det nevnes at det mot slutten av forrige uke ble funnet et lite fragment av det som ser ut til å ha vært en beinpil. I motsetning til beinpilen som er funnet her tidligere har dette eksemplaret en fure på hver side til innsetting av flintegger. Det var selvsagt utrolig kjekt at det dukket opp et beinredskap, og vi krysser fingrene for at vi kommer over mer beinmateriale i dagene som kommer.  

Fragment av breinredskap – en beinpil med to furer for innsetting av flintegger. Foto: Sigrid Alræk Dugstad.

The post Knip meg i armen! appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Det er med både skrekkblandet fryd og andakt vi nå skal i gang med å undersøke et så sjeldent kulturminne av stor nasjonal verdi, og det over 100 år etter de første beskjedne utgravingene fant sted. Håpet er at det fortsatt vil være gode bevaringsforhold for bein og annet organisk materiale.

Riksantikvaren har i 2020 tildelt midler til gjennomføring av en mindre sikringsundersøkelse i Stangelandshelleren. Det statlige tilskuddet skal brukes til å ivareta den vitenskapelige kildeverdien til det truede arkeologiske kulturminnet gjennom utgraving og sikringsarbeid.

Mange tidligere funn

Stangelandshelleren er en stor og monumentalt heller, ca. 17,5 m lang og 5 m bred og inntil 3,5 m høy. I tidsrommet 1906-1909 ble det foretatt mindre utgravinger i helleren, og det ble da funnet en imponerende mengde varierte flint- og beingjenstander, skjell og keramikk. Gjenstandene viser at helleren har vært i bruk fra slutten av eldre steinalder og frem til yngre jernalder (6400 f. Kr. til 570 e. Kr.). Andre bruksperioder avspeiles ikke i det foreliggende funnmaterialet, men erfaringsmessig kan denne typen boplasser ofte har vært i bruk helt inn i historisk tid.

Steinalderboplass

Stangelandshelleren, som ble gravd parallelt med Vistehulen og blir sidestilt med denne, er omtalt som en av de viktigste og mest interessante boplassene fra steinalderen på Jæren. Det hersker liten tvil om at dette utsagnet er riktig tatt i betrakting det rike flint- og beinmaterialet, og den gunstige plassering like ved Figgjoelven. Det foreligger dessverre ingen tegninger eller skisser fra undersøkelsene som ble foretatt på begynnelsen av 1900-tallet, dokumentasjonen består kun av noen få og vage beskrivelser.

Må sikre kildeverdier

I løpet av de siste årene har arkeologer fra Arkeologisk museum og Rogaland fylkeskommune observert at særlig de ytre delene av hellergulvet utsettes for utvasking når mye overvann fra overhenget treffer hellergulvet under. De viktige avfallslagene, med flintgjenstander og bein som har blitt akkumulert ved menneskers bruk av boplassen gjennom flere tusen år, utsettes stadig for større nedbørsmengder og ekstremvær som følge av klimaendringene. Formålet med denne undersøkelse er derfor å sikre kildeverdiene som i økende hastighet går tapt på grunn av erosjonen. Det blir viktig å få en oversikt over bevaringsforholdene, og hvilke tiltak som bør igangsettes for å sikre kildeverdiene et varig vern. Undersøkelsen omfatter kun utgraving av to mindre områder som er særlig eksponert for erosjon og slitasje, og et par testruter i og utenfor hellergulvet.

The post Stangelandshelleren. Et unikt kulturminne appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Se en liten film fra utgravingen!

I august ble restene av en gravrøys på gården Foss Vatne i Sandnes kommune undersøkt. Gravrøysen har opprinnelig hatt et tverrmål på om lag 10 meter og var anlagt på en høyde med god utsikt over et større vann kalt Kyllesvatnet. Bortimot 80 % av gravrøysen var fjernet i forbindelse med uttak av grus og sand i et masseuttak.

I stram line, testing av klatreutstyr. Foto: James Redmond, Am

Røysresten lå ytterst på en pidestall i grustaket og ble kun holdt sammen av rotsystem fra trærne som vokste oppå røysen. Dette medførte at arkeologene måtte stroppes fast og sikres med klatreseler for ikke risikere å ramle utfor skrenten. Formålet med utgravingen var å undersøke om det fortsatt kunne være bevarte sekundærbegravelser i røysens ytterkanter og for å se om det fantes organisk materiale som kan brukes til å datere røysen. Det viste seg imidlertid at det var mindre igjen av gravrøysen enn forventet. I den lille røysdelen, på ca. 6 x 2 meter, dukket det kun opp tre flintavslag. Det ble funnet svært lite organisk materiale, men vi håper at to trekullprøver som nå er sent til et ¹⁴C-laboratorium vil kunne fortelle oss når røysen ble anlagt.

Fra gården Foss Vatne er det tidligere levert inn flere løsfunn som er tidfestet til jernalder, og en gravrøys som lå på motsatt siden av vannet er også datert til denne perioden. Ut fra formen og beliggenheten i landskapet er det nærliggende å tro at røysen vi har undersøkt også er fra jernalder. De fleste av gravrøysene som har ligget i dette området er dessverre fjernet uten nærmere undersøkelser. Fortsatt ligger det en gravrøys på nabobruket, men også denne er skadet av moderne inngrep. Det er imidlertid et håp om at det vil bli foretatt sikringstiltak som gjør at denne røysen kan bevares for fremtiden.

Restene av gravrøysen på en pidestall i grustaket. Foto: Sigrid Alræk Dugstad, Am

I ferd med å ta vekk det øverste laget med stein. Foto: Sigrid Alræk Dugstad, Am

Etter hvert føltes det helt naturlig å arbeide med klatresele. Foto: Sigrid Alræk Dugstad, Am

The post Det er håp i hengende snøre appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Jernaldervandalene setter spor i steinalderlandskapet på Karmøy

På Stutøy i Karmsundet, ca. 1 km sør for Avaldsnes, er vi godt i gang med å undersøke boplasser fra overgangen mellom eldre og yngre steinalder (rundt 4000 f. Kr.). Disse ligger inneklemt på små flater mellom bergknauser, og dette har medført en krevende avdekkingsfase. I 1986 og 1992 ble det både registrert og undersøkt steinalderboplasser på Stutøy. De som nå undersøkes ble imidlertid ikke påvist før  i 2016, av Rogaland Fylkeskommune, som et resultat av nye og mer omfattende registreringsmetoder.

Hoppende glade arkeologer som snart er ferdige med en krevende avdekkingsprosess. Foto: Sigrid Alræk Dugstad

En fulltreffer av et prøvestikk

Under prøvestikkingen ble det funnet et anlegg bestående av tettpakkete steiner som dekker et kompakt og tykt kullag. I dette anlegget ble det funnet flere store skår av keramikk med negledekor av romertidstype. Anlegget ble tolket som en mulig urnegrav, og 14C-datert til yngre romertid (200-400 e. Kr.).

Anlegget, som lå sentralt innenfor den største boplassflaten fra steinalder, er nå ferdig undersøkt. Selve anlegget var 120 cm i diameter, og viste seg å være perfekt sirkulært. Kullaget, som var hele 10 tykt, besto av kompakte masser med store kullbiter. Fylkeskommunen hadde truffet midt i blinken med prøvestikket, det vil si sentralt i anlegget. Skuffelsen var til å ta og føle på da vi etter hvert fant ut at de også hadde fått med seg all den fine keramikken. Det ble ikke funnet brente bein i anlegget som kunne bekrefte at dette er en urnegrav. Foreløpig er det usikkert hva det representerer, men vi er på utkikk etter paralleller.

Det sirkulære anlegget med prøvestikket sentralt. Foto: Sigrid Alræk Dugstad

Solveig Sølna Rødsdalen sittende ved anlegget mens det er under utgraving. Foto: Sigrid Alræk Dugstad

Keramikk dekorert med negleavtrykk funnet under registreringen. Foto: Sigrid Alræk Dugstad

Mye mer enn bare steinalder

Etter avdekking har det dukket opp langt flere anlegg enn forventet, og som antageligvis kan knyttes til bronsealder (1800-500 f. Kr) og jernalder (500 f. Kr.-1030 e. Kr.). Ingen av disse var synlige før avdekkingen. De består av røyser, kokegroper og ildsteder, og flesteparten er plassert inne på den største steinalderboplassen. I tillegg til alle anleggene på hovedflaten, er det også funnet kokegroper og ildsteder spredt rundt i landskapet. Disse er plassert på bittesmå flater mellom bergknausene, der en ikke skulle forvente å finne slike anlegg i det hele tatt. Primært knyttes dette småkuperte øylandskapet til steinalderaktivitet, men sporene på Stutøy vitner om at det også har vært intensivt i bruk i yngre perioder.

Tre små røyser på rad og rekke. Arkeologen i bakgrunnen renser fram den største røysen, og mellom denne og den i forgrunnen ligger det skjult enda en lav liten røys. Foto: Sigrid Alræk Dugstad

Hva så med steinalderen?

Steinalderboplassene begynner å ta form samtidig med at anleggene fra bronse- og jernalder undersøkes og fjernes. Det er så langt funnet  en større og tre små boplasser/oppholdsområder som ligger adskilt av lave bergrygger.

Steinalder og jernalder graves parallelt. Foto: Heidi Eltoft

Selv om funnmengden totalt sett er relativt lav har vi så langt funnet flere redskaper som er typiske for overgangen mellom eldre og yngre steinalder. Redskapene består av et par økser, en borspiss, noen skrapere og pilspisser. Råmaterialet er gjennomgående av flint.

Vespestadøks av grønnstein. Foto: Solveig Sølna Rødsdalen

Mer om steinalder og røyser på Stutøy i neste innlegg.

The post Jernaldervandalene på Karmøy appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Sommeren og høsten 2015 ble fire lokaliteter gravd ut på Kvitsøy i Rogaland (se tidligere innlegg på Norark). Kvitsøy ligger ytterst i Boknafjorden og er i flatemål den minste kommunen i landet med 5,7 km². Landskapet består gjennomgående av lave koller og bergnabber med små gresskledte flater mellom disse. Det småkuperte landskapet er i dag skogløst, og det høyeste punktet ligger kun 25 m over havet, noe som merkes godt når vind og storhavet står på.

Hovedaktiviteten på tre av de fire undersøkte lokalitetene synes å være fra overgangen mellom eldre til yngre steinalder, dvs. rundt 4000 f.Kr. Disse lokalitetene ligger i dag mellom 7-12 m over havet. Ser vi for oss et høyere havnivå (jfr. figuren under) har de i sin samtid vært anlagt på nes og terrasseflater med god oversikt over, og nær tilgang til, sund med gjennomstrømming enten fra N-S eller NV-SØ. Topografisk har det lave øylandskapet den gang vært langt mer opprevet enn i dag, og bestått av mange små øyer, holmer og skjær som har dannet et innhav med trang sund og små viker med gode landingsplasser for båt.

På langt de fleste lokaliteter fra steinalderen er det kun gjenstander av stein som har overlevd tidens tann, mens redskaper laget av bein, horn, skinn, og plantemateriale for lengst er gått i oppløsning. Når nye steinalderlokaliteter påvises skjer dette i all hovedsak ved at arkeologer identifiserer større eller mindre konsentrasjoner av steingjenstander. De tre nevnte lokalitetene inneholder alle varierende mengder tilhuggede og slipte steinredskaper, og ikke minst produksjonsavfall. Hva så med den fjerde lokaliteten?

En lokalitet helt utenom det vanlige

Den fjerde lokaliteten skiller seg ut fra de tre øvrige både hva gjelder alder, plassering og arkeologisk- og naturvitenskapelig materiale. Den ligger betraktelig lavere i terrenget, kun 2,5 meter over dagens havoverflate, og var oversvømt av havet da de tre andre var i bruk. Lokaliteten ble avdekket på en svak forhøyning i et trangt daldrag. Ved et havnivå 1-2 m høyere enn dagens vil dette passpunktet i dalgangen ha utgjort et lavt eid med nær kontakt med viker både i nord og sør.

Utgravningsforløpet startet med å grave en dyp sjakt med gravemaskin. Profilet i sjakten viste at det først under et 25 cm tykt moderne matjordslag, og deretter mer enn 1 meter tykke sand- og grushorisonter, var en 5 cm tykk organisk lomme som bl.a. inneholdt trekull. Under disse avsetningene ble det avdekket et 4,5 x 2,5 meter stort barklag som da har ligget uforstyrret i flere tusen år.

Allerede da vi var i felt ble det klart at det var mye hasselnøtter blant barkbitene, og vi har 14C-datert en hel uforkullet hasselnøtt. Alderen ble ca. 6500 f. Kr, i det som betegnes som mellommesolittikum, som er i midten av eldre steinalder. For å sette alderen litt i perspektiv så er det ca. 300 år før Vistebarnet levde i hula ved Hafrsfjord. Dette er i den første tida etter at havet begynte å stige igjen etter at det på grunn av landhevinga hadde vært tørt land. Det er ikke ofte man finner så godt bevarte planterester fra denne perioden. De er gjerne blitt ødelagt av de seinere oversvømmelsene eller ligger for dypt i sedimentene til å bli fanget opp av standard prøvetaking på arkeologiske utgravninger. For oss stemmer dateringa veldig bra, og støtter antakelsen om at de overliggende strandavsetningene skyldes Tapes-transgresjonen. Om det også er andre hendelser involvert, som lokale tsunamier eller stormepisoder, gjenstår å se.

Tilbake til barklaget, så viser de første gløttene inn i det tidsbildet som det representerer, at der var furu og eik i tillegg til hassel. Det er også frø fra urter som kan stamme både fra havstrandmiljø og engsamfunn. Hasselnøttene forekommer både som hele nøtter, løse kjerner og skall, ubrente, halvbrente og brente. Hva betyr dette med tanke på menneskelig bruk av området gjenstår å se.

Steinalderlokalitet uten steinredskaper?

Det ble også funnet noe få biter av flint mellom og under barkflak. Majoritetene av flintbitene synes dog ikke å være tilvirket av mennesker, men en mer systematisk gjennomgang av dette materialet er nødvendig før en sikker konklusjon kan trekkes. I umiddelbar nærhet til barklaget ble det gravd dype søkesjakter. Et lite utvalg av de oppgravde massene, som ble lagt i hauger sortert etter dybdenivået de ble hentet opp fra, ble vannsåldet. Enkelte klart tildannede flintgjenstander dukket da opp som ut fra typologiske og teknologiske trekk kan være samtidige med barklaget.

Problemstillingen som reiser seg er om barklaget kan være rester av et mellommesolittisk gulvlag av bark? Dette er dokumentert på flere steinalderboplasser i Nord-Europa hvor det også er få eller ingen steinartefakter i tilknytting til boligstrukturene. Blant de Nord-Tyske Duvensee-boplassene er det eksempler på barkmatter med og uten flintartefakter, samt med og uten ildsteder. De små mesolittiske barkmattene er antatt å være korte overnattingsplasser hvor det ikke har vært behov for oppføring av mer solide boligkonstruksjoner. Tilsvarende typer overnattingsplasser finnes også dokumentert i bruk andre steder i verden etnografiske eksempler. På enkelte Duvensee-boplasser er det også avdekket brent og ubrent hassel i tilknyttet barkmattene, tolket som uttrykk for spesialisert røsting av hasselnøtter. Disse, blant flere eksempler, medfører at det blir viktig med en inngående gjennomgang av alle data fra lokaliteten på Kvitsøy. Kanskje kan den gi et viktig supplement til de steinalderlokalitetene vi tradisjonelt fanger opp og undersøker.

Uansett om barklaget er skapt intensjonelt av mennesker eller er et resultat av naturlige prosesser vil det gi ny og uvurderlig kunnskap om Kvitsøys vegetasjonshistorie. Her er kunnskapshullene mange og store, og en samlet forskningsbasert framstilling av øyens forhistorie, både med tanke på kultur- og naturhistorie, er viktig. Vi er nå inne i den spennende perioden av prosjektet da hemmelighetene som gjemmer seg i jordprøvene som ble samlet inn under utgravningen skal avdekkes. Barklaget og de øvrige linsene av organisk materiale som ble funnet under strandavsetningene i det som tidligere var havbunn er en skikkelig botanisk skatt.

Vi fortsetter de botaniske og arkeologiske analysene og kommer tilbake med mer nytt etter hvert!

The post Nåla i høystakken! appeared first on Norark - Norsk arkeologi.