Steinsgrenda ligger vakkert til på sørsiden av Averøya med utsikt mot Kornstadfjorden og fjellene på Eide. Grenda ligger klemt mellom sjøen i vest og bratte fjell i øst. Fjellet har gitt rikdom i form av beite og seterdrift, og jorda på gårdene her er fruktbar med vestvendte skråninger og tidlig vår.

Denne plasseringen har nok ikke alltid vært optimal. Lille julaften 1830 gikk et stort snøskred fra fjellet. Fire gårder ble utslettet og ti mennesker omkom denne førjulsdagen. Dette viser at fjellet også har utgjort en stor fare i bygda.

Bautastein til minne om de omkomne i ulykken i 1830. Foto: Raymond Sauvage, NTNU Vitenskapsmuseet.

Da Møre og Romsdal fylkeskommune registrerte etter arkeologiske kulturminner på jorda her på gården Stein, ble det funnet arkeologiske spor som kokegroper, ildsteder og stolpehull. Det mest interessante var imidlertid en rekke dyrkingslag etter eldre jordbruk som lå i flere nivåer ned til 1 meter under dagens overflate. Mellom lagene var det sand- og gruslag som vi tror er resultat av flere forhistoriske fjellskred fra det samme fjellet der raset gikk i 1830. Dateringen av det nederste menneskeskapte laget er til yngre steinalder – altså kan Steinsgrenda ha vært utsatt for en rekke ras og skredulykker opp gjennom forhistorien og historien.

I sommer skal vi undersøke disse sporene i forbindelse med at jorda her skal dreneres. Her prøver vi å få svar på hvordan bosettingen i Steinsgrenda har utviklet seg gjennom forhistorien. De eldste nivåene omfatter aktivitet i forbindelse med det tidligste jordbruket i yngre steinalder, og de mange ras og skredlagene vil kunne vise om aktiviteten på stedet ble brutt på grunn av jord- og fjellskred. Dette gir mulighet til å studere utvikling av jordbruk og bosetting på Stein i en lang tidslinje som spenner fra det tidligste åkerbruket i yngre steinalder, gjennom hele bronsealder og opp til folkevandringstid.

The post Rashistorikk og bosetning på Stein appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Høstens lille undersøkelse av middelalderske og etterreformatoriske kulturlag i gårdshaugen på Viklem på Ørlandet ga et rikt funnmateriale i form av over 20 kg med dyrebein, en ringspenne og en armbrøstnøtt.

Vi fikk merke på kroppen hvor utfordrende det kan være å grave kulturlag i begynnelsen av november. Innen vi startet opp gravingen av to små felt tilknyttet gårdshaugen på Viklem på Brekstad i Ørland kommune, hadde telen allerede begynt å sette seg. Minusgradene preget de første dagene av utgravningen til den grad at lagene begynte å fryse etter hvert som de ble avdekt. Mens varmemattene hjalp oss å «holde liv» i kulturlagene så lenge gradestokken viste under null, var det like ille å forsøke å hindre ras fra profilveggene til det dypeste feltet (Felt I) etter hvert som varmegradene og kraftige regnbyger seg innover det flate og vindfulle Ørlandet. Heldigvis fikk vi noen fine dager den siste uken til å grave oss ferdig.

Etter to travle uker i felt og en noe hektisk periode med etterarbeid, kommer endelig et lite innlegg fra undersøkelsen NTNU Vitenskapsmuseet gjennomførte på Viklem.

 Oversikt over utgravningsområder. Det søndre feltet (Felt I) ligger innenfor gårdshaugen på Viklem. Kart av Jo Sindre P. Eidshaug, NTNU Vitenskapsmuseet

Ørland kirke er en steinkirke, som antas å først ha blitt oppført på midten av 1100-tallet. Kirken nevnes indirekte i skriftlige kilder i 1342 gjennom at presten på gården navngis (Diplomatarium Norvegicum, bind II, brev 250). Prestegården ble trolig tidlig lokalt kirkegods, og kirken inngår i organiseringen av hovedkirker fra 1300-tallet. Det antas dermed at gården kan ha hatt en sentral rolle når det gjelder innkreving av skatter og avgifter som finansierte gårdens hushold og drift av kirke.

Vår undersøkelse begrenset seg til et område på drøyt 20m², som trolig ligger i utkanten av gårdshaugen. I tillegg til funn av enkelte strukturer i undergrunnen (stolpehull, grøfter og en grop) ble det påvist bosetnings- og aktivitetsspor i form av kulturlagsavsetninger som ble datert tilbake til midten av 1200-tallet, altså høymiddelalder. Forskjellige aktivitetsspor ble påvist helt frem til vår tid.

Ole A. Ulvik og Elisabeth F. Swensen graver nedover i kulturlagene fra middelalderen. Foto: Jo Sindre P. Eidshaug, NTNU Vitenskapsmuseet

Den mest fremtredende funnkategorien utgjør dyrebeina, som stammer helt fra 1200-tallet og opp til rundt 1700, da det begynner å avta med funn av dyrebein. Totalt veide det innsamlede materialet i overkant av 20 kg, hvorav brorparten fra middelalderkontekster. Materialet er ennå ikke analysert, men det består hovedsakelig av bein fra husdyr (sau/geit, storfe og gris), men også bein fra rev, katt og makrellstørje har blitt identifisert. Husholdningsavfall som dyrebein kan gi oss innsyn i prestegårdens økonomi f.eks. i form av å se på hvilke deler av dyrene som er mest representert. I tillegg kan materialet sammenlignes med lignende samlinger fra bygrunnen for å belyse forskjeller og likheter med forskjellige sosiale grupper.

Ringspenne, trolig fra middelalder. Foto: Jo Sindre P. Eidshaug, NTNU Vitenskapsmuseet

Av andre interessante funn kan det trekkes frem en liten ringspenne i kobberlegering som ble funnet den siste dagen i felt, samt en armbrøstnøtt i bein/horn og jern. Nøtta er en del av avtrekkermekanismen til middelalderens armbrøst. Den er plassert i et lager bak pilrenna i stokken, og har som formål å holde buestrengen spent inntil nøtta slippes av avtrekkeren.

Armbrøstnøtt fra senmiddelalder. Foto: Jo Sindre P. Eidshaug, NTNU Vitenskapsmuseet

I tillegg til disse funnene ble det samlet inn en god del keramikk. Blant dette materialet finnes tre skår av Siegburg (steingods fra Tyskland, trolig fra 1400-tallet), samt store mengder rødgods fra kontinentet (hovedsakelig Tyskland, men også noe nederlandsk). Skårene som skiller seg ut er av typen Weser (1580 – 1620) og Werra (1580 – 1650).

Tre skår av Siegburg, trolig fra 1400-tallet. Foto: Jo Sindre P. Eidshaug, NTNU Vitenskapsmuseet

To skår av Weser, fra 1580 – 1620. Foto: Jo Sindre P. Eidshaug, NTNU Vitenskapsmuseet

Skår av Werra med reparasjonshull, fra 1580 – 1650. Foto: Jo Sindre P. Eidshaug, NTNU Vitenskapsmuseet

Uten at vi har grunnlag for å sammenligne aktivitetssporene internt innenfor prestegårdstunet, gjør det høye innslaget av dyrebein og senere også annet husholdningsavfall i disse lagene nærliggende å tolke dette området som et slags avfallsdeponi innenfor gården. Dette kan også støttes av at feltet ser ut til å ligge i utkanten av gårdshaugen. I løpet av senmiddelalderen (1400-tallet) ble det da også gravd en større avfallsgrop innenfor området.

Utover 1600-tallet er området ennå benyttet som en slags avfallsdynge, men det kan også være i denne perioden at det blir oppført et bygg som vi hittil ikke kjenner funksjonen til. Helt i den østre delen av feltet ble det påvist en kraftig grunnmur som hviler på et lag som ble datert til 1600-tallet. Kanskje er dette et eldre fjøs? Forhåpentligvis finnes det muligheter for å få klarhet i dette i fremtiden.

The post Gårdshaug, funn og dyrebein appeared first on Norark - Norsk arkeologi.